Posts Tagged ‘tyveri’


18
January

Nairobbery

Med en liten vri på Graham Greene: On my way to Nairobi, I happened to be in Abu Dhabi … Og det var kanskje vonde, gamle hybris som gjorde seg gjeldende da vi lot oss lokke til å bla opp tusenlappene på elektronikkavdelingen (eller nærmere bestemt tablet-avdelingen, faktisk!) på det gedigne, mega-super-hyper-gigantiske Carrefour-senteret i Abu Dbabis mest fasjonable shopping mall. Fra og med første juledag 2011 var vi eiere av hver vår Asus Tranformer eee TF101. State of the Art! Ingen skulle komme her og si at vi ikke var foranfor tiden, nei. I alle fall ganske langt framme: Fem megapixel kamera, inneygd GPS, for bare å nevne noe. De gamle henger med. Vi bar stasen ut i triumf: Velkommen 2012!

Det ble en krevende overgang fra alt det velorganiserte, fornemt marmorhvite og strøkne i emiratene til Nairobis evige trafikkforstoppelser, krakilske bilhorn, bensinos, støv og svette. Men vi bakserer oss gjennom kaoset og tar inn i Oretiti Apartments, samme leilighetskomplekset som i fjor. Og vi blir mottatt som gamle kjente: Portvaktene, staben som vasker og skifter håndklær og sengetøy i the serviced apartments, kommer mot oss med utstrakt hånd og lyser av vennlighet . Og ikke minst Kaunda himself, den legendariske og allestedsnærværende vaktmester, oppsynsmann, care taker, you name it, klemmer oss bjørneaktig i neven og stråler som ekvatorsola. Kaunda er et imponerende skue: Leopardmuskuløs og kaffefarget; en fysikk som bringer tankene hen på romerske gladiatorer, eller mer dagsaktuelt er det vel heller å visualisere ham som livvakt for noen av de omstridte afrikanske presidenter (eventuelt en av de kruttsterke opposisjonslederne!) komplett med kamuflasjedress  – og tunge automatvåpen dinglende fra skulderen. Han hadde nok lett fått jobben; tro oss, det er få som ville yppe til håndgemeng med Kaunda. Og DEN tanngarden kan saktens få en stakkars D-vitaminfattig nordboer til å blekne ytterligere noen hakk …  Men det martialske ytre til tross tror vi Kaunda er en myk mann i enhver forstand: Han har stemme som en fløyelsvarm tropenatt, beveger seg som en katt, lett og lydløst. Og han er et oppkomme av vennlighet, smil og imøtekommenhet. I tillegg til at han ser alt og hører alt; det er ikke mange av beboernes bevegelser som unngår hans årvåkne sanser; det har gradvis gått opp for oss.

Men også Kaunda skulle altså møte sin overmann, skal det snart vise seg …

Vi flytter inn med alt vårt habengut, godt hjulpet av velvillige Oretiti-ansatte. Vi hilser i farten på den beskjedne, lille nyinnflyttede damen i etasjen under; gamle naboer stikker innom, og alt er stas, latter og proverbiell afrikansk hjertelighet.

Dette var torsdag. Allerede fredag kveld er vi i så godt gjenge igjen at vi begynner å gjenoppta fjorårets rutiner: En kveldsrunde i nabolaget ved solnedgang. Ned den folkelige Vanga Road, der fotfolket på denne tiden vender hjem fra arbeid; en fargerik blanding av etnisiteter: Leende, lettfotede, flørtende og oppstemte virvler de opp rødt støv og hilser gudskjelovkvelden.  Inn på den brede, fornemme Kunde Road. Akasier, jacaranda – og magnoliatrær, lukt av jasmin og en kakofoni av uidentifiserte eksotiske blomster og urter. Beruset av tropedufter vender vi hjem akkurat i det mørket bråkaster seg over byen.

Sier blidt Asante sana til sikkerhetsvakten som holder porten åpen, løper lykkelig og lettbent opp trappene. Og bråstopper: Vi kan da ikke ha vært så totalt utblåste at vi glemte å låse?! Umulig – vi er jo nærmest for låsfantaster å regne. Et blikk inn i leiligheten er nok til å fastslå at stuebordet er ryddet for laptop’er samt Fars mobiltelefon og nye Asus. Soveværelset! Alle kofferter åpnet, klær over hele gulvet. Vesker og innhold spredd ut over sengene.

Det gikk relativt raskt å slå fast at utbyttet var to laptop’er, to ganger jomfruelig Asus, én mobiltelefon, ett kamera, 1 stk. kikkert. Samt Mors lommebok.(Far hade vært utkropen nok til å gjemme cash og kredittkort i skittentøyposen  – tommelen opp for Far som reddet oss fra svarte nauda!) …

Kaunda er snart orientert og materialiserer seg ledsaget av husets sikkerhetsvakter. Det er første gang vi har observert et tydelig nervøst kroppsspråk hos vår normalt så stoiske vaktmester.  Og han har god grunn: En compound som får rykte på seg f or ikke å være tyverisikker, blir raskt sjanseløs på markedet her. Vi blir enige om at det må være en inside job, siden de skyldige må ha hatt nøkkel.

Og hva som videre skjer, kan og bør best gjengis i impresjonistiske glimt:

*Kaunda innkaller alle ansatte, som samles i en tom leilighet og holdes der til neste dag (!)

 

*Kaunda kommer tilbake fra kontrollrunden og kan melde at også naboleiligheten er brutt inn i. OG: Den beskjedne lille damen i etasjen under er forsvunnet, og leilighetn tom, etter bare to dagers opphold.

*To sivilkledde politimenn dukker opp. Akkutat da er strømmen gått; det gjør den regelmessig i Nairobi. Men denne kvelden dukker også Oretitis stolthet, reserveaggregatet, et støyende og dieselstinkende monster, under for påkjenningen. De sivilkledde sveiper gjennom leiligheten med lommelykter, tar opp fortegnelse over stjålne gjenstander

*Vi tas med til Muthangari Police Station.. I en matutu, Kenyas legendariske overfylte, råkjørende minibusser. (Hovedproblemet for kenyansk politi er mangel på transportmidler)! Vi blir avhørt etter halvannen times ventetid. Fenomenet viser seg å være velkjent: Dette er den nye innbruddskriminaliteten. Alle boliger fra midlere middelklassestandard og oppover er nå så godt sikret med murer, el-gjerder, piggtråd, glasskår og låste porter at de er blittt uinntakelige. Derfor jobbes det nå innenfra.

*Kaunda tropper opp igjen; nå ledsaget av to politkonstabler. Og de av oss som har levd en stund, vil ha bilder på netthinnen av P.G. Wodehouse’s engelske landsbykonstabel; plattfot, godlynt og rundmaget. Vi fikk nå møte hans afrikanske fetter, lykkelig svingende på en kort, svartlakkert kjepp med sølvbeslag. Nok en opptegnelse over savnede gjenstander. Vi prøvde å meddele at vi ikke hadde rørt noen av de aktuelle, gjenværende sakene og ville vise dem the scene of the crime, soveværels. De så uforstående ut og fortsatte å henge i døråpningen og småprate med Kaunda. (OBS: Men vi er klar over at i Norge ville det neppe ha kommet noe politi i det hele tatt, så vi står vel likt) …

*Kaunda kan melde at beboeren av naboleiligheten er en ung dame ansatt på den japanske ambassaden. Hun er bortreist for helga, men er orientert og kommer tilbake på søndag.

*Søndag kveld: Vi hører Kaundas dype røst i trappeoppgangen, ledsaget av lyden av lette føtter.

*Mandag morgen: Rykter vil ha det til at en PC med sensitive opplysninger (WOW!) er stjålet fra naboleiligheten, og at japansk etterretning er satt på saken DobbeltWOOW

*Mandag ved 10-tida: Det ringer på døra: Kaunda samt en blidspent ung asiatisk dame. Og en anonymt utseende fyr i joggedress. Som høflig spør om å få stille noen spørsmål. Vi er lettere opprømt. (Har senere reflektert over det med joggedress: Sikkert et ideelt kamuflasjeantrekk for hemmelige agenter: Folk i joggedress blir ikke sett, de er bare i peiferien av synsfeltet, som en slags linselus, ikke sant?) Vi utveksler mailadresser og tlf.nummer. HØRER DERE – jeg har et nummer til japansk etterretning lagret på telefonen min!!!!! Og DE HAR MITT!!!

 

***!!!! Vi kommer ned på gårdsplassen like etter intervjuet. Der er vår hemmelige agent fortsatt, i samtale med Kaunda og ambassadedamen. Ved siden av en staselig hvit Land Cruiser. Og en ruvende, diskret uniformert sjåfør med uutgrunnelig ansikt. Samt to karer med svart dress, mørke solbriller, blankpolert skalle OG tydelig bul på innerlomma! Hallooo, liksom – HVOR mye James Bond-faktor går det an å få skviset inn i en pensjonisttilværelse på en vanlig mandag formiddag – hva?

Men Agent 007-faktoren blekner noe når kara hopper inn i Land Cruiser’en og sjåføren forgjeves vrir om tenningsnøkkelen. Mer og mer fortvilet for hver gang. Vi beveger oss nå i glideflukt fra On her Majesty’s Service til Pink Panther: Kaunda, vi, ambassadedamen pluss et par nysgjerrige tilskuere tar rennefart, kaster vår fulle tyngde mot SUV’en og får kjerra til å trille over gårdsplassen. Akkurat i det den passerer porten, hoster den svakt og begynner å summe … Vi vinker farvel til dem ned Gitanga Road

*Og hva som siden er skjedd, er kort oppsummert: Vi har fått utskrifter fra kredittkortelskapene med angivelse av når og hvor de stjålne kortene har vært forsøkt brukt. Ingen respons fra politiet foreløpig. Men James Bond har lovet å begynne å se på de elektroniske sporene denne uka. Når han er ferdig med other security issues

Håper han får start på bilen.

 

10
December

Sorgmuntre glimt fra en politstat

Sorgmuntre glimt fra en politistat – en fortelling med moral for både SV-ere og Frp-ere?

MANDAG MORGEN på motorveien fra Agadir til Essaouira (fotnote 1: Det skal etter sigende ha vært under et besøk i akkurat Essaouira, denne søvnige, lille provinsidyllen på Marokkos sørlige atlanterhavskyst, til overmål dansk-norsk handelsstasjon på 1700-tallet, at Torbjørn Egner i sin tid unnfanget idéen til vår nasjonalhelligdom, Kardemomme by. Men  vi kommer mer tilbake til både folk og røvere): Når du kjører i Marokko, venner du deg fort til det relativt overveldende oppbudet av politkonstabler langs veiene. Politiet er allstedesnærværende, ikke minst i trafikkbildet. Iblant vinker de deg også til side, sjekker papirene, hilser til lueskyggen før de vennlig vifter deg videre. Det er mer enn tydelig at de har streng instruks om å behandle turister med silkehansker.

Vi ante derfor ingen uråd da en blid, uniformert håndhever av kongelig marokkansk autoritet  signaliserte til oss og pekte på et egnet stoppested ved veiskulderen. Men etter de vanlige godlynte, innledende frasene i morgensolen skifter scenen plutselig karakter og mørklegges betraktelig: Vi har overskredet fartsgrensen! Vi har kjørt i over 70, hevdes det. I en 60-sone. Og vi som i all troskyldighet bare har  lagt oss i samme tempo som medtrafikantene – for å være sosiale og unngå irritert tuting (og, tro oss, irritert tuting sitter meget løst hos marokkanske bilister) … En moderat forseelse, etter våre begreper. Men signalene tyder på noe annet: Den godslige politimester Bastian viser brått et nytt ansikt; Mr. Hyde-maska lar oss nå avlese både nakne cellevegger, mugg, rotter og en uforutsigbar moland-og-french-framtid. På ubestemt tid. Han blir nødt til å ilegge oss en bot på 300 dirham, meddeles vi. Hvilket vi duknakket, og ikke så lite lettet, aksepterer og haler fram lommebok mens han studererer pass og førerkort.

Sceneskifte igjen, og det er nå det hele glir over i en parodi på Norwegians reklamefilmer: Norsk!  Mais – très beau pays, la Norvège!! Og flotte mennesker, nordmennene, ja – og han har en svoger på Grünerløkka, har han. … Jadda, jadda …

Vi prøver å summe oss og håper vi kan mobilisere åndsnærværelse nok til å følge opp de skiftende vær-og føreforhold. Gestapisten er nå blitt sååå tjomslig igjen, legger albuen pratsomt i bilvinduet, lener seg inn og stråler som sola i Karlstad: Très beau pays!  Og et plutselig utrop: Molse – eeh …Molsed ..? Le footballeur! Under de rådende omstendigheter vurderer vi det som lite opportunt å betro ham at vi strengt tatt er omtrent like  interessert i fotball som vi er i slimålens fordøyelsesorganer; her gjelder det å henge med i svingene. Så vi skanner febrilsk: Er det en som heter Molset? Noe som ligner – vent litt: Moll – Mold … MOLDSKREDlyser vi opp –  Oui, Oui; Molsereeed, alors!. Vi stråler om kapp med vår nye venn: Moldskred, ja. Visst, visst … Nasjonens store sønn, det!  Très bien connu, lui! Lutter idyll her på highwayen nå … Vi begynner å tro at dette skal gå bra allikevel.

Og ved nærmere ettertanke er visst 300 dirham også i drøyeste laget – når det dreier seg om NORDMENN! To hundrelapper blir med et gemyttlig skulderklapp stukket tilbake gjennom bilvinduet. Mens den tredje smidig finner sin plass i uniformslomma.

Etter diverse utvekslinger av vennskapsforsikringer er vi ute på veien igjen, i frihet og 60 km i timen. Først etter noen hundre meter demrer det for oss at vi fikk visst ikke noen kvittering? Ei heller så vi noen forskriftsmessig stemplet blokk med autoriserte papirer?

Men er’e så nøye, a’?

 

Og: Takk, Moldskred; vi skylder deg 200 dirham …

MELLOMSPILL 1: Skopussergutten nede i gata ble på et tidlig stadium vår venn og vårt smertens og hjertens barn. Blant de utallige selgere som ustanselig praier oss hver morgen straks vi kommer utenfor døra, falt vi med én gang for hans ubehjelpelige iver, vennlige, insisterende latter og håpløst påtrengende masing, og vi trengte dessuten å få pusset skoene, så hvorfor ikke? Heftig gestikulerende snakker han i rivende fart på en usalig blanding av fransk, arabisk og engelsk mens han pusser, fekter og ler hektisk;  vi oppfatter en brøkdel og nikker vennlig. Og siden dette vårt første møte har han regelmessig og uregelmessig dukket opp hvor vi enn er, over alt og til de mest usannsynlige tider. På restauranter, utenfor butikker, på gatehjørner, alltid høyrøstet, overivrig og fektende med lange, keitete armer. Vi har vår fulle hyre med å få gjennomslag for at vi ikke trenger skopuss akkurat nå. Later , O.K.? Plus tard …Noe han motvillig aksepterer. Slitsomt inntil det surrealistiske er det blitt. Men vi blir jo glad i gutten på sett og vis også, så fullstendig fortapt som han framstår …

ONSDAG KVELD –  SANNHETENS ØYEBLIKK: Det er blitt mørkt; vi iler nedover Boulevard 20 Aôut, – og der er forsyne oss skopussgutten igjen! Mer desperat enn noensinne, uten skoboksen sin denne gangen. Han huker tak i oss, river av seg noe knapt forståelig om THE POLICE  og SHIT samt mye mer som vi ikke oppfatter… Vi prøver å komme oss løs, mumler et eller annet unnvikende, og og registrerer  – akkurat for sent, selvfølgelig – den lette, sommerfuglaktige flagringen i venstre jakkelomme. Som den velkjente ånden i  fillehaugen er skopusseren forduftet; det samme er mobiltelefonen … Vi gjør et klumsete forsøk på å løpe etter, men innser raskt at vi er sjanseløse mot hans virkelig ualminnelig lange ben og åpenbart  høyt oppdrevne kondis. Men forstår også snart at vi har ingen grunn til å føle oss overlatt til vår skjebne: Episoden er til de grader blitt registrert! Vips, én patruljerende konstabel er ved vår side; vi har som nevnt allerede fått med oss at dette landet er godt forsynt med  dem. Og der en til! Og plutselig er vi gubbevaremegvæl omgitt av  i alle fall et halvt dusin av det vi gradvis forstår må være sivilkledde politmenn. Som dukker opp ingensteds fra i mørket. På moped! Unge, kortklipte og i svarte skinnjakker.

Vi har jo lest om hvor mange tusen politimenn det finnes i Marokko, og bare en brøkdel av dem skal visst være synlige i gatebildet. Så vi begynner å få brikkene på plass. Hovedbolken er selvagt nettopp” hemmelig” politi. Men vi var i alle fall ikke klar over at så mange av dem opererte på moped! Er det derfor vi har sett så mange mopedister i trafikken? Og de opptrer åpenbart alltid to mann pr. køyregreie når de er på jobb…

Etter et par effektive kommandorop svermer skinnjakkearmadaen velorganisert opp boulevarden. Mindre enn fem minutter senere ruller svartemarja opp ved vår side, med den arme skopussgutten bak gitter i cellerommet bak. I håndjern, skal det vise seg.

 Det ville føre for langt å utmale forhøret på politkammeret og alle tragikomiske scenene som nå følger. Men vi KAN altså bekrefte, som en kuriositet, at rutinene faktisk innebærer, som ryktene har fortalt oss, at vi blant personopplysninger må oppgi  – ja nettopp: Fars navn!  Litt pussig når vi er godt oppe i AFP- alder, og samtlige av våre forfedre forlengst er vandret heden. Så la oss bare registrere det som et kulturelt/historisk faktum om en annen og patriarkalsk virkelighet.

 Så, kort fortalt og enden på visa: Vi fikk tilbake mobiltelefonen. Og på forspørsel: Nei, vi ønsket ikke at gutten skulle arresteres. Vi forsto at han var en gammel kjenning på huset. De skulle gi ham et måltid mat (?) og slippe ham ut igjen, ble vi fortalt …

Fotnote 2: Vi hadde nok i vårt stille sinn ansett gutten som litt tilbakestående. Men vi konstaterer at han på de maksimum tre minuttene han kan ha hatt til diposisjon fra han sluttet å løpe og til Dødsgjengen På Moped innhentet ham, hadde rukket å bytte ut simkortet og skifte til fransk visningsspråk på displayet. Atskillige hakk bedre enn hva vi selv hadde klart, det …

POLITISK OPPSUMMERING: Som de relativt klassiske vestlige liberalere vi er, føler vi oss selvsagt litt skyldige og skamfulle. Hordan kan vi dømme? Hva vet vi om hvilke muligheter denne gutten har hatt  i et land med over over 20 prosent ungdomsarbeidsledighet? Og når det gjelder utdanningsmuligheter: Iflg. våre kilder brukes 5,6 prosent av Marokkos BNP brukes på utdanning (mot mrk.!: 6,8 i Norge; så vi har ikke så mye å skryte av, da. Men vi har jo på den annen side langt nær så store ungdomskull). Kjøpmennene i gata, som kom løpende til unnsetning straks tumultene begynte, praier oss fortsatt når vi går forbi, rister forarget på hodet, forsikrer oss om sin sympati og slår fast at gutten er en ”bad Moroccan”.  Et par dager senere rapportere de og at han nå er arrestert igjen og sitter i fengsel.

… O.K.; kall oss gjerne godfjotter. Men vi er ikke helt sikre på hvem som er mest offer her.

KONTRAFAKTISK NORSK SCENARIO: Noen rapper mobilen vår i Stortingsgata en mørk kveld. Med litt flaks kan vi kanskje oppdrive en politikontabel. Jaja … Vi trenger naturligvis ikke dvele ved scenarioets videre forløp, men det hadde jo vært litt av en sensasjon om de hadde satt så mye som én mann på saken. Og fåfengt ville det også selvsagt ha vært.

Og visst er vi glad vi slipper å leve i en politistat der sju-åtte politfolk på kveldsvakt raider byen på jakt etter en stjålen mobiltelefon. På den annen side: Vi uroes nok også en aldri så liten smule ved tanken på hvilke jaktmarker vår venn ville ha funnet på nedre Karl Johan.  Ressurssituasjonen tatt i betraktning.