Posts Tagged ‘Essauoira’


10
December

Sorgmuntre glimt fra en politstat

Sorgmuntre glimt fra en politistat – en fortelling med moral for både SV-ere og Frp-ere?

MANDAG MORGEN på motorveien fra Agadir til Essaouira (fotnote 1: Det skal etter sigende ha vært under et besøk i akkurat Essaouira, denne søvnige, lille provinsidyllen på Marokkos sørlige atlanterhavskyst, til overmål dansk-norsk handelsstasjon på 1700-tallet, at Torbjørn Egner i sin tid unnfanget idéen til vår nasjonalhelligdom, Kardemomme by. Men  vi kommer mer tilbake til både folk og røvere): Når du kjører i Marokko, venner du deg fort til det relativt overveldende oppbudet av politkonstabler langs veiene. Politiet er allstedesnærværende, ikke minst i trafikkbildet. Iblant vinker de deg også til side, sjekker papirene, hilser til lueskyggen før de vennlig vifter deg videre. Det er mer enn tydelig at de har streng instruks om å behandle turister med silkehansker.

Vi ante derfor ingen uråd da en blid, uniformert håndhever av kongelig marokkansk autoritet  signaliserte til oss og pekte på et egnet stoppested ved veiskulderen. Men etter de vanlige godlynte, innledende frasene i morgensolen skifter scenen plutselig karakter og mørklegges betraktelig: Vi har overskredet fartsgrensen! Vi har kjørt i over 70, hevdes det. I en 60-sone. Og vi som i all troskyldighet bare har  lagt oss i samme tempo som medtrafikantene – for å være sosiale og unngå irritert tuting (og, tro oss, irritert tuting sitter meget løst hos marokkanske bilister) … En moderat forseelse, etter våre begreper. Men signalene tyder på noe annet: Den godslige politimester Bastian viser brått et nytt ansikt; Mr. Hyde-maska lar oss nå avlese både nakne cellevegger, mugg, rotter og en uforutsigbar moland-og-french-framtid. På ubestemt tid. Han blir nødt til å ilegge oss en bot på 300 dirham, meddeles vi. Hvilket vi duknakket, og ikke så lite lettet, aksepterer og haler fram lommebok mens han studererer pass og førerkort.

Sceneskifte igjen, og det er nå det hele glir over i en parodi på Norwegians reklamefilmer: Norsk!  Mais – très beau pays, la Norvège!! Og flotte mennesker, nordmennene, ja – og han har en svoger på Grünerløkka, har han. … Jadda, jadda …

Vi prøver å summe oss og håper vi kan mobilisere åndsnærværelse nok til å følge opp de skiftende vær-og føreforhold. Gestapisten er nå blitt sååå tjomslig igjen, legger albuen pratsomt i bilvinduet, lener seg inn og stråler som sola i Karlstad: Très beau pays!  Og et plutselig utrop: Molse – eeh …Molsed ..? Le footballeur! Under de rådende omstendigheter vurderer vi det som lite opportunt å betro ham at vi strengt tatt er omtrent like  interessert i fotball som vi er i slimålens fordøyelsesorganer; her gjelder det å henge med i svingene. Så vi skanner febrilsk: Er det en som heter Molset? Noe som ligner – vent litt: Moll – Mold … MOLDSKREDlyser vi opp –  Oui, Oui; Molsereeed, alors!. Vi stråler om kapp med vår nye venn: Moldskred, ja. Visst, visst … Nasjonens store sønn, det!  Très bien connu, lui! Lutter idyll her på highwayen nå … Vi begynner å tro at dette skal gå bra allikevel.

Og ved nærmere ettertanke er visst 300 dirham også i drøyeste laget – når det dreier seg om NORDMENN! To hundrelapper blir med et gemyttlig skulderklapp stukket tilbake gjennom bilvinduet. Mens den tredje smidig finner sin plass i uniformslomma.

Etter diverse utvekslinger av vennskapsforsikringer er vi ute på veien igjen, i frihet og 60 km i timen. Først etter noen hundre meter demrer det for oss at vi fikk visst ikke noen kvittering? Ei heller så vi noen forskriftsmessig stemplet blokk med autoriserte papirer?

Men er’e så nøye, a’?

 

Og: Takk, Moldskred; vi skylder deg 200 dirham …

MELLOMSPILL 1: Skopussergutten nede i gata ble på et tidlig stadium vår venn og vårt smertens og hjertens barn. Blant de utallige selgere som ustanselig praier oss hver morgen straks vi kommer utenfor døra, falt vi med én gang for hans ubehjelpelige iver, vennlige, insisterende latter og håpløst påtrengende masing, og vi trengte dessuten å få pusset skoene, så hvorfor ikke? Heftig gestikulerende snakker han i rivende fart på en usalig blanding av fransk, arabisk og engelsk mens han pusser, fekter og ler hektisk;  vi oppfatter en brøkdel og nikker vennlig. Og siden dette vårt første møte har han regelmessig og uregelmessig dukket opp hvor vi enn er, over alt og til de mest usannsynlige tider. På restauranter, utenfor butikker, på gatehjørner, alltid høyrøstet, overivrig og fektende med lange, keitete armer. Vi har vår fulle hyre med å få gjennomslag for at vi ikke trenger skopuss akkurat nå. Later , O.K.? Plus tard …Noe han motvillig aksepterer. Slitsomt inntil det surrealistiske er det blitt. Men vi blir jo glad i gutten på sett og vis også, så fullstendig fortapt som han framstår …

ONSDAG KVELD –  SANNHETENS ØYEBLIKK: Det er blitt mørkt; vi iler nedover Boulevard 20 Aôut, – og der er forsyne oss skopussgutten igjen! Mer desperat enn noensinne, uten skoboksen sin denne gangen. Han huker tak i oss, river av seg noe knapt forståelig om THE POLICE  og SHIT samt mye mer som vi ikke oppfatter… Vi prøver å komme oss løs, mumler et eller annet unnvikende, og og registrerer  – akkurat for sent, selvfølgelig – den lette, sommerfuglaktige flagringen i venstre jakkelomme. Som den velkjente ånden i  fillehaugen er skopusseren forduftet; det samme er mobiltelefonen … Vi gjør et klumsete forsøk på å løpe etter, men innser raskt at vi er sjanseløse mot hans virkelig ualminnelig lange ben og åpenbart  høyt oppdrevne kondis. Men forstår også snart at vi har ingen grunn til å føle oss overlatt til vår skjebne: Episoden er til de grader blitt registrert! Vips, én patruljerende konstabel er ved vår side; vi har som nevnt allerede fått med oss at dette landet er godt forsynt med  dem. Og der en til! Og plutselig er vi gubbevaremegvæl omgitt av  i alle fall et halvt dusin av det vi gradvis forstår må være sivilkledde politmenn. Som dukker opp ingensteds fra i mørket. På moped! Unge, kortklipte og i svarte skinnjakker.

Vi har jo lest om hvor mange tusen politimenn det finnes i Marokko, og bare en brøkdel av dem skal visst være synlige i gatebildet. Så vi begynner å få brikkene på plass. Hovedbolken er selvagt nettopp” hemmelig” politi. Men vi var i alle fall ikke klar over at så mange av dem opererte på moped! Er det derfor vi har sett så mange mopedister i trafikken? Og de opptrer åpenbart alltid to mann pr. køyregreie når de er på jobb…

Etter et par effektive kommandorop svermer skinnjakkearmadaen velorganisert opp boulevarden. Mindre enn fem minutter senere ruller svartemarja opp ved vår side, med den arme skopussgutten bak gitter i cellerommet bak. I håndjern, skal det vise seg.

 Det ville føre for langt å utmale forhøret på politkammeret og alle tragikomiske scenene som nå følger. Men vi KAN altså bekrefte, som en kuriositet, at rutinene faktisk innebærer, som ryktene har fortalt oss, at vi blant personopplysninger må oppgi  – ja nettopp: Fars navn!  Litt pussig når vi er godt oppe i AFP- alder, og samtlige av våre forfedre forlengst er vandret heden. Så la oss bare registrere det som et kulturelt/historisk faktum om en annen og patriarkalsk virkelighet.

 Så, kort fortalt og enden på visa: Vi fikk tilbake mobiltelefonen. Og på forspørsel: Nei, vi ønsket ikke at gutten skulle arresteres. Vi forsto at han var en gammel kjenning på huset. De skulle gi ham et måltid mat (?) og slippe ham ut igjen, ble vi fortalt …

Fotnote 2: Vi hadde nok i vårt stille sinn ansett gutten som litt tilbakestående. Men vi konstaterer at han på de maksimum tre minuttene han kan ha hatt til diposisjon fra han sluttet å løpe og til Dødsgjengen På Moped innhentet ham, hadde rukket å bytte ut simkortet og skifte til fransk visningsspråk på displayet. Atskillige hakk bedre enn hva vi selv hadde klart, det …

POLITISK OPPSUMMERING: Som de relativt klassiske vestlige liberalere vi er, føler vi oss selvsagt litt skyldige og skamfulle. Hordan kan vi dømme? Hva vet vi om hvilke muligheter denne gutten har hatt  i et land med over over 20 prosent ungdomsarbeidsledighet? Og når det gjelder utdanningsmuligheter: Iflg. våre kilder brukes 5,6 prosent av Marokkos BNP brukes på utdanning (mot mrk.!: 6,8 i Norge; så vi har ikke så mye å skryte av, da. Men vi har jo på den annen side langt nær så store ungdomskull). Kjøpmennene i gata, som kom løpende til unnsetning straks tumultene begynte, praier oss fortsatt når vi går forbi, rister forarget på hodet, forsikrer oss om sin sympati og slår fast at gutten er en ”bad Moroccan”.  Et par dager senere rapportere de og at han nå er arrestert igjen og sitter i fengsel.

… O.K.; kall oss gjerne godfjotter. Men vi er ikke helt sikre på hvem som er mest offer her.

KONTRAFAKTISK NORSK SCENARIO: Noen rapper mobilen vår i Stortingsgata en mørk kveld. Med litt flaks kan vi kanskje oppdrive en politikontabel. Jaja … Vi trenger naturligvis ikke dvele ved scenarioets videre forløp, men det hadde jo vært litt av en sensasjon om de hadde satt så mye som én mann på saken. Og fåfengt ville det også selvsagt ha vært.

Og visst er vi glad vi slipper å leve i en politistat der sju-åtte politfolk på kveldsvakt raider byen på jakt etter en stjålen mobiltelefon. På den annen side: Vi uroes nok også en aldri så liten smule ved tanken på hvilke jaktmarker vår venn ville ha funnet på nedre Karl Johan.  Ressurssituasjonen tatt i betraktning.