18
May

Ta mig fa’n inte samma kriget.

Europa mai 2020 oppsummert

Det finnes et kjent og yndet sitat fra andre verdenskrig, om svensken som leste henholdsvis tyske og engelske aviser med reportasjer om situasjonen på krigsfronten, og utbrøt: “Det är ta mig fa’n inte samma kriget! ”
En reise “EU på langs” i dagens situasjon – fra sør i Andalusia til sørlige Sverige – byr på atskillige observasjoner som kan avstedkomme lignende reaksjoner. Krigen mot korona har mange fasetter og arter seg forskjellig fra nasjon til nasjon. Mye kan tyde på at europeere lever i høyst varierende utgaver av virkeligheten …
Når man kommer fra det tilnærmet militære regimet i Spania, med strenge restriksjoner på bevegelse utendørs, generell bruk av munnbind, påbud om engangshansker for alle kunder på supermarkedene, politiovervåking i gatene – du blir jaget hjem hvis du går sammen med en annen person – og en gjennomgående fryktpreget atmosfære, er man i et modus av unntakstilstand (OBS – Dagen etter vår avreise løsnet man litt på dette: Det ble tillatt å gå to i følge, forutsatt at de var fra “samme husholdning”).
Vi hadde derfor tatt alle mulige forholdsregler og omhyggelig utstyrt oss med det vi kunne komme over av papirer, innhentet oppholdstillatelse fra Nerja kommune i provinsen Malaga (utstedt på våre navn), dvs. klarering for å kunne kjøre gjennom Spania “med formål hjemreise”. I tillegg hadde vi også henvendt oss til den norske ambassaden, og de mailet oss et dokument som i generelle vendinger erklærte at norske statsborgere hadde tillatelse til å ferdes på spanske veier – i den hensikt å vende tilbake til Noruega.
Vi ble ikke overrasket da vi like før Valencia ble vinket til side av et par særdeles barske – og tungt bevæpnede – karer fra Guardia Civil, men grep mekanisk til papirene våre for å gjøre rede for oss. Det skulle raskt vise seg at det ikke var det som var “greia” – vi ble derimot bryskt – og svært høylytt – gjort oppmerksom på vårt flagrante brudd på smittevernreglene: Det var forbudt å kjøre med to personer i forsetene! Først var vi jo dumme nok til å driste oss til noen spede forsøk på logiske innvendinger: Vi bodde jo faktisk sammen – og var til alt overmål nå på vei til et hotell for å bo på samme rom – OG sove i samme seng! Fåfengt, selvfølgelig. Våre motforestillinger ble raskt brølt ned, under framføring av truende kroppsspråk og våpenrasling. Her var det bare ett å gjøre : Adlyde og skifte plass.
Neste konfrontasjon med myndighetspersoner fulgte bare en snau time senere: En massiv veisperring med fem-seks politibiler, spikermatte (!) og cirka et dusin væpnede politimenn. Disse opptrådte også meget mistenksomt og underkastet oss noe som minnet sterkt om tredje grads forhør. De kommunale papirene ble gransket med demonstrativ skepsis, konstabelen tok dem med til de tydeligvis overordnede tjenestemennene i baktroppen. Mumling, hoderisting, dette var ikke godt nok, vi måtte ha noe fra “El Consulado”. Jaja, vi fikk prøve oss med rundskrivet fra ambassaden. Vi hadde ansett det som relativt verdiløst, siden det jo var en allmenn, upersonlig – og vel å merke udatert – erklæring som hvem som helst kunne laste ned, og ikke uttrykte noen klarering om oss spesifikt eller dokumenterte noe om vår situasjon. Det så likevel ut til at dette var den avgjørende faktor. Kanskje var det Den norske løve – i pent fargetrykk fra reiseprinteren vår – eller de offisielt utseende signaturene og stemplene, vi seilte i alle fall igjennom. Med beskjed om at det var dette verdipapiret vi måtte vise for oss ved senere kontroller.
Første hotellovernatting, i Valencia, gikk forsåvidt greit. Resepsjonen var betjent, men vi ble orientert om at matservering var redusert til take-away: Vi kunne bestille middag i resepsjonen og hente den sammesteds til avtalt tid, avlevert i brune papirposer til fortæring på rommet, det samme gjaldt selvsagt for frokost neste morgen. Vi hadde jo blitt vant til litt av hvert de siste ukene, så vi godtok situasjonen uten å mukke.
Verre ble det neste dag da vi ankom hotellet i Girona, der vi samvittighetsfullt hadde forhåndsbestilt – og fått tydelig og påviselig bekreftelse på mail: Det viste seg å være låst og lukket, en særdeles død og forlatt bygning – uten noe oppslag på døra eller annen informasjon. Vi sjekket panisk korrespondansen vår en gang til – og en ny mail, avsendt i ettertid etter vår avreise, kunne fortelle at hotellet “på grunn av den ekstraordinære situasjonen” hadde valgt å endre vår booking fra 2.-3. mai til 13.-14. mai!
Vel, vi setter alle personlige reaksjoner til side og fortsetter: Ambassaden i Madrid hadde elskverdig nok utstyrt oss med en liste over hvilke hoteller i Spania som fortsatt holdt åpent, og til vår lettelse fant vi i alle fall ett på vår rute – i La Jonction, helt i nord, like ved grensa til Frankrike. Vi ankom relativt sent på kvelden og entret resepsjonen med bevende hjerte – men nei, hotellet var dessverre stengt! Hakeslepp fra vår side, ny snikende panikk, og vi stotret gråtkvalt fram: Jamen, dere står jo på lista til vår ambassade?” – “Hva! Ambassade?! ” Nok engang måtte den norske løva framvises i all sin prakt, og nok en gang gjorde den susen: Joda, hotellet var visst åpent likevel! (vi sender våre varmeste takksigelser til Señor El consejero de la Real Embajada de Noruega) …
Resepsjonsdamen var nå i kvitremodus og kunne elskverdigst meddele at restauranten serverte middag fra kl. 20 til 23! Vi kunne naturlig nok knapt tro våre egne ører, men jo, et raskt blikk inn i restauranten kunne bekrefte at servering var i full gang, og der satt også åtte blide politifolk og drakk øl! Vi forsto at vi nå var i det uavhengige Catalonia, og på de kanter viser man som kjent finger’n til den spanske regjering og alt dens vesen …
Kort fortalt, det ble en særs hyggelig restaurantopplevelse, i sterk kontrast til den virkelighet vi hadde levd under de siste seks-sju ukene. Vi bevilget oss for anledningen en liten helaften med tre retters middag, rikelig med drikke, servert av blide kelnere som ikke var så nøye på dette med munnbind, hansker etc., – og utbrakte selvsagt en vennskapelig skål for det frie Catalonia …
Grensepasseringen til Frankrike neste morgen foregikk også rimelig smertefritt: Noen få minutters gransking av papirene, og vi ble vennlig vinket videre. Hotellet i Macon viste seg å være ubetjent, vi tastet oss inn ved hjelp av avtalt kode og inntok medbrakt mat fra nærmeste supermarked.
I den rimelig nullstilte tilstand vi nå var kapslet inn i, ble det et alvorlig kultursjokk å krysse grensa Frankrike -Tyskland: En jublende kvinnelig grensepolitibetjent ønsket oss velkommen til Tyskland, sjekket smilende passene våre og ønsket oss eine wunderschöne Reise durch Deutschland! Ikke mindre surrealistisk ble det da vi kjørte inn i det grønne vårlandskapet og så flokker med sorgløst spaserende og syklende mennesker, i grupper på opptil flere! Helt ubekymret, uten munnbind. eller noe annet tegn på krise og unntakstilstand. Hjelp! Søndagsstemning, fullstendig Disneyland, urealistisk uskyldstilstand! For sukkersøtt til å være sant! Det tok oss flere dager å venne oss til det som nå skulle møte oss på ferden gjennom de unike sommeridyllene i Freiburg, Karlsruhe, Cochem, Gießen, Weimar, Hannover-Münden og Lüneburg.
Litt bakkekontakt gjenvant vi riktignok når vi kom til hotellinnsjekkingene. Bestemmelsene sier at hotellene har tillatelse til å gi rom bare til dem som reiser i forretnings- eller yrkessammenheng – er såkalt “geschäftlich unterwegs”, og enkelte steder – men slett ikke overalt – ble vi bedt om å forevise slik dokumentasjon. Så vi kan slå fast at løssluppenheten i Forbundsstaten Tyskland begynner å nå faretruende nivåer nå. For eksempel gjelder fortsatt påbudet om å holde restaurantene stengt, men det er lov å drive take-away, så det er rikelig anledning til å bevilge seg både, italienske, kinesiske, thailandske og indiske lekkerheter, såvel som de noe traustere tyske spesialitetene – OG selvsagt er maten bare til avhenting, men tilfeldigvis har noen satt fra seg noen stoler og bord i vårsola der på fortauene foran utleveringslukene. Bybildet byr derfor – i alle fall  noen  steder, ikke overalt, la oss understreke det – på muntre scener med glade og avslappede mennesker som nyter sin lunsj/middag på solfylte plasser i byene. Drikkevarer er selvsagt også tilgjengelige som take-away, og jamen har ikke noen klart å forsyne dem med både vinglass og det som verre er også. Gemütlichkeit, Gemütlichkeit
Spørsmålene om felles europeisk politikk, felles kriseløsning, for ikke å nevne europeisk enhet, blir hengende i lufta …

Leave a Reply