7
May

REKVIEM OVER EN MEGET DØD HELT

Å oppholde seg på Cuba akkurat i april 2015 er i høyeste grad å “være hvor det nettopp gjaldt”. Bevisstheten om at det nå skrives historie, er påtrengende og nærværende, men de cubanerne vi kommer i kontakt med, viser utpreget behersket optimisme; kanskje vil de ikke utlevere seg for mye til utlendinger, men den store susen som vi hadde forventet, merker vi lite til; Obama og Castro flimrer over TV-­skjermene, og folk sier «joda, dette er bra». Men ingen direkte jubel er å spore.

Kanskje er det grunn til vill optimisme, kanskje det motsatte. Men det er overtydelig for alle som kommer hit, at det neppe er tilfeldig at tøværet fra nord setter inn akkurat nå. For nå kommer kineserne for fullt. En av våre unge guider kunne fortelle at hans mor, som var ansatt i utenriksdepartementet, for øyeblikket befant seg på et tremåneders opphold i Kina, der forberedelser til utvidet samarbeid mellom de to statene var i et tydeligvis langt fremskredent stadium. Det er ikke så rent få kinesiske turistgrupper å observere, og vi blir fraktet rundt i nye, blanke kinesiske busser. Det som er å se av nye biler, er stort sett utelukkende av kinesisk og koreansk fabrikat. Skriften på veggen er mer enn tydelig og sikkert stor nok til å kunne leses helt fra Washington DC.

På fire­-fem dager har vi rukket å bli atskillige illusjoner fattigere allerede. Først av alt: Vi unner cubanerne hver eneste øre den oppblomstrende turismen innbringer dem, og det ville være lettvint av en bortskjemt europeer å hovere over at fattigfolk prøver å tjene penger. Men vi blir deprimert av kommersialismen som møter oss alle steder, og aller mest river det i en gammel sekstiåtters hjerterøtter å være vitne til den hemningsløse profaneringen av vår ungdoms helt – en viss Ernesto, kjent under enkelte himmelstrøk som Skjeggevarra … Vi hadde jo forlengst resignert overfor den vestlige verdens skamløse profittjag i så måte, lukket øynene hardt igjen hver gang vi passerte en europeisk souvenirsjappe med kaffekopper og nøkkelringer prydet med revolusjonsheltens ikoniske kontrafei – og avskrevet fenomenet som enda et av mange perverterte trekk ved senkapitalismen. Men at cubanerne er villige til å selge sjela si til de grader, er jo til å grine av: Hvor vi kommer, er det «laina opp» med salgsboder.­ O.K., det får vi leve med, men alle de tusener av Che Guevara-­badehåndklær, t­-skjorter og luer – MED rød stjerne samt diverse andre gimmicks … trøste og bære. Allerede første dagen – i Havana ­ blir vi, etter den behørige framvisningen av Plaza de la Revolucion, loset gjennom pittoreske handlegater med ørtenhundre salgsboder. Etter en obligatorisk runde innom et sigarutsalg blir neste stopp selvsagt den historiske Havana Club, der vi får en omvisning i det morsomme, lille rum-­museet de har snekret i hop for turistene: En kvikk og rappmunnet ung dame guider oss på uklanderlig engelsk rundt og orienterer om de forskjelige prosessene i produksjonen av cubansk rum, med grundig redegjørelse for merker, kvaliteter og prisklasser. Veggene er dekorert med høyst maleriske illustrasjoner av afrikanske slavearbeidere i svetteglinsende produktivt arbeid på sukkerplantasjene. Vi venter forgjeves på ideologisk utdypende kommentarer om hvordan millionformuene her ble skapt; et krassere eksempel på utbytting av det arbeidende folk kan man vanskelig forestille seg.

Men nei, de velformulerte vittighetene forblir på et høyst borgerlig bevissthetsnivå … «Pengar er storkna mannesveitte» sa gamle Vinje. Man kunne være fristet til å utdype: «Rum er storkna afrikanarsveitte» (av hensyn til vår sensitive leserkrets tør vi ikke ta i bruk sterkere gloser). Et interessant poeng her er det som kjent at Bacardi-­familien opprinnelig støttet de revolusjonære på Cuba og sponset Fidel Castro med atskillige hundretusen dollar, men fikk kalde føtter og flyttet sin virksomhet til Bahamas da Che Guevara med den pro-­sovjetiske linjen begynte å vinne fram.

Men dette med Che skulle vise seg å bli verre og verre: På dag to stanset vi, på veien til kaffedyrkerkollektivet og mønsterbruk La Teraza, ved nok en salgsbod, et landsens tekstil­-og keramikkverksted. Og her hadde kommersen tatt helt av: Hundre Che-­tekstiler i et utall av varianter stirret melankolsk på oss fra det øyeblikk vi overskred terskelen. Vi la hodet på vår livsledsagers skulder og gråt en stille tåre. Den alltid vennlige guiden ilte til: Var noe hun kunne hjelpe oss med? Da vi forklarte at vi gråt over Che Guevara, stirret hun tomt ut i lufta noen sekunder, summet seg så og opplyste hjelpsomt at i parken på andre siden av veien var det noen apekatter vi kunne fotografere (!) … For å si det slik: Tsjiisus Kraist! Skjønt ved nærmere ettertanke: Det spørs om ikke sistnevnte begynner å se seg svekket av alvorlig konkurranse nå: Snaue femti år etter sin død hadde han neppe opparbeidet et så stort globalt merkevarenavn som det vår cubanske frelserskikkelse nå kan slå i bordet med. Han (Che) kan rett og slett komme til å bli større enn Coca Cola. (For å slutte sirkelen tilbake til Bacardi) …

Men alle brustne illusjoner til tross: Vi insisterer på fortsatt å hylle det som hylles bør: Det er imponerende hva som er skapt av velferd her, Cubas berømte helsevesen er og blir et lysende fyrtårn i det sørlige Amerika; de kan vise til et velfungerende utdanningssystem og betydelige velferdsgoder. Men vi verken kan eller vil underslå skyggesidene: Selv med sterkt subsidierte matvarer sliter den jevne cubaner med å skaffe seg det nødvendigste i dagliglivet: De mottar månedlige kuponghefter fra staten som gir dem rett til å kjøpe mat til rent symbolske priser. Men disse rekker bare til ca. fjorten dager. Resten av måneden er de henvist til å skaffe seg mat til markedspris – med sine særdeles knappe midler. En god månedslønn for en ingeniør er på 30 pesos (en peso tilsvarer ca. en euro). De bedrestilte tjener altså ca. åtte kroner dagen. Pensjonister har vanligvis 12 pesos i måneden å leve for; de kan i realiteten ikke klare seg uten støtte fra familien. Frukt og grønnsaker, som øya formelig bugner av, er stort sett altfor dyre for vanlige folk, fikk vi vite. Vi merket oss at buffetbordene på turisthotellene formelig segnet under tyngden av mango, papaya, guava og alt du kan drømme om av lekkerheter. Så det er mulig det er der maten forsvinner.

Turistinntektene er det store håpet; de regner med tre millioner beøkende inneværende år; turisttrafikken øker nå med 10 % årlig. Her ligger svimlende muligheter for et fattig folk, og vi har all grunn til å støtte. Men det var hjerteskjærende å oppleve at gamle folk kom bort til oss på gata og ba om penger. Vi kunne se at dette var gamle arbeidere som hadde slitt gjennom et langt liv, og de skammet seg over å måtte tigge. Og vi skammet oss enda mer, der vi med bortvendt blikk overrakte noen mynter; skammet oss på vegne av oss i den rike verden og over alle verdens makthavere i øst og vest og alle himmelretninger.

Det er en klisjé å si at Cuba er et kontrastenes land, men spennet mellom offisiell ideologi og markedsøkonomiske realiteter er mildt sagt slående. Paradoksene står i kø, og de daglige observasjonene er sterke, ja til dels rystende. Hva som nå kommer, kan kanskje bli Edens hage, kanskje syndfloden …

Men Che Guevara er død. Og Fidel Castro er meget syk.

Leave a Reply