15
January

Rapport fra en afrikansk forstad

De fleste av oss henger vel, mer eller mindre bevisst, fast i klisjéene når det gjelder forestillinger om Afrika; om vi ikke akkurat visualiserer stråhytter og barn med oppsvulmede mager, så i alle fall bølgeblikkskur og bensinfat med skitne vannskvetter?

Hvilket jo også tilsvarer virkeligheten for altfor store deler av befolkningen. Men hvor raske og hvor omfattende de sosiale endringene er i dagens eksplosive økonomi i et land som for eksempel Kenya, har vi ennå bare såvidt fått kontakt med i den vestlige verden .

Den nye 12-felts motorveien som nå bygges mellom Nairobi og Thika i nordøst, er et slående eksempel. Kenya er ”The Hub” for den økonomiske oppblomstringen i Øst-Afrika. For 2010 forventes en økonomisk vekst på  5,2 prosent  iflg. Kenya Association of Manufacturers (i 2007 før valgvolden var den på hele 7,9, men tok en forventet dukkert i 08- 09 til hhv. 1,7 og 2, 6).

Et viktig stikkord her er selvsagt Kina. I et par mannsaldre har vestlige land forsøkt å bygge ut infrastrukturen i Kenya og andre utviklingsland ved hjelp av fredskorps, statlige og private investorer samt en hel skog av NGO’er. (Vi kan nevne som en kuriositet at landet innførte trafikkregler for første gang i 1968, i et norskledet prosjekt). Men vi må nok  innrømme at det ble lite fart på sakene før kineserne kom. En liten illustrasjon fra egen erfaring: Strekningen Nairobi – Narok, inngangsporten til Maasai Mara, som vi for fem år siden brukte en halv dag på å kjøre, på smertefulle u-landsveier, svisjer vi i dag over på halvannen time. Billig kinesisk arbeidskraft og nådeløs ditto effektivitet gjør vei i vellinga.

Men kineserne handler neppe ut fra ren menneskekjærlighet. Ett eksempel: Kinesisk lobbyvirksomhet har nettopp klart å forhindre en lov som ville innføre førerprøve for motorsykler; dettte har hittil ikke eksistert, og kommer ikke til å bli realisert i overskuelig framtid.  Så nå burner et farlig antall usertifiserte motorsyklister rundt på et stadig ekspanderende veinett. På kinesiskproduserte motorsykler. Med de konsekvenser det innebærer for helsevesen og trafikkpoliti.

Og stadig flere kenyanere får råd til motorsykler. Middelklassevelstanden er et av de mest slående tegnene på det nye Afrika. Den tradisjonelle inndelingen i en liten og obskønt rik overklasse mot et udifferensiert utarmet og utplyndret folk har fortsatt mye for seg, men middelklassen er blitt en høyst synlig realitet; dens eksistens kommer kanskje tydeligst  til uttrykk i den voldsomme urbaniseringen. Og her snakker vi ikke akkurat om bidonviller med bøgeblikktak! I dagens Nairobi er forstedene i ferd med å ta glansen fra bysenteret. Oppover åssidene blomstrer villaer og bekvemme apartementsbygninger i nye bydeler med betegnende navn som Upper Hill og Spring Valley, men også mer selvbevisste regionale som Kitisuru,  Kileleshwa, Kilimani. Og så ikke minst luksusstrøket Karen, selvsagt – ganske riktig oppkalt etter Karen Blixen – at the foot of the Ngong Hills  … Noe som jo avstedkommer ganske blandede følelser for en nordboer .

Et annet stikkord for dette Wirtschaftswunder er Somalia. Store mengder somalisk kapital pøses nå inn i Kenya, og det er særlig i eiendom og eiendomsutvikling den investeres, byggebransjen er vekstnæring. Og hvor all denne kapitalen kommer fra, er ikke alltid lett å spore. Men det er vanskelig å overse elefanten i rommet her: Piratvirksomheten genererer enorme summer. Og somalierne er i ferd med å vinne seg ry som de råeste, dyktigste og mest framgangsrike forretningsmennene i Øst-Afrika. Også dophandel er åpenbart inne i bildet; somaliere har tatt kontrollen over handelen med narkotika som skipes rundt fra Sør-Amerika opp til Europa, og havnebyene i Kenya tjener som omlastingsstasjoner på veien til Europa. Som alltid: Vold, blod, brutalitet og brå rikdom. Man kan gjøre seg mange interessante tanker rundt begrepet ”realøkonomi” i denne sammenhengen,

Og den febrilske byggeboomen som setter så sterkt preg på landskapet, ser ut til å føre med se en ikke mindre feberhet optimisme. At en så bratt oppgang med all historisk sannsynlighet ender i en uavvendelig smell, ser ikke ut til å bekymre noen; det bores og graves og hamres, og nye villastrøk eter seg oppover åssiden der det før ble dyrket bananer.

Arkitekturen som preger den nye byggeboomen er ganske lekker, en anelse nyrik, kanskje. Og biltettheten i de tilstøtende trafikkårene er kvelende, lammende og en himmelropende miljøskandale … Du kunne nesten –  men bare nesten – leve i en boble av europeisk/amerikansk luksus i disse enklavene, uten føling med de sosiale og økonomiske realitetene rundt deg.  Men disse er i høyeste  grad tilstede:

De besittende klasser må mure seg inne, bokstavelig talt. Selve hovedkriteteriet på at du er blitt middelklasse, er at du lever i et gated community; villafeltene eller compound’ene er omhyggelig bevoktet og solid innemurt. Og på toppen av muren, der man før gjerne hadde montert piggtråd, evt. glasskår, ser vi i dag,  i bedre strøk, lett kunstnerisk utformede ståltrådruller spiket med barberblader! De ser ganske dekorative ut; selv klassekampen er blitt estetisert … Det hevdes med krav på troverdighet – og denne skribent kan ikke gå god for det –  at dette er blitt hovedmarkedet for Gillette nå; blekkene til å skave av skjeggstubbene med taper i betydning mot sagtennene som konstrueres for å  holde fattigfolk og tjuvpakk unna de velståendes lune reder verden over. Ved inngangsportene opererer en hel liten stab av unifornerte voktere med batong i beltet; de holder en forbydende hånd ut mot deg når du prøver å fotografere. Noe de  neppe har formell formell myndighet til. Men money talks, her som overalt.

Og vi snakker – vel å merke – i all hovedsak om en svart middelklasse som bebor disse blomstrende områdene. Selvsagt er det også en betydelig andel velstående utlendinger, europeere, kinesere, indere, innenfor murene, men det er først og fremst det nye fremadstormende Afrika som nå inntar scenen. Mellom 10 og 15 % av befolkningen – og det blir en del når vi tar utgangspunkt i et folketall på 40 millioner –  kan kategoriseres som middelklasse i Kenya i dag; tallet samsvarer, av rimelig innlysende grunner, med den prosentandelen som har daglig tilgang på elektrisk strøm. Og barberbladene taler sitt tydelige språk. Men vi bør vel likevel nyansere bildet: Velstanden sprer seg i befolkningen. Nairobis beryktede bølgeblikkslum Kibera er ett eksempel: Den har lenge vært brukt som et klassisk og nærmest arketypisk eksempel på den sosiale nøden i storbyene, og omfanget og elendigheten  har antatt tilnærmet mytologisk karakter. Det har lenge vært nærmest opplest og vedtatt at at den huser to millioner mennesker. Men den siste opptellingen fra Kenyas regjering resulterte i et tall på 140 000. Ille nok, og vi kan ikke se bort fra at det kan ligge et ønske om skjønnmaling her. Uansett, tegnene på vekst og velstand er ikke til å overse.

Men avstandene er likevel dramatiske. Et litt rørende eksempel er gubbene med håndkjerrene.  Midt i den hissige trafikken i fortstadsgatene  tusler menn med strikkeluer og skranglete kjerrer, lastet med grønnsaker og frukt, som de drar etter seg på vei til de små improviserte markedene langs bilveien. Du finner dem overalt, i bygater og langs landeveier: Stabler rmed grønne bananer, kassser med tomater, voktet og solgt av tannløse menn eller fattige kvinner innhyllet i fargerike, tradisjonelle afrikanske stoffer. Og de blir stort sett tolerert; det er mest hissige utlendinger, fortrinnsvis unge, mannlige sådanne, som tuter irritert på dragkjerrene og hytter med neven. Og gudene skal vite at de skaper trafikktrøbbel. Men de er en del av tilværelsens uavvendelige tildragelser for afrikanere; tydeligvis også for de hippe og slicke bak rattet på landcruiserne. Sannsynligheten for at de fleste av dem har en bestefar som driver eller drev i samme geskjeften, er nok ganske høy.

Nettopp tilgangen på billig arbeidskraft er vel det som utgjør den mest synlige forskjellen mellom afrikansk og europeisk næringslivsstuktur. I de lekre og air-kondisjonerte nye shoppingsentrene finner du det meste av det som er å få kjøpt i verden.  Akkurat som hjemme. Og  standarden er nok hakket over Ski Storsenter. (På den annen side: Det er ikke helt Abu Dhabi heller, da…). Men den slående forskjellen er at i hver eneste hyllerekke på supermarkedet er det utpostert én eller to uniformerte ansatte til å svare på spørmsål og by deg all assistanse du måtte ha behov for. Sånt har ikke Rema-Reitan råd til, nei … Og her er det vel å merke hundrevis på hundrevis av kvadratmeter med butikk! Og riktignok har vi sett,  noen ganger,  i store supermarkeder i Europas storbyer, at det står en ansatt ved enden av samlebåndet og hiver vaskepulveret og hvetemelet ditt ned i plastposen for deg. Men her! I den indiske sjappa nede i gata kommer de også bukkende  og tar varene ut av kurven for deg for å legge dem på båndet. Hvoretter de pakker dem i esker og bærer dem ut til bilen…  Det kan være skremmende lett å få fluer i hodet og bli memsahib under slike forhold. Når du  for eksempel parkerer foran en bedre restaurant  (og dit har jo selv en middels velavlønnet nord-europeer råd til å gå –  foreløpig),  kommer den smilende betjeningen styrtende til for å bukke og åpne bildøra, og/eller de står i stram giv akt og gjør honnør! Lett forvirrende, og ikke udelt behagelig, for en som kommer fra en sosialdemokratisk virkelighet (men skummelt forførende, da …).  Og definitivt ikke sunt. For noen av partene. Men dette er vel de sosiale realietene de alle fleste mennesker i verden lever under. Det er bare vi i vår lille boble oppunder iskanten som har skapt oss en egen verden der den normale samfunnsorden i alle fall tilsynelatende ikke gjelder. Og siden alle nordmenn globalt sett er rike, kan vi surfe på bølgetoppen og la oss slikke oppetter ryggen av folk som hater oss. Hater oss med grunn.

For alle som har lest litt historie, bør det ringe i bjeller her. Men hvem er det som vil høre dem ?

Leave a Reply