26
March

Heia Grårussen!

Betenkninger fra en grånende panter

Det klages, det hviskes, det surmules i krokene: Dagens pensjonister er blitt for tunge å fø på, skattebetalerne sliter, det er ikke penger nok i kassa til å fortsette å subsidiere luksustilværelsen deres, de «trekker opp stigen» osv. osv.
Dette er påstander det nok kan være noe i, og/men de kan være verdt en skråstilt gjennomgang:

1) selvsagt lever ikke alle pensjonister i sus og dus, selv om det må innrømmes at mange av dem i dag nyter godt av en hittil uhørt behagelig levestandard
2) vi bør legge inn i regnskapet at pensjonister også betaler skatt, og mer jo fetere pensjonen er, så de bidrar til spleiselaget; svært mye av penga går faktisk tilbake i potten, 30 % og mer for mange, og i tillegg kommer alt som legges igjen i mva´en, statens største inntektskilde.
3) De unge «sliter» ikke. De har bare så voldsomt høye krav! Mange småbarnsfamilier opplever nok det som med vår tids referanser er «trange tider», men det er et veldokumentert faktum at lønnsnivået og levestandarden i gamle furet, værbitt er svimlende høy i sammenligning med nesten hva og hvem som helst ellers i verden. Besteforeldregenerasjonen bør absolutt unngå å komme trekkende med «da-jeg-var-på-din-alder», men det er kanskje betimelig å minne om at de fleste som er født før 1950, tilbrakte sine tidlige barneår under økonomiske forhold som ville bli definert som godt under fattigdomsgrensa i dag: Uten at vi dermed mener at det på noen måte er fair å sammenligne de «nålevendes» tilværelse med etterkrigstidas kår, minner vi om at vi fikk bare én osteskive på maten, gikk i omsydde klær etter eldre søsken og ellers i hjemmesydde plagg fra mors symaskin. Vi reiste ikke på ferie, verken til Middelhavet eller annet som kunne komme under betegnelsen «Syden», og vi ble som kjent ikke mobbet av den grunn. I beste fall kunne vi besøke en bestemor eller onkel og tante på landet, og noen storbybarn fikk tilbud om feriekoloni. Ikke hadde vi noe særlig tilbud om organisert fritidsaktivitet heller; vi bare sprang der ute sammen med de andre ungene og hoppet tau og paradis, klatret i trær og kaste på stikka, uten å bli særlig kriminelle av den grunn, faktisk. De fleste av oss husker også utedoer og vaskevannsmugger og ditto fat på soveværelset, sur melk om sommeren, vaskekjellere og vaskebrett– kjøleskap ble ikke vanlig hos det store flertall før på 60-tallet, for ikke å snakke om vaskemaskin. Biler hadde stort sett ingen, kylling var luksusmat vi hadde hørt om, noe de rike spiste – OG, vel å merke, vi opplevde ikke oss selv som fattige, tvertimot; vi hørte de voksne lovprise den norske velferdsstaten og vår lykke og velstand!

Så vi mimrer vel likevel iblant (i hemmelighet): «Er´e no´synd på dem´a? ..» – men når vi nå har vært med på den lange reisen fra etterkrigstidas nøkternhet til postmodernitetens smådekadente luksus, er det ikke uten kvaler vi nyter vårt søte og skyldbetyngede otium.
Vi kan være rasjonelle og påpeke at når mange pensjonister oppleves av andre, og ofte opplever seg selv, som privilegerte, skyldes det vel i ganske høy grad at de har nedbetalt gjelda si. Det er gjerne boligutgiftene som er bøygen for barnefamiliene. Hartvig Sætra ytret en gang på 70-tallet, under en opphetet debatt i Studentersamfunnet i Oslo: «Den norske arbeideren har ikke for lav lønn. Han har for høy
husleie». Dette ble selvsagt og behørig møtt med buing i salen, men han var vel inne på noe.
Nettopp dette er en av de store utfordringene for dagens politikere: Hvordan skal de beholde pensjoniststemmene uten å miste småbarnsfamilene? Boligutgifter/boligbeskatning og barnetrygd/skattefradrag kommer rimeligvis til å bli hete temaer i kommende valgkamp, i alle fall for partier og politikere som har livets rett, men det kommer uansett ikke til å bli lett å manøvrere i det politiske landskapet i åra framover. Motsetningene er reelle.

Det er farlig å si det høyt, og få våger det, men norske, nordiske og andre vesteuropeiske pensjonister er jo, globalt sett en hyperprivilegert overklasse, spesielt hvis de er gifte eller samboende, og vi kan høre selv enslige minstepensjonister undre seg over hvor god råd de har nå – det er til og med penger igjen på kontoen når ny månedsinnbetaling kommer! (og det er «Hashtag-THAT-feeling» for de fleste av oss som har levd en stund!) … Vi skal vokte oss vel for å sminke over de harde realitetene noen likevel sliter med, men det eksisterer faktisk en bred «overklasse» av velstående middelklassepensjonister fra rike vesteuropeiske land, og mange av dem lever faktisk Herrens glade dager. Hvilket bør være dem vel unt. Visst er det kriser i sykehjem og eldreomsorg, men en stadig høyere andel av de gamle er langt fra pleiehjemsstadiet; velstanden og velværet de siste tiårene har avstedkommet en hel skare av spreke, høyst oppegående og happy 60- og 70-åringer som farter både Europa og verden rundt (ja, opptil flere kommer faktisk lengre enn til Costa del Sol) og formelig jodler av livsglede – en russetid nummer to. Her er det ikke bare Provence og Toscana lenger; såvel Abu Dhabi som Zanzibar, og gjerne Gambia også, er på radaren. Disse grårussene har atskillige fortrinn sammenlignet med de røde og blå: De har vett til å stanse drikkinga før de spyr, og de er mindre desperat krampaktige i å demonstrere for all verden hvor sinnssykt morsomt de har det hele tiden, eller i å få kontinuerlig utløp for buldrende forplantningsdrift. Ikke skal de opp til noen eksamen heller; de har bestått sine prøver i livets skole – og skulle de ha strøket til noen av dem, er sårene gjerne grodd nå …

Uansett, anelsen om at etter oss kommer syndfloden, er påtrengende til stede. Når vi nyter vår sene terrassefrokost under vinløvrankene, går våre tanker til dem der hjemme som må kjempe seg opp i mørket og dra på jobb i novemberregnet. For vi har jo empati, bevares – det er derfor vi har så dårlig samvittighet! Vi er oppdratt med solidaritet og ansvar som våre fremste honnørord. Visst er det moro så lenge det varer, men et lett rustent «Chickelacke» blir ofte sittende fast i halsen. Grårussen er jo likevel ikke helt som annen russ. Vi er ikke engang trygge på om vi kan si: «Fordi vi fortjener det» Er vi vel …?

Leave a Reply