17
February

Gli Mafiosi fra Hedmarken

Det hendte en gang tidlig pa 90-tallet at en dame i Belgia fortalte meg om en slektning av henne som hadde besøkt Norge. Og alt var jo så fint i dette vakre landet. Men det var noe som var underlig: På supermarkedene fantes det bare ett slags smør, en type melk, og bare ett varemerke med fløte. Merkelig selvsagt for en som var vant til det europeiske mylderet av fabrikater og merker, også av meiereiprodukter. Og damen, som når sant skal sies, nok var en smule troskyldig, så på meg med store øyne og spurte hviskende om det kanskje var et slags (rødme, rødme … ) kommunistisk system? Da jeg tørt repliserte at det nok tvertimot var uttrykk for en slags fascisme, ble øynene enda større, og hun trakk seg tilbake i forvirret taushet. Jeg hadde selvsagt feilberegnet min målgruppe: Hun forstod ikke poenget. Det ville nok heller ikke de fleste nordmenn ha gjort, og jeg er redd jeg fortsatt ikke ville bli forstått. Men fascisme er i sitt vesen først og fremst en økonomisk struktur, bygget opp av Mussolini og hans menn i 1920-åra. Hovedpoenget var den intime sammenvevingen av stat og næringsliv gjennom store bransjeorganisasjoner, korporasjoner, som gjorde stat, produksjon, kapital, arbeidere og omsetning til en tett enhet. Modellen ble en gedigen suksess, og Mussolinis korporativisme ble hyllet over hele Europa. Leser vi seriøse norske tidsskrifter fra 20-tallet, finner vi stort sett uhemmet begeistring for det italienske økonomiske mirakel som skapte slik vekst og velstand, og ikke minst ble sett på som oppskrift på sosial og politisk stabilitet. Det var nettopp i denne perioden, inspirert av korporativismebølgen, at de kooperative bransjeorganisasjonene i det norske landbruket ble utformet. Og resten er historie: Halvstatlige monopoler, som De norske meierier, Norges kjøtt – og fleskesentral etc.etc., dominerte norsk matvareproduksjon både i mellom – og etterkrigstida. Med sine politiske riddere og våpendragere i Bondepartiet trygt forankret på Tinget. Under de mer tidsriktige og streamede logoene til Tine, Gilde, Prior, Nortura og Senterpartiet, pluss Opplysningkontoret for kjøtt m.m., er de i dag blitt en del av vår omhyggelig regisserte nasjonale identitet. Det har for flere generasjoner vært en slags naturlov at det finnes bare ett slags smør, det smøret Staten og Vårherre spiser. Og det som er godt nok for dem, er da sannelig godt nok for hver og en av oss … Denne dypt rotfestede mafiaen har naturlig sognet til den borgerlig side i politikken. Men da det utover 30-åra ble klart at den nye arbeiderbevegelsen var en kraft som neppe lot seg stanse¸ innså at man nok måtte go to bed with the enemy, og Kriseforliket av 1935 så dagens lys. Og da den borgerlige ekteskapsidyll begynte å revne for alvor i nyere tid, takket være et bondefiendtlig element ved navn FrP, var det tid for nok en kuvending, no pun intended … Og denne gangen var det ikke bare litt frivolitet i krokene på julebordet, men fullbyrdet utroskap i all offentlighet. Man kan gå til sengs med hvem som helst når MAKTA står på spill. Men nå har de fått sengekamerater som vet hva korporativisme er, bevarremegvæl. Men det er en annen sang … Men siden no man is an island, hvilket også gjelder for nasjoner, har selvsagt nye og forvorpne tanker og forestillinger vunnet innpass: Siden 90-tallet har enkelte små lommer lyktes med å få fotfeste på markedet; til og med det jernbeslåtte meierimonopolet har slått sprekker. Q-melk klarte faktisk å etablere seg. Selv om vi fortsatt må leve med at den beste hylleplassen i butikkenes melkeskap er beslaglagt med metervis av Tine-varer, og du vanligvis må gå ned i knestående for å fiske fram en Q-yogurt eller Q-fløte. Og det hender til og med at enkelte politikere aktivt og åpenlyst arbeider for å lage huller i det korporative nettverket og hjelpe fram små, alternative produsenter. Bjarne Håkon Hansen. f.eks. Men slike politikere har en tendens til å bli offer for stygge og spektakulære politiske fall. Så korporasjonenes makt er fortsatt nokså urokket. Trodde vi. Så de fikk seg nok en alvorlig støkk i livet, kara fra Bondelaget i Oppland, da de i god tro booket inn sitt årsmøte på Quality Hotel Hafjell – og oppdaget at denne sliulen av en byfant, slesken Stordalen, hadde skiftet melkeleverandør og gått over til Q-melk! For menn av ære var det bare en ting å gjøre her: De marsjerte ut! Skiftet hotelleri på momangen. For alt jeg vet, slengte de kanskje melk i fjeset på den utkropne gutkvalpen av en kelner også. For disse gutta kødder du bare ikke med! Og det var litt av en leksjon å høre adm. dir. i Choice uttale seg til pressen. Legge seg flat, kalles det gjerne: Men, men, de hadde jo kontrakt med Nortura og Gilde, var ikke det bra nok, da? (Piiiv, som det het i Donald i gamle dager) … De formelig tigger om nåde! Men nei, for Bondemafiaen er ikke noe mindre enn total kontroll godt nok: Dekk får kjøpe Tine-melk og, ja! Bøndene utgjør i dag mindre enn en prosent av befolkningen i Norge. Men de har stålkontroll over de fleste av oss. Det er riktignok ikke noe nytt i historien at en prosent herser med de resterende nittini. Spørsmålet er bare hvor lenge det går i denne runden. Hadde ikke trodd jeg noen gang skulle føle meg kallet til å drive reklame for Choice Hotels. Men nå nærer jeg et fromt ønske om at flest mulig av våre næringsdrivende velger Quality og Clarion til sine framtidige seminarer og konferanser. Og til Stordalen? Good luck – you know what you are up against!

One Response to “Gli Mafiosi fra Hedmarken”

Leave a Reply