Sohar
en vakker, gammel by på Omans nordlige kyst, like før innseilingen til Hormuzstredet. De hvitkalkede husene og palmeomkransede gatene, og ikke minst den vakkert utsmykkede strandpromenaden, gjør byen til et ualminnelig innbyende sted, selv til Oman å være. Men alt er jo innbydende i sultanet Oman: De brede, rene gatene, den kunstneriske utsmykningen av nær sagt alt av offentlige rom, de velstelte parkene, daddelpalmene og ikke minst de drømmeaktig skjønne moskéene. Også så nymalt som alt er – overalt! Det levnes heller ingen tvil om hvem som har æren for dette: Reklame for gode, gamle JOTUN lyser mot oss på de glitrende seksfelts motorveiene (du må til emiratene for å få 12 og 14-felts) ! “Norge er større enn noen vet av,” sa jo Nordahl Grieg Han skulle bare ha visst hvor rett han skulle komme til å få … Den norske Jotunpingvinen og ”Jotashield” har åpenbart vært overalt og ytterligere forskjønnet dette eventyrriket. Så den glupingen av en salgssjef som i sin tid kapret kontrakten med sultanen av Oman, står sannsynligvis på sokkel foran hovedkontoret i Sandefjord nå. For de har sannelig ikke spart på noe her; en reise i Oman er et estetisk kick av de sjeldne …
Og selv om dagens velstand er av forholdsvis ny dato, hviler en dåm av gammel rikdom over egnen: For 5000 år siden var Sohar en del av den mesopotamiske verden. Kopper fra gruvene i Wadi Jizzi-fjellene (som i dag er underlagt spennende arkeologisk aktivitet), var sannsynligvis grunnlaget for verdens eldste handelskultur. ”Kopperfjellene i Magan”, nevnt i oldtidens kilder, antas av dagens historikere og arkeologer å ligge i omådet Oman/Emiratene. Sohar var det blomstrende sentrum for handelen med Øst-Afrika og India. Byzantinske kilder fra 400-tallet e.Kr. referer til et persisk rike rundt Hormuz-stredet, Emporium Persicum, som antas å være Sohar. Og Sindbad Sjøfareren skal iflg. legenden være født nettopp her. Kan det bli mer eventyrlig? Rikdommene og handelen her kan ikke regnes opp, skriver Ibn Hawkal i Orientens geografi på 900-tallet … Og så sent som på slutten av 1100-tallet, da forfallet har begynt å sette inn, forteller en kilde med beundring om minst 12000 vakkert konstruerte hus i mur og teak innenfor Sohars vidstrakte souq’er.
Av forståelige grunner har da området også vært gjenstand for mange militære skjærmysler: Buyidene fra Bagdad herjet og drepte her på 900-tallet. Persiske tropper tok kontroll over byens havner på 1300-tallet og innlemmet dem i Hormuz-kongedømmet. Middelalderfortet, som fortsatt står der, hvitmalt og velpreservert (sikkert Jotun, det også) ble inntatt av portugiserne i 1507. Og disse brave europeiske sjøfolk klarte å knekke byens handel og velstand ved hjelp av en langstrakt og effektiv blokade før de trakk seg ut på midten av 1500-tallet. Siden gikk det bare nedover, og Aden ble det nye handels-og sjøfartssenteret…
Det demrer for oss at de politiske og militære spenningene langs denne kysten ikke er noe som kom med oljealderen og tankskipene. Og at vi kanskje forenkler problematikken en smule når vi skriver stridighetene på kontoen for nyere tids begivenheter. Fred ved Hormuzstredet er kankje mer et historisk unntak enn en normaltilstand.
Vi får en poignant påminnelse om historiens gang når vi tar inn på Sohar Beach Hotel, det eneste internasjonale strandhotellet på strekningen mellom Muscat og Stredet: Vi skrur på CNN og hører med en viss frysning langs ryggraden om nye, gjentatte blokadetrusler fra Iran, og om USAs illevarslende respons. En plutselig følelse av å være hvor det nettopp gjaldt … Hvilket ytterligere forsterkes neste morgen: I dag er det plutselig påfallende tett med dem i den ellers lett glisne frokostsalen, ja: Yngre menn – kraftige karer – med vestlig utseende og ualminnelig velutviklet muskulatur under Puma-T-skjortene. En fysikk- og ikke minst sveis! – som uvegerlig leder tankene hen på militære aktiviteter her. Uansett sivile jeans og joggesko …
Og i det vi sjekker ut, overhører vi en samtale med resepsjosisten og en kunde: Sorry ma’m, we are fully booked now. We have a group coming in to-night. No more rooms.
Og vi mumler: ”Tilfældig? Neppe!” We have a group coming! Hyggelig for dem det; det var jo heller tynt med gjester da vi kom. Men du skal se det flasker seg nå … War is good for business …
