DRESDEN Det nye, blomstrende, glitrende Dresden er nok et paradeeksempel, et utstillingsvindu for Kapitalisme Med et Menneskelig Ansikt. Særlig for oss som har sett det gamle Dresden, ruinhaugene, de forlatte herskapsvillaene med forvridde bjørketrær voksende ut av mosegrodde tak og tomme vinduer, de nedsotede, brannskadde praktbyggene, er dagens skinnende byperle et syn som får gledestårene til å trille. Vi besøkte Dresden like etter Murens fall, vandret i spøkelsesbyen, gråt over skrothaugen som en gang hadde vært den praktfulle Frauenkirche, grøsset over de stygge DDR-blokkene. Og med jevne mellomrom har vi de siste tjue åra vendt tilbake; med jubel har vi fulgt Forvandlingen, beundret den pietetsfulle og faglig imponerende restaureringen, den gigantiske og nitide gjenoppbyggingen, et økonomisk og teknisk løft hinsides det vi trodde var mulig. Vi har sett mange historiske byer, men neppe noen så vakre som Dresden. Det vestmaktenes terror destruerte 13. februar 1945, har EU langt på vei gjort syndebot for nå. I alle fall arkitektonisk. I Tyskland er jo det meste strøkent. Men i Dresden er det Blenda-strøkent. Her kan man snakke om produktivkreftens nivå – det ypperste som kan leveres fra alle verdens hjørner, er representert her. De smakfulle nye femstjerners hotellene, Hilton, Swiss Hotel, Kempinski, er holdt i en dempet, nygammel stil som ikke bryter med barokkperlene; bygninger og interiør er samvittighetsfullt korrekte historiske kopier, men skinnende moderne. Alt er så rent, smilende, så politisk korrekt. Og så blomsterprydet, grønt og miljøvennlig, selvsagt. I de pene, smakfullt innredede gågatene blir du stanset av veloppdragne og sympatiske unge mennesker som vil ha din underskrift på opprop mot medisinske forsøk på dyr og you-name-it. Ekspeditrisene kvitrer: “Kann ich noch etwas Gutes fur Sie tun?; serveringsdamene jubler: “Ja, ich komme!” ved det minste vink. Tro meg, DET er litt av en overgang for oss som faktisk har opplevd DDR og hele den gamle østblokken! Kort sagt – et markedsøkonomisk eventyrland.

Derfor måtte vi gni oss i øynene da han plutselig materialiserte seg i passasjen utenfor en av de glossy shoppingmallene: Rød fane med sigd og hammer, Che-Guevara-lue med femtagget stjerne, behørig hvitt skjegg. En behagelig og velartikulert mann i 50-årene, med kultivert stemme og et forfinet vesen Han solgte cd’er med politiske arbeidersanger fra “det gamle regime.” Gammelkommunistene hadde fått ny vind i seglene nå, hevdet han, takket være den økonomiske krisa. Forrige uke hadde “de” sendt en TV-film om Walter Ulbricht. Men hetsen var så kraftig at den slo tilbake, kunne han fortelle; folk reagerte negativt på propagandaen. Nå prøvde “de” å avlede oppmerksomheten fra Europas økonomiske misère. Vi så det som lite formålstjenlig å diskutere Ulbricht-regimet med en åpenbart glødende gammelkommunist. Og da jeg i stedet sa at ja, det fikk i alle fall Marx rett i, at krisene i kapitalismen vender tilbake med usvikelig sikkerhet, grep han begge hendene mine: “Kom, jeg har noe til Dem!”, trakk meg med bort til avisstanden sin, trykket et eksemplar av “Junge Welt, Tageszeitung” i hånden min, som han trykket varmt enda en gang. Ytterligere noen trykksaker, med opprop og nettadresser, og vi skiltes under utveksling av oppriktige lykkønskinger… Vi innhentet tillatelse til å fotografere ham og hans unge lærling, lovet å skrive om ham på bloggen. Hvilket altså herved er innfridd …

Kjære kamerat: Jeg deler din sorg over at historiens første forsøk på å opprette en arbeiderstat skulle mislykkes så tragisk. Og kanskje kommer et nytt forsøk? Hvilket utfall det eventuelt får, er nok også mer enn uvisst. Men ett er vi enige om; du, jeg og gamle Ka’l: Krisene i kapitalismen kommer vi til å få se flere av… Og kanskje har vi allerede noen tegn? Kanskje er Dresden allerede blitt litt mattere i lakken nå enn sist? … Uansett – kamerat, vi beundrer din utholdenhet, din trass. Og din tro…

P.S.: Og lengre nede i gata ble vår oppmerksomhet fanget av balalaikamusikk og vemodig vakre russiske toner: Tre karer i gamle sovjetuniformer og kosakkluer håvet inn euromynter fra velvillige og smilende forbipasserende, der de hadde tatt oppstilling midt i shoppingmylderet. Og lot nostalgiske ossie-toner innhylle folkemassene  …