Et par ganger hver vinter unner vi oss den svir å spise middag på Nerjas i særklasse beste (og definitivt dyreste!) restaurant, den eksklusive, lille Sollun i Calle Pintada, og like opprømt blir vi hver gang. Gastronomisk kvalitet og sublimt velvære intensiveres naturligvis av den personlige omsorgen og oppmerksomheten den høyprofesjonelle staben her vier alle sine gjester. Selvsagt; mat på et slikt nivå lages ikke, og severes ikke, av slubberter og sure tenåringer som ikke gidder se opp fra mobilen!
Da vi i går, for første gang denne sesongen, trådte inn i «diese heiligen Hallen», Solluns diskret minimalistiske interiør, var vi nesten alene i lokalet, bare et engelsk pensjonistpar som hadde begynt å smake seg gjennom dagens menu de degustation, delte arenaen med oss. Klientellet er vanligvis temmelig forutsigbart her: Britiske og skandinaviske middelaldrende par, en og annen gang noen unge, trendy kinesere på Europaturnė – de har tydeligvis sjekket ut Trip Advisor og vil få med seg det beste på hvert sted de er innom. Spanjoler ser man sjelden, dette blir for dyrt for de innfødte, etter det de selv sier.
Men denne gangen, allerede ved hors d’ oeuvre’n, ble vår nysgjerrighet (og det må medgis at den til tider kan være rent ut sagt plagsomt påtrengende) pirret av et uvanlig tospann som entret scenen og slo seg ned ved bordet nærmest oss (til vårt forsvar må/bør det framholdes at bordene i denne lille restauranten står såpass tett at du får dine naboer temmelig nært innpå deg, da …). Vi forsøkte, muligens med vekslende hell, å holde vår fascinasjon i sjakk, for dette paret – eller hva det nå måtte være – satte unektelig fantasien i sving og var av et materiale vi ikke påtreffer hver dag: Ualminnelig unge til å gå alene på et så dyrt sted, var vår første tanke; det umiddelbare inntrykket var at her kom et par skoleelever, kanskje en bortskjemt pappagutt og ditto-jente? Ved nærmere ettersyn kunne nok hun anslås til å være noen år eldre enn sin baby- face- ledsager. Han, som ved første øyenkast kunne passere som 17-åring, og i tillegg en ualminnelig smukk, myk og forfinet og sådan, ledet uunngåelig tankene hen i retning av europeisk aristokrati av lett smådekadent Oscar Wilde’sk art, men kanskje kunne han likevel være sånn i begynnelsen av tjueåra – eller hva?
Hun ble mer og mer komplisert og vanskelig å bli klok på – var det en storesøster som tok med lillebror ut? Vi hørte at de, eller i alle fall hun, som førte ordet og tydeligvis hadde regien, snakket spansk, flytende og uanstrengt, med kelneren, mens de konverserte hverandre på dempet engelsk. Hmm … Vi vrir oss etter hvert i vånde, kvestes av vår vulgære turistnysgjerrighet: Hva slags dame kan nå detta værra, da? Fakter og mimikk viser med all tydelighet at hun nyter situasjonen og føler seg i sitt ess, og måten hun flasher sine strålende smil mot ham på, er definitivt ikke søsterlig. Make-up’en er relativt heavy: Heftig bruk av eye-liner i sommerfuglaktige linjer utover mot tinningene, og selvsagt sterkt sensuelt røde lepper. Definitivt søreuropeisk utseende. Begge er behørig «dressed down»; hun i noe sort, kjeledresslignende, han i lett utvasket blå skjorte – og etnisk noe mer ubestemmelig. Det bleke, vakre, nesten barnaktige ansiktet ser smertefullt sårbart ut, og han utstråler – kanskje? (vi er ikke sikre) – en merkelig avvæpnende uskyld. HVOR ung er han egentlig, denne lord Fauntleroy, og hvordan kan noe menneske eldre enn tolv år i vår forvorpne verden være så urørt, så troskyldig og eterisk – eller til og med bare se sånn ut? Men med en anelse av resignert livstretthet likevel, slår det oss også – og den dempede selvtiliten som – innbiller vi oss – erverves bare ved de aller mest elitære engelske kostskolene (jadda; O. K., kanskje i Gudbrandsdal også da – for å komme de mest forutsigbare innvendingene i møte her) … Medlemmer av The Royal Family ville komme til å se ubehjelpelig vulgære ut ved hans side, slår vi fast. Hårklippen må definitivt være utført av en meget up-market coifffeur; vi ser for oss noe på Londons West End. Det er såpass at vi begynner å skotte diskret (håper vi!) ut av vinduet for å se om noen livvakter skulle være postert der ute. Og hva SKAL han med denna dama? Kanskje er hun skuespillerinne? Hmm … i så fall ikke av Royal Academy-standard; til det er kroppsmimikken og faktene litt for overdrevne. Kanskje en sånn derre undertøymodell? (en lynkjapp, og ikke så lite bitchy, visuell saumfaring fra undertegnedes side resulterer i konklusjonen at, nei; hu ha’kke fysikk nok til den geskjeften) … Så er dette et sånn- du- vet-moden-kvinne-opplegg – og er det i så fall barnerov? Eller hva annet? Nettopp – HVA annet …
Vi inntar våre auberginerterter med honning og våre marinerte ryggfileter av geitekje i stille ettertenksomhet – og må innse at vi nok er kommet til ytterkanten av vår referanseramme.
Det er en stor verden der ute, og som britene sier: «It takes all kinds to make a world.»
Men neste gang vi er på Sollun, er det nok bare svenske pensjonister der.