12
April

Det handler om kjærlighet, din fordømmade prestefaen

Det handler om nestekjærlighet, din fordømmade prestefaen.

Det finnes vel gode sosiologiske studier – med systematiske observasjoner og vitenskapelig metode – over saker som gjennom tidene har engasjert europeisk venstreside, og hvorfor. Men undertegnede har, med skam å melde, ikke helt oversikt over litteraturen her. På hjemlig grunn kan vi forholdsvis lett skissere en oversikt – fra jury i straffesaker, rent norsk flagg og nasjonal selvstendighet, allmenn stemmerett, stemmerett for kvinner, enhetsskole osv. osv. Og det er relativt enkelt å se den marxistiske dimensjonen – bøndenes opprør mot embestssanden, så i 1905 skipsredernes behov for å løsrive seg fra svensk dominans Og her fulgte de brede lag av folket gladelig instruksene fra bergenske redere: Najonalismen, og det derav følgende svenskehatet florerte, og uskyldige svensker ble jaget fra landet med kjepper og steiner. Folkeavstemningen i 1905 var en heller diskutabel affære med hornmusikk og flagg, og med TO stemmeurner i valglokalet, en for ja-stemmer og en for nei-stemmer. Valgene ville neppe ha blitt godkjent som «free and fair» i dag. Kvinnefrigjøringsbølgen fra 1970-tallet – som historisk sett også var en forlengelse av 18 -og 1900-tallets kvinnesakskamper, kan lett sees som en manifestasjon av det ekspanderende næringslivets behov for frigjøring av mer arbeidskraft; her kommer selvsagt også innvandringsbølgen inn.

Dagens flaggsaker kan være vanskeligere å bli klok på. Tar man utgangspunkt i det bildet dagen norske medier formidler, må det vel være homosaken som er den samlende for øyeblikket. Særlig når den kan kombineres med kirkekritikk, er den tydeligvis en sikker vinner. Kirkekritikken er grei å forstå: Her er arven fra den franske revolusjon rørende intakt: Det progressive europeiske borgerskap, ledet av liberale unge adelsmenn, ville kaste av seg det åket føydsalsamfunnets bærende makter, adel og kirke, hadde knuget folket under. Og dette ble en kulturarv som ble båret videre inn i den protestantiske sfæren, og selv om lutheransimen og kalvinismen vel anses som bærere av nettopp borgerskapets interesser, forble kirkekritikk en fanesak også for mange borgerlige liberalere i Nord-Europa. At arbeiderbevegelsen plukket opp denne kulturarven, er jo enklere å forstå. Men hva homobevegelsens sterke stilling i den venstreorienterte opinionen skyldes, i et marxistisk perspektiv, vet jeg ikke om mitt amatørmessige begrepsapaprat strekker til for å analysere, og jeg har ikke kommet over noen overbevisende analysemodeller fra annet hold her. Foreløpig klarer jeg ikke å se det som annet enn en fortsatt videreføring av borgerlig liberalsime og opprør mot kirkelig autoritet. Hvilket skulle tilsvare bevissthetsnivået hos den norske avantgarden fra ca. 1880-tallet, eller de litt forsinkede provinsradikalerne fra mellomkrigstida.

Etter de fleste kjente parametre skulle produktivkreftenes nivå være ganske høyt utviklet i dagens Norge, og det politiske bevissthetsnivået deretter. Men den aktuelle debatten vil kan følge i leserspalter og sosiale medier, kan vel ikke sies å speile et svimlende avansert begrepsapparat. Det er jo påfallende å se og høre hvor mange uttalt kirkefiendtlige nordmenn som er rørende engasjert i andre menneskers rett til å få innvilget kirkelig velsignelse og vielse. Den gamle, forslitte vitsen om å være mot prester, men for kvinneliege prester, har så definitivt ikke gått ut på dato. Man er mot prester, og ofte mot ekteskap også, men for homoekteskap og for kirkelig homovielse. Og folk som ellers er religøst uengasjerte, for å si det mildt, har funnet tiden moden for å fortelle oss alle, og særlig prestene, hva Jesus EGENTLIG mente. Jesus står nemlig for kjærlighet, kan man melde; det har ikke prestejævelen forstått. Man skal INKLUDERE, for faen. Men tilbudet om inkludering gjelder selvsagt ikke folk med upopulære meninger. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg stusser over at så mange mener at et trossamfunn, fortinnsvis trossamfunn de selv ikke tilhører eller støtter, har som oppgave å tilpasse seg de meninger folkeflertallet, eller de toneangivende sjikt i samfunnet, til enhver tid mener. Dette burde i det minste være et tema for debatt. Eller hva?

One Response to “Det handler om kjærlighet, din fordømmade prestefaen”

  1. Audun Eftedal says:

    Nå innbyr du til en debatt som jeg ikke vil borti, den om å blande seg opp i indre forhold i organisasjoner en ikke er med i. For meg er det heilt greit at den luthersk-evangeliske osv ordner seg som den vil; innerst inne tenker jeg vel med meg sjøl at dess verre, dess bedre – fordi da kan flere ta til vettet og melde seg ut av foreninga. Men du har en påstand om norske redere og 1905 som hyler på innvending. Om noen redere følte seg frigjort etter 1905, måtte det vel heller være de svenske, som ikke lenger måtte slite med den store norske dominansen i konsulatvesenet. Vel var Michelsen skipsreder, men som sådan hadde han ingen klagemål mot unionen. Men han var også livredd for sosialismen, og da måtte han ta itu med slike villmannskapitalister som f eks Christian Thams, som etter Michelsens oppfatning var det sterkeste redskapet for framveksten av sosialismen i Norge. Og for å få til det (i praksis ved slike tiltak som konsesjonslovene), måtte han få slutt på at alle stortingsdebatter ble dominert av lærere og klokkere fra Vestlandsvenstre som spratt opp og kauka om unionen uansett sak som som sto på dagsordenen. Etter den brutale lockouten på Strandheim Bruk skjønte Michelsen (som inntil da hadde vært tilhenger av unionen) at det hasta; nå måtte unionsspørsmålet ryddes unna slik at en kunne komme i gang med virkelig viktige ting.

Leave a Reply