15
June

DEN KOMPAKTE LIBERALE MAJORITET SOM BEVISSTLØS HEIAGJENG

DEN KOMPAKTE LIBERALE MAJORITET SOM BEVISSTLØS HEIAGJENG

Gandhi sa en gang, fritt sitert, at to tredeler av all elendighet i verden skyldes at folk ikke en gang gjør et forsøk på å sette seg inn i den andre partens tankegang eller premisser. Et aktuelt eksempel er den pågående debatten om Neda-saken. De aller fleste er enige om at dette er trist, og at saksbehandlingen er klanderverdig. Men det beklagelig få ser ut til å reflektere over, er hvilke konsekvenser det har når vi fatter sympati for den ene parten «på humanitært grunnlag» og sier, som standardformuleringen hos den gjennomsnittlige norske liberaler gjerne lyder: «Javel, så har foreldrene brutt spillereglene, men det skal jo ikke gå ut over barna!». «Brutt spillereglene» er vel en temmelig tilslørende eufemisme her. Ikke mange ser ut til å reflektere over hvem vi er «snille» med når vi forsvarer falske asylsøkere: For hver familie som får opphold uten å være politisk forfulgt eller i en reell nødssituasjon, for hver som vinner, sitter det en taper tilbake. Taperen er nødvendigvis den politisk forfulgte, reelle asylsøkeren som trakk det korteste strået og IKKE får beskyttelse. Fordi noen som er smartere og mer ressurssterke klarer å manøvrere seg inn. Den fattige stakkaren står igjen på slagmarken fordi han ikke har en sjanse til å benytte seg av markedsføringsteknikkene. Det er her våre journalister og velvillige aktivister ofte faktisk tar de sterkestes parti; vi får, av naturlige grunner, se og høre den versjonen som er oss nærmest, geografisk og mediemessig.
Det er i seg selv ikke klanderverdig å ønske en bedre tilværelse enn det et fattig hjemland kan tilby. Men at å oppnå det ved hjelp av falske opplysninger og falsk identitet, er egoistisk, uetisk og kriminelt, kunne man kanskje ha trodd det var konsensus om. Det er imidlertid her den velkjente mekanismen trer i kraft: Hvis den ene parten – i dette tilfellet norske myndigheter – er «slem», blir motparten automatisk «snill». Og da overser vi glatt at objektet for vår sympati jo i virkeligheten opptrer usolidarisk og hensynsløst, pusher de svakeste vekk. Det «forkludrer saken», som det heter i NRK.
Et av de sterkeste eksemplene var «Maria Amelie»-saken: En rik og «well connected» russisk familie i øverste BMW-sjikt søker asyl i Norge, fikser litt på opplysningene – og venter. Når «fiksingen» blir avslørt, mobiliserer den velformulerte og vakre datteren – og bæres fram på en tårevåt tsunami av snille norske liberaleres sympati. At det er få mennesker i verden som skulle trenge mindre til beskyttelse, er ikke et tema. Og at flere titalls fattige asylsøkere uten «Maria Amelie»s nettverk i løpet av denne tsunamien sendes rett ut uten at noen blunker, registreres ikke; det er ikke noen tilstrekkelig spektakulær Dagbladsak. Vi trenger Dagbladet og Dagsrevyen til å fortelle oss hvor vi skal sette inn hjertevarmen og engasjementet. Som i politikken: Man må beherske mediene.
Det er ingen uenighet om at barna er de ulykkelige ofrene her. Heller ikke er vi uenige om at norske myndigheter har drevet en klanderverdig saksbehandling når de har latt saken få trekke i langdrag gjennom ti år. Men at de engasjerte og hjertevarme ikke reflekterer over hva det innebærer at vi så lett lar oss rive med av mediekampanjer når vi heier fram den ene parten, fordi vi, som de gode menneskene vi jo er (?), lar oss bevege av å se at noen har det det vondt, gjør at vi uhyggelig lett kan bli ofre for manipulasjon. La oss ikke glemme at de aller mest utsatte og nødlidende sjelden eller aldri kommer til noe norsk asylmottak. Glemselen, anonymiteten blir de svakes skjebne; oppmerksomhet og mediestorm blir de darwinistiske vinnerne til del.

One Response to “DEN KOMPAKTE LIBERALE MAJORITET SOM BEVISSTLØS HEIAGJENG”

  1. wormers says:

    Limer inn mail med respons fra min “sambygding” Hans Olav Fekjær
    11:19 (10 hours ago)

    to me
    Det var befriende å lese din artikkel i KK i går. For noen år siden skrev jeg noe liknende i diskusjonsgruppa Nei-til-nye-NATO og fikk fryktelig mye kjeft.

    Antakelig er det flere hundre millioner mennesker i verden som gjerne vil til Norge. Det er hederlig å forsøke, slik min farfars søsken dro fra fattigdommen på Ringerike til Amerika. Men vi må betrakte opphold her som et knapphetsgode, som du skriver, og vi må velge hvem som skal få det. Flere millioner ekte flyktninger sitter fast i primitive flyktningeleire fordi de rike landene ikke tar imot dem, blant annet fordi de prioriterer de som har mindre behov – ikke minst etter press fra populister som vil FRAMTRE som snille.

    Mye politisk debatt dreier seg om å framstille seg selv som snille og motstanderne som slemme og hjerteløse. I mange år var det slik at Stortinget vedtok en innvandringspolitikk som politikerne måttet fravike hver gang Dagsrevyen viste fram en som hadde fått avslag. Når en så at asylsøkeren hadde to armer og to bein og liknet til forveksling på oss andre, startet konkurransen i mediene om å framtre som snillere enn andre, ved å la dem bli. Da ble statsråden tvunget til å gi seg. Det ble umulig å gjennomføre en konsekvent og rettferdig politikk. Derfor overlot politikerne avgjørelsen til embetsverket. Det var fornuftig.

    Enhver avgjørelse som ikke skaper presedens er pr. definisjon en urettferdig avgjørelse. Når det gjelder “asylbarna”, sier jeg at hvis man innvilger opphold, må man vedta en regel om at de som kommer seg hit og klorer seg fast tross avslag, skal få bli etter X antall år hvis de har barn.

    Stå på!

    Hans Olav Fekjær
    Nesodden

Leave a Reply