Archive for the ‘Annet’ Category


3
May

Qatar -landet med verden raaeste oekonomi

Qatar –
landet med verdens råeste økonomi, sannsynligvis vakreste hus og mest tilslørte
kvinner …

“Blandede
følelser” er bare fornavnet for en vestlig besøkende som kommer til dagens Doha.
Vi blir nok, når sant skal sies,  mer
overveldet – og imponert – enn vi har godt av: Skjønnhetsinntrykkene fra
arkitektur, parker, museer  … Vi har
aldri sett noe samfunn som er i nærheten av å være så velstrukturert. Europeisk
– og til og med norsk –  hovmod får seg
en alvorlig dukkert her. En så gjennomregulert by, en så avansert
byplanlegging, en mer vellykket økonomisk og arkitektonisk styring av et
bylandskap er det nok en stund til Europa kan stille opp med. Både offentlige og
private bygninger, praktvillaer, nybygde, strøkne sykehus , skoler og
universitet; nevn hva du vil av velferd og offentlig omsorg, Qatar har det – og
i luksusinnpakning.  Og vi iler til med å
innrømme at vel bare et tilnærmet totalitært samfunn kan bli så velregulert og så
streamet.

 

Qatar
er jo også verdens nest rikeste land, målt i BNP pr. innbygger: 102 000 dollar
pr. snute pr. år.(etter Liechtenstein, og vi må slutte med ustanselig å gi oss
selv rankingen som nr.1; vi er på en sølle 8. plass, med beskjedne 53 000
dollar, iflg. CIA World Factbook. Men det må jo i sannhetens navn innrømmes at
de andre som topper oss, er skatte –og skurkeparadiser som Jersey, Bermuda og den
slags) … Qatar har også verdens raskest voksende økonomi, 18 % i 2011!!
Interessant nok ligger Mongolia på andre plass (17,3) – og Ghana på tredje (13,5)

Og
med en arbeidsledighet på 0, 4% er det vel ikke dårlig stell generelt. Skulle en
tro.
Dette skyldes sjølsagt i hovedsak olja. Men legg merke til at Qatar er på hogget: Sheiken
har styring så det holder på økonomien og  er i ferd med å frigjøre seg fra oljeavhengighet.
Landet er blant mye annet også verdens største produsent av kunstgjødsel. Derav
de kjærlige og intime forbindelser med lille Norge: Som nordmenn tilhører vi derfor
de utvalgte, privilegerte som ikke trenger innreisevisum til Qatar!

Men
– som alle vet: Qatarerne
(?) lever høyt på billig importert arbeidskraft, i hovedsak fra det sørlige Asia.
Drosjesjåførene, serveringsdamene,
hotellresepjonistene og værelsepikene er fra Bangladesh, India, Pakistan.   Den
eneste “innfødte” vi møtte i sammenheng med noe som kunne ligne på arbeid, var
en representant for et bilutleiefirma. Og vi kunne ikke fri oss fra mistanken om at vi her sto overfor en representant for et folk som ikke lenger var vant med arbeid. Ikke trenger det heller.

 

Denne
overveldende velstanden er relativt ny, det tok av med oljekrisa i 1973, og siden
har det bare eksplodert ytterligere.  Restene
av det gamle og mer beskjedne Doha finnes fortsatt, men blir fullstendig overskygget
av de nye bydelene med praktbygg. Og for en som heller til Prince Charles-linja
og er frustrert vårt århundres talentløse arktitekter, er det en lise for sjelen å
komme til en arkitektonisk virkelighet som Doha. Riktignok forefinnes også kvartaler med det hyper-hyper-moderne, bankpalasser
og hoteller, en Dubai-lignende sky-line. Bare litt lekrere … Men i all hovedsak
er det en vidunderlig fusion av tradisjonell arabisk skjønnhet og moderne teknologi
som møter deg. Har sett bygninger av slik skjønnhet før, men bare i drømme … Vel er dette en demonstrasjon av overveldende rikdom, men enda mer av stolthet over eldgammel kultur; historiens eldste bykultur. Man er seg sin overlegenhet bevisst. Og mang en turist fra den vestlige verden har mottatt subtile signaler –  trass i vertskapets gode manerer – om at de betraktes som annenrangs borgere. Vi tolereres, men vi trengs ikke. Og vi er verken rike eller spesielt siviliserte  …

 

Det
aner oss at uansett hvor vellykket vi får gjort utbygginga av Bjørvika – det blir
stusslig mot dette her, ja …

 

Men:  Skyggesidene lar seg som sagt ikke gjemme bort.
Gjestearbeiderne har dårlige lønnskår, bor mange sammen på trange hybler, og
det er dårlig stilt med arbeidstakeres rettigheter. Men mange av dem var likevel
meget fornøyd med situasjonen, de var stolte av velferdsstaten i sitt nye hjemland.
Vår indiske sjåfør viste med synlig eierglede fram de imponerende nybygde
sykehusene og meddelte imponert: “Og ALT er gratis!” Og jo, alle var rike her,
forsikret han sine noe tvilende passasjerer. (Som kjent tok sheiken en spansk
en og doblet lønna til alle offentlige ansatte i fjor da den arabiske våren satte
inn. Sikkert et klokt grep. Det hersker fortsatt fred i riket. Men hvem vet ?) …

 

Andre
sjåfører vi møtte, var riktignok mindre imponert, uttrykte  misnøye med lønna, boligforhold og arbeidsvilkår.
Vi så jo også på byggeplassene, f.eks. , at arbeidervern var noko så nær et
fremmedord!

 

Kriminalitet
er også et kapittel for seg. Og man kan selvsagt innvende at de tilsynelatende
idylliske tilstandene skyldes så umenneskelig strenge straffer at ingen våger
seg frampå. Men vi var mer enn imponert da vi  så at sjåføren vår gikk fra bilen i ti
minutter – ulåst, med tenningsnøkkelen i og motoren i gang (hvilket selvsagt
sier sitt om bensinprisene også) …

 

Dohas
stolthet, sikkert med rette, er det islamske kultursenteret. Og vi står i fare for
å la det gå inflasjon i superlativene  i karakteristikken
her, linjer, dimensjoner, plassering i landskapet.

Og
likevel, vi må innrømme i all vår vulgaritet at det som ga oss aller mest
bakoversveis, var shoppingmallene! I særdeleshet det mest fasjonable, “Villagio”
– som navnet tilsier sterkt italiensk- inspirert, et Mini-Venezia! Komplett med
kanaler, buede broer samt små søte gondoler som barna kunne farte rundt i. Og
lekebilbaner og kunstisskøytebane
til  podene (og vi merket oss at
også småjentene gikk på skøyter, ja) …

Veggene
var kulisser med påmalte italienske fasader; taket en lyseblå himmel med lettebomullsskyer.
Her kan alt  erverves, fra det siste fra
Porsche og Ferrari til Hennes og Mauritz-klær og Big Mac. Men i all hovedsak er
tilbudet på den eksklusive siden: Versace, Burberry’s, Dior, Boss.  Og de lekreste kafeer og konditorier. Luksusfaktoren gir seg til kjenne over hele linjen,  fra luksusbilene og designerbutikkene ned til faktorer som de små kakene du får på kaffeskåla, her ikke var noen tørre
kjeks, nei, men nybakte og ovnsvarme myke lekkerier … Det er som kjent “dom små,
små detaljarna” som gjør det ….

 

Og
klientellet er internasjonalt, europeere, asiater av alle grupperinger. Men mest
innfødte; mennene i kunstferdig brettede hodeplagg og evig nystrøkne, stivede, hvite
kjortler (det er her hushjelpen fra Bangladesh kommer inn i bildet) – og
kvinnene ubønnhørlig innhyllet i svart fra hode til fot. Vi så snutten av lekre
høyhælte sko og designerjeans nederst, men ellers bare meter på meter med omhyggelig
dandert svart silke.  OG siste skrik i
smartphones og lesebrett stikkende opp av Gucciveskene …Vi tenker: Verdens
rikeste kvinner – i forgylte bur. Men du verden for en forgylling! (Vi hadde
dessuten den selsomme opplevelse å se dem spise: Det skal behendighet og
akrobatikk til å manøvrere bløtkakebitene oppunder svartkluten her. Men de
klarte det. Riktignok ikke uten betydelig besvær) …

 

Men
– til poenget: Det kom ikke som noe sjokk at det var hos kongefamilien i Qatar
at vår nasjonalskatt havnet. Vi skal nok høre mer fra dem …

1
January

Gammelt og nytt om bråk ved Hormuzstredet

Sohar

en vakker, gammel by på Omans nordlige kyst, like før innseilingen til Hormuzstredet. De hvitkalkede husene og  palmeomkransede gatene, og ikke minst den vakkert utsmykkede strandpromenaden, gjør byen til et ualminnelig innbyende sted, selv til Oman å være. Men alt er jo innbydende i sultanet Oman: De brede, rene gatene, den kunstneriske utsmykningen av nær sagt alt av offentlige rom, de velstelte parkene, daddelpalmene  og ikke minst de drømmeaktig skjønne moskéene. Også så nymalt som alt er – overalt! Det levnes heller ingen tvil om hvem som har æren for dette: Reklame for gode, gamle JOTUN lyser mot oss på de glitrende seksfelts motorveiene (du må til emiratene for å få 12 og 14-felts) ! “Norge er større enn noen vet av,” sa jo Nordahl Grieg  Han skulle bare ha visst hvor rett han skulle komme til å få  … Den norske Jotunpingvinen og ”Jotashield” har åpenbart vært overalt og ytterligere forskjønnet dette eventyrriket. Så den glupingen av en salgssjef som i sin tid kapret kontrakten med sultanen av Oman, står sannsynligvis på sokkel foran hovedkontoret i Sandefjord nå. For de har sannelig ikke spart på noe her; en reise i Oman er et estetisk kick av de sjeldne …

Og selv om dagens velstand er av forholdsvis ny dato, hviler en dåm av gammel rikdom over egnen: For 5000 år siden var Sohar en del av den mesopotamiske verden. Kopper fra gruvene i Wadi Jizzi-fjellene (som i dag er underlagt spennende arkeologisk aktivitet), var sannsynligvis grunnlaget for verdens eldste handelskultur. ”Kopperfjellene i Magan”, nevnt i oldtidens kilder, antas av dagens historikere og arkeologer å ligge i omådet Oman/Emiratene. Sohar var det blomstrende sentrum for  handelen med Øst-Afrika og India.  Byzantinske kilder fra 400-tallet e.Kr. referer til et persisk rike rundt Hormuz-stredet, Emporium Persicum, som  antas å være  Sohar. Og Sindbad Sjøfareren skal iflg. legenden være født nettopp her. Kan det bli mer eventyrlig? Rikdommene og handelen her kan ikke regnes opp, skriver Ibn Hawkal i Orientens geografi på 900-tallet … Og så sent som på slutten av 1100-tallet, da forfallet har begynt å sette inn, forteller en kilde med beundring om minst 12000 vakkert konstruerte hus i mur og teak innenfor Sohars vidstrakte souq’er.

Av forståelige grunner har da området også vært gjenstand for mange militære skjærmysler: Buyidene fra Bagdad herjet og drepte her på 900-tallet. Persiske tropper tok kontroll over byens havner  på 1300-tallet og innlemmet dem i Hormuz-kongedømmet. Middelalderfortet, som fortsatt står der, hvitmalt og velpreservert (sikkert Jotun, det også) ble inntatt av portugiserne i 1507. Og disse  brave europeiske sjøfolk klarte å knekke byens handel og velstand ved hjelp av en langstrakt og effektiv blokade  før de trakk seg ut på midten av 1500-tallet. Siden gikk det bare nedover, og Aden ble det nye handels-og sjøfartssenteret…

Det demrer for oss at de politiske og militære spenningene langs denne kysten ikke er noe som kom med  oljealderen og tankskipene. Og at vi kanskje forenkler problematikken en smule når vi skriver stridighetene på kontoen for nyere tids begivenheter. Fred ved Hormuzstredet er kankje mer et historisk unntak enn en normaltilstand.

Vi får en poignant påminnelse om historiens gang når vi tar inn på Sohar Beach Hotel, det eneste internasjonale strandhotellet på strekningen mellom Muscat og Stredet: Vi skrur på CNN og hører med en viss frysning langs ryggraden om nye, gjentatte blokadetrusler fra Iran, og om USAs illevarslende respons.  En plutselig følelse av å være hvor det nettopp gjaldt … Hvilket ytterligere forsterkes neste morgen: I dag er det plutselig påfallende tett med dem i den ellers lett glisne frokostsalen, ja: Yngre menn – kraftige karer – med vestlig utseende og ualminnelig velutviklet muskulatur under Puma-T-skjortene. En fysikk- og ikke minst sveis! – som uvegerlig leder tankene hen på militære aktiviteter her. Uansett sivile jeans og joggesko …

Og i det vi sjekker ut, overhører vi en samtale med resepsjosisten og en kunde: Sorry ma’m, we are fully booked now. We have a group coming in to-night. No more rooms.

 Og vi mumler: ”Tilfældig? Neppe!” We have a group coming! Hyggelig for dem det; det var jo heller tynt med gjester da vi kom. Men du skal se det flasker seg nå … War is good for business …

 

 

 

20
January

Om antisemittiske semitter – enda en gang

Kommentar til Asle Tojes kronikk 20. an. 2011:

På kronikkplass 20. januar skriver dr. phil. Asle Toje: ”Muslimer er bærere av den nye antisemittismen”(!)
Riktignok er begrepet antisemittisme i de fleste vestlige språkbrukeres munn synonymt med ”jødehat”. Denne misforståelsen har innlysende historiske grunner: Europeere har før 1900-tallet hatt lite befatning , i alle fall på hjemmebane, med andre semitter enn jøder. Men det betyr ikke at ”jøde” = ”semitt”. Viser til sitat fra ”Store norske”:

antisemittisme, alminnelig betegnelse for jødefiendtlighet; se jødeforfølgelser, jøder, rasisme.
Betegnelsen
Betegnelsen antisemittisme er misvisende, da begrepet semitter normalt ikke faller sammen med jødebegrepet. Den tyske orientalist Johann Gottfried Eichhorn begynte å bruke begrepet semittisk om de hebraiske, arabiske og arameiske språk i en bok som utkom 1787. En annen gruppe var de indoeuropeiske språk. Det ble senere utviklet teorier om påståtte egenskaper ved de folk som hørte til de forskjellige språkgrupper. På denne bakgrunn oppstod pseudovitenskapelige påstander om raseforskjell, til dels støttet av sosialdarwinistene. Antijødiske stemninger kom til å prege en del av raseteoretikernes skrifter. Antisemittisme ble etter hvert et fellesbegrep for den antijødiske holdning, som skyldtes både tro- og rasefordommer ( …)
Semitter er betegnelsen på det folkeslaget som i hovedsak bebor den arabiske verden. Skal du studere arabisk, må du registrere deg ved Institutt for semittiske språk. De fleste semitter er altså muslimer, selv om også de fleste jøder er det. ”Jødisk” er betegnelse på en religion; en jøde er et medlem av det mosaiske trossamfunn. ”Jødisk” er altså parallelt til ”muslimsk”; begge deler betegner trossamfunn eller tilhørighet til disse, og ingen av dem er knyttet til ”rase”, selv om det finnes noen grupperinger blant ortodokse jøder som legger ”etniske” kriterier inn i sine definisjoner av jødebegrepet. Men etter de fleste internasjonale definisjoner kan man godt være jøde uten å være semitt. Sammy Davis jr. var som kjent et godt eksempel her. Så når ikke så rent få av våre offentlige debattanter snakker om ”antisemittisme” blant arabere, gjør de seg altså skyldig i en ganske oppsiktsvekkende selvmotsigelse. Dette er elementærkunnskap for de fleste arabere, men dessverre ikke for særlig mange i den vestlige verden.