Archive for the ‘Annet’ Category


10
December

«EN DOFT IFRÅN DEN FINA VÄRLDEN»

Et par ganger hver vinter unner vi oss den svir å spise middag på Nerjas i særklasse beste (og definitivt dyreste!) restaurant, den eksklusive, lille Sollun i Calle Pintada, og like opprømt blir vi hver gang. Gastronomisk kvalitet og sublimt velvære intensiveres naturligvis av den personlige omsorgen og oppmerksomheten den høyprofesjonelle staben her vier alle sine gjester. Selvsagt; mat på et slikt nivå lages ikke, og severes ikke, av slubberter og sure tenåringer som ikke gidder se opp fra mobilen!
Da vi i går, for første gang denne sesongen, trådte inn i «diese heiligen Hallen», Solluns diskret minimalistiske interiør, var vi nesten alene i lokalet, bare et engelsk pensjonistpar som hadde begynt å smake seg gjennom dagens menu de degustation, delte arenaen med oss. Klientellet er vanligvis temmelig forutsigbart her: Britiske og skandinaviske middelaldrende par, en og annen gang noen unge, trendy kinesere på Europaturnė – de har tydeligvis sjekket ut Trip Advisor og vil få med seg det beste på hvert sted de er innom. Spanjoler ser man sjelden, dette blir for dyrt for de innfødte, etter det de selv sier.
Men denne gangen, allerede ved hors d’ oeuvre’n, ble vår nysgjerrighet (og det må medgis at den til tider kan være rent ut sagt plagsomt påtrengende) pirret av et uvanlig tospann som entret scenen og slo seg ned ved bordet nærmest oss (til vårt forsvar må/bør det framholdes at bordene i denne lille restauranten står såpass tett at du får dine naboer temmelig nært innpå deg, da …). Vi forsøkte, muligens med vekslende hell, å holde vår fascinasjon i sjakk, for dette paret – eller hva det nå måtte være – satte unektelig fantasien i sving og var av et materiale vi ikke påtreffer hver dag: Ualminnelig unge til å gå alene på et så dyrt sted, var vår første tanke; det umiddelbare inntrykket var at her kom et par skoleelever, kanskje en bortskjemt pappagutt og ditto-jente? Ved nærmere ettersyn kunne nok hun anslås til å være noen år eldre enn sin baby- face- ledsager. Han, som ved første øyenkast kunne passere som 17-åring, og i tillegg en ualminnelig smukk, myk og forfinet og sådan, ledet uunngåelig tankene hen i retning av europeisk aristokrati av lett smådekadent Oscar Wilde’sk art, men kanskje kunne han likevel være sånn i begynnelsen av tjueåra – eller hva?
Hun ble mer og mer komplisert og vanskelig å bli klok på – var det en storesøster som tok med lillebror ut? Vi hørte at de, eller i alle fall hun, som førte ordet og tydeligvis hadde regien, snakket spansk, flytende og uanstrengt, med kelneren, mens de konverserte hverandre på dempet engelsk. Hmm … Vi vrir oss etter hvert i vånde, kvestes av vår vulgære turistnysgjerrighet: Hva slags dame kan nå detta værra, da? Fakter og mimikk viser med all tydelighet at hun nyter situasjonen og føler seg i sitt ess, og måten hun flasher sine strålende smil mot ham på, er definitivt ikke søsterlig. Make-up’en er relativt heavy: Heftig bruk av eye-liner i sommerfuglaktige linjer utover mot tinningene, og selvsagt sterkt sensuelt røde lepper. Definitivt søreuropeisk utseende. Begge er behørig «dressed down»; hun i noe sort, kjeledresslignende, han i lett utvasket blå skjorte – og etnisk noe mer ubestemmelig. Det bleke, vakre, nesten barnaktige ansiktet ser smertefullt sårbart ut, og han utstråler – kanskje? (vi er ikke sikre) – en merkelig avvæpnende uskyld. HVOR ung er han egentlig, denne lord Fauntleroy, og hvordan kan noe menneske eldre enn tolv år i vår forvorpne verden være så urørt, så troskyldig og eterisk – eller til og med bare se sånn ut? Men med en anelse av resignert livstretthet likevel, slår det oss også – og den dempede selvtiliten som – innbiller vi oss – erverves bare ved de aller mest elitære engelske kostskolene (jadda; O. K., kanskje i Gudbrandsdal også da – for å komme de mest forutsigbare innvendingene i møte her) … Medlemmer av The Royal Family ville komme til å se ubehjelpelig vulgære ut ved hans side, slår vi fast. Hårklippen må definitivt være utført av en meget up-market coifffeur; vi ser for oss noe på Londons West End. Det er såpass at vi begynner å skotte diskret (håper vi!) ut av vinduet for å se om noen livvakter skulle være postert der ute. Og hva SKAL han med denna dama? Kanskje er hun skuespillerinne? Hmm … i så fall ikke av Royal Academy-standard; til det er kroppsmimikken og faktene litt for overdrevne. Kanskje en sånn derre undertøymodell? (en lynkjapp, og ikke så lite bitchy, visuell saumfaring fra undertegnedes side resulterer i konklusjonen at, nei; hu ha’kke fysikk nok til den geskjeften) … Så er dette et sånn- du- vet-moden-kvinne-opplegg – og er det i så fall barnerov? Eller hva annet? Nettopp – HVA annet …
Vi inntar våre auberginerterter med honning og våre marinerte ryggfileter av geitekje i stille ettertenksomhet – og må innse at vi nok er kommet til ytterkanten av vår referanseramme.
Det er en stor verden der ute, og som britene sier: «It takes all kinds to make a world.»
Men neste gang vi er på Sollun, er det nok bare svenske pensjonister der.

posted under , | Comments (0)

19
June

TVANGSSAMMENSLÅING – GAMMEL NORSK TRADISJON (publisert i “Klassekampen” 19. juni 2017)

TVANGSSAMMENSLÅING – GAMMEL NORSK TRADISJON

Det er historisk sett ikke overraskende at Senterpartiet slår alarm og ringer med stormklokker mot et fenomen som tvangssammenslåing. Norske bønder har alltid vært motstandere av den slags – fra Harald Hårfagres tid og framover. Som kjent ble debatten etter hvert såpass heftig at opptil flere kastet inn håndkleet og forlot landet; båtflyktninger ble de også … Sentraliseringsframstøt fra makteliten i området rundt indre Oslofjord (og det var gutter som ikke hadde mye til overs for lokal sjølråderett!) har nemlig aldri falt i god jord ute i distriktene: «Rikssamling meg her, og rikssamling meg der», sa de, både her og der ute i Bygde- Norge, og det gikk temmelig hardt for seg, både borte på Vestlandet og oppe i Trøndelag (legg merke til den østlandsentrerte synsvinkelen); ja jeg ser for meg at bondehæren sto på Stiklestad med svære plakater: «NEI TIL TVANG. JA TIL LEVENDE BYGDER!».
Den norske statsdannelsen er påviselig et paradeeksempel på tvangssammenslåing, og her vil nok mange påpeke at det samme gjelder for de fleste stater. De kan vel ha et poeng der. Hvilket vel kan være stoff til ettertanke …
Det et selvsagt heller ikke bare i Norge at nytt og elitistisk tankegods fra den urbane eliten har blitt sett på som en trussel; det var visstnok også noe som kalte seg den franske revolusjon i sin tid. En gjeng arrogante parisere kom til å koke i hop noen nymotens idéer som skulle vise seg å være harde å svelge for mange, særlig i distriktene … I ettertid kan vi kanskje mistenke at vi fortsatt hadde kunnet se langt etter både allmenn stemmerett, for ikke å snakke om kvinnelig sådan, og diverse menneskerettighetserklæringer, om ikke pariserne hadde lyktes i å nedkjempe motstanden på landsbygda den gang– og DER kan vi snakke om hardhendt og blodsprutende tvang! Men det gikk jo som det gikk, og globaliseringa førte som kjent til at slikt nytt og merkelig tankegods, til og med faktisk forbausende raskt, famlet seg helt opp hit til de ytterste avkroker i nord. Det var definitivt en urban elite av frankofile og dansktalende unge overklassesønner som tredde disse fremmede begrepene nedover hodene på umælende norske bønder på Eidsvoll, som for anledningen var uvanlig fromme og medgjørlige – det gikk atskillig greiere denne gangen enn en åtte hundre års tid tidligere: Da kom noen tilsvarende blærete eurofile sossegutter hjem fra utlandet og prøvde seg med tidens nye motereligion, importert fra Midtøsten. DET ble ikke godt mottatt, skrullete idéer fra gærne ørkenstammer, dette stred mot alt vi holdt for hellig her i nord – og det kom til å flyte atskillige liter blod da grasrota slo ring om sine norske verdier
Konklusjonen kan muligens være at det ser mørkt ut for norske verdier; de har jo tapt i runde etter runde. Hvilke er de neste som står for fall?

10
February

Om godhet, gullstol og geriatri

OM GODHET, GULLSTOL OG GERIATRI

 

  • eller: Venstresida er splitta!

 

Hjelp – man er omgitt av skyttergraver! Hittil har man vandret i fred og enighet med sine gamle våpendragere fra 70-tallet, trodde man; det var mangt i denne ondsinnede verden man kunne være utrygg på, men aldri dette ene: Man var en del av det gode selskap, man var «av det rette slaget», hadde riktige holdninger og sto på det godes side, som det internasjonalt orienterte og rettferdighetselskende menneske man var, med så mange representanter for et multikulturelt og fargerikt fellesskap helt inn i sin innerste krets, sin mangespråklige bokhylle, sin livslange troskap til SOS Barnebyer, for ikke å snakke om sitt tropiske, krydrede  og høyt lovpriste kjøkken (uten et øyeblikk å bli mistenkt for å være noe så suspekt som tilhenger av «globalisering», selvfølgelig, bevare oss vel! «The World Wide Movement Against Globalization» har alltid vært vårt kjæreste motto) … Man har vært trygg på at man fortjent de snakkende klassers fornemste hedersbetegnelse: Varm, åpen og inkluderende! For ikke å snakke om «anti-nasjonalist»!

 

Men nå er man altså ikke sikker lenger. Det koker blant Facebook-vennene, kampen om definisjonsmakta er blitt beinhard: Tilhører man den kjølige, analytiske Pål Steigan-fløyen, eller er man  blant Per Fugellis venner, som minst to ganger hver dag må dokumentere på statusen sin hvor sterkt de tar avstand fra Sylvi Listhaug og alt hennes vesen? Skyttergravene blir dypere for hver dag, følelsene sårere og sårere. Har man en gang i offentlighet ytret bekymring over asylinstituttets framtid – kan det stå i fare for å bli uthult eller misbrukt? – risikerer man plutselig å befinne seg i en giftig ildlinje. I kretser som man hittil har følt seg trygg på å være velkommen i, kan man lett ha kommet på en skummel indeks: Det sies ikke med rene ord at man heretter er å anse som medlemskanditat til PEGIDA, ikke direkte, MEN: Vet man kanskje ikke at det er krig i verden, at millioner er på flukt? Joda, man har jo fått med seg det, men hør her … Husker man ikke at nordmenn måtte rømme til Sverige under krigen, eller hva med utvandringen til Amerika? (Litt pussig å bruke akkurat den da, for hvis noen anser dagens migrasjonssituasjon som parallell til den europeiske masseutvandringen over Atlanteren, med påfølgende masseutryddelse og folkemord, må vel det innebære at de nå anser våre dager som talte?) … Prøver man videre å peke på at NETTOPP det faktum at så mange er i nød, gir ekstra grunn til å passe på at det politiske asyl blir forbeholdt de akutt forfulgte og nødlidende, og ikke blir utvannet til et allment redskap for enhver form for migranter, merker man fort at man kan bli gjenstand for  høyst ubehagelige mistanker – og atskillig moralsk forargelse.

Kort sagt, man føler seg ikke helt trygg på gamle venner lenger. Når man i tillegg hører forståsegpåere på Dagsnytt 18 fortelle at det nå foregår en kamp, mellom «eliten» (!) på den ene siden (vi skjønner alle at det må være de som ikke liker Sylvi Listhaug og er tilhengere av godhet og sånn), og på den andre siden noe som – formidles det indirekte – må være «det enkle folk», litt innskrenkede gamle mennesker som spiser pizza grandiosa, aldri har sett en utlending og er redd for at pensjonene skal blit tatt fra dem, ja da skjønner man jo at man er plassert. Det er her både Pål Steigan og vi hører hjemme.

 

Verden blir aldri helt den samme heretter. Man har til og med begynt å tvile på sin egen godhet.

14
December

Maktoppgjør hos blårussen?

INTERNT MAKTOPPGJØR HOS BLÅRUSSEN?

Ansettelser i Telenor er blitt et hett tema; vi har fått det servert til frokost, lunch og middag dag tri heile dagar til ende nå; det er hektisk hovedoppslag i NRK i hver nyhetssending, og Dagsnytt 18 formelig skummer, så dette må være viktig!

Siste sending man fikk med seg, kunne melde at det nå var et dokumentert faktum at kvinnemangelen i Telenors sjefsstoler var registrert i regjeringen som bekymringsfull siden 2004 – eller var det 02?

Man prøver å granske seg selv og røkje etter hva det skyldes at man som den noenlunde typiske representant for gammelfeministene – de klassiske rødstrømpene – man vel er, ikke makter å føle den foreskrevne opprørthet? Vi klarer visst ikke helt å etablere de etterspurte (?) solidaritetsbånd til NHH- bertenes karrierekamp (er det fordi vi er «misunnelige»?) – får oss ikke til å se dette som viktig for norske hotellværelsepiker eller afrikanske kaffedyrkersker. Bevares, bevares, også den rike verdens mest privilegerte kvinner har også krav på vår søsterlige støtte. Men skikkelig emosjonelt og ideologisk engasjement får vi oss, tross et par iherdige forsøk, til å piske opp. Også det velbrukte argumentet om «signaleffekten» begynner vel bli litt slitt nå?

Av en eller annen grunn murrer det en gretten, liten stemme nede i halvbevisstheten: Dette ligner jo fælt på en velorganisert mediekampanje; det er faktisk så mans synes det lukter First House lang vei, eller hva? Et internt mafiaoppgjør mellom Gutteklubben Grei og Jentegjengen Jeg? Det melder seg noen flash-backs til en gang på 90-tallet da vi fikk en runde med «kvinneaksjon» for lavere avgifter på importerte bruktbiler; det skulle visstnok være en kvinnekampsak, fordi – het det – mammabilen, bil nr. to i familien, normalt var en gammel bruktbil, så det handlet jo om «sikkerhet for kvinner og barn», etc. etc.

Dette rullet og gikk en stund – med full støtte fra alle progressive og kvinnevenlige krefter i partipolitikken, – og fra NRK, selvsagt, helt til en våken journalist fikk snusen i at kampanjen var opprettet og betalt av bruktbilimportører.

Personlig er man siden kanskje blitt en smule skeptisk når NRK stiller som mikrofonstativ for «kvinnekampanjer»… Kunne det være andre slags kraftlinjer og fronter her, som noen kunne tenke seg å tåkelegge litt? F.eks. merker man seg at Sigve Brekke tydeligvis er Arbeiderpartiets mann, med klassisk partibok av gammelt merke. Tilsettingen av Aaser i sin tid var også en «AP-greie» (uten at vi mistenker ham for noe medlemskap der!); det var Trond Giske som næringsminister som fikk ham inn. «Folkevalgt kontroll» kalles det …

Ikke vet vi hvordan frontene mellom borgerlige og sosialdemokratiske «nettverk» fortoner seg innad i Telenor, men man gjør seg jo sine tanker? Det har vært påfallende stille fra Giske i denne saken – (nå går´n på gummisåler …)

Den velkjente, ugne følelsen har meldt seg stadig oftere i det siste: Jeg tror noen prøver å narre oss, jeg …

posted under | Comments (0)

7
May

REKVIEM OVER EN MEGET DØD HELT

Å oppholde seg på Cuba akkurat i april 2015 er i høyeste grad å “være hvor det nettopp gjaldt”. Bevisstheten om at det nå skrives historie, er påtrengende og nærværende, men de cubanerne vi kommer i kontakt med, viser utpreget behersket optimisme; kanskje vil de ikke utlevere seg for mye til utlendinger, men den store susen som vi hadde forventet, merker vi lite til; Obama og Castro flimrer over TV-­skjermene, og folk sier «joda, dette er bra». Men ingen direkte jubel er å spore.

Kanskje er det grunn til vill optimisme, kanskje det motsatte. Men det er overtydelig for alle som kommer hit, at det neppe er tilfeldig at tøværet fra nord setter inn akkurat nå. For nå kommer kineserne for fullt. En av våre unge guider kunne fortelle at hans mor, som var ansatt i utenriksdepartementet, for øyeblikket befant seg på et tremåneders opphold i Kina, der forberedelser til utvidet samarbeid mellom de to statene var i et tydeligvis langt fremskredent stadium. Det er ikke så rent få kinesiske turistgrupper å observere, og vi blir fraktet rundt i nye, blanke kinesiske busser. Det som er å se av nye biler, er stort sett utelukkende av kinesisk og koreansk fabrikat. Skriften på veggen er mer enn tydelig og sikkert stor nok til å kunne leses helt fra Washington DC.

På fire­-fem dager har vi rukket å bli atskillige illusjoner fattigere allerede. Først av alt: Vi unner cubanerne hver eneste øre den oppblomstrende turismen innbringer dem, og det ville være lettvint av en bortskjemt europeer å hovere over at fattigfolk prøver å tjene penger. Men vi blir deprimert av kommersialismen som møter oss alle steder, og aller mest river det i en gammel sekstiåtters hjerterøtter å være vitne til den hemningsløse profaneringen av vår ungdoms helt – en viss Ernesto, kjent under enkelte himmelstrøk som Skjeggevarra … Vi hadde jo forlengst resignert overfor den vestlige verdens skamløse profittjag i så måte, lukket øynene hardt igjen hver gang vi passerte en europeisk souvenirsjappe med kaffekopper og nøkkelringer prydet med revolusjonsheltens ikoniske kontrafei – og avskrevet fenomenet som enda et av mange perverterte trekk ved senkapitalismen. Men at cubanerne er villige til å selge sjela si til de grader, er jo til å grine av: Hvor vi kommer, er det «laina opp» med salgsboder.­ O.K., det får vi leve med, men alle de tusener av Che Guevara-­badehåndklær, t­-skjorter og luer – MED rød stjerne samt diverse andre gimmicks … trøste og bære. Allerede første dagen – i Havana ­ blir vi, etter den behørige framvisningen av Plaza de la Revolucion, loset gjennom pittoreske handlegater med ørtenhundre salgsboder. Etter en obligatorisk runde innom et sigarutsalg blir neste stopp selvsagt den historiske Havana Club, der vi får en omvisning i det morsomme, lille rum-­museet de har snekret i hop for turistene: En kvikk og rappmunnet ung dame guider oss på uklanderlig engelsk rundt og orienterer om de forskjelige prosessene i produksjonen av cubansk rum, med grundig redegjørelse for merker, kvaliteter og prisklasser. Veggene er dekorert med høyst maleriske illustrasjoner av afrikanske slavearbeidere i svetteglinsende produktivt arbeid på sukkerplantasjene. Vi venter forgjeves på ideologisk utdypende kommentarer om hvordan millionformuene her ble skapt; et krassere eksempel på utbytting av det arbeidende folk kan man vanskelig forestille seg.

Men nei, de velformulerte vittighetene forblir på et høyst borgerlig bevissthetsnivå … «Pengar er storkna mannesveitte» sa gamle Vinje. Man kunne være fristet til å utdype: «Rum er storkna afrikanarsveitte» (av hensyn til vår sensitive leserkrets tør vi ikke ta i bruk sterkere gloser). Et interessant poeng her er det som kjent at Bacardi-­familien opprinnelig støttet de revolusjonære på Cuba og sponset Fidel Castro med atskillige hundretusen dollar, men fikk kalde føtter og flyttet sin virksomhet til Bahamas da Che Guevara med den pro-­sovjetiske linjen begynte å vinne fram.

Men dette med Che skulle vise seg å bli verre og verre: På dag to stanset vi, på veien til kaffedyrkerkollektivet og mønsterbruk La Teraza, ved nok en salgsbod, et landsens tekstil­-og keramikkverksted. Og her hadde kommersen tatt helt av: Hundre Che-­tekstiler i et utall av varianter stirret melankolsk på oss fra det øyeblikk vi overskred terskelen. Vi la hodet på vår livsledsagers skulder og gråt en stille tåre. Den alltid vennlige guiden ilte til: Var noe hun kunne hjelpe oss med? Da vi forklarte at vi gråt over Che Guevara, stirret hun tomt ut i lufta noen sekunder, summet seg så og opplyste hjelpsomt at i parken på andre siden av veien var det noen apekatter vi kunne fotografere (!) … For å si det slik: Tsjiisus Kraist! Skjønt ved nærmere ettertanke: Det spørs om ikke sistnevnte begynner å se seg svekket av alvorlig konkurranse nå: Snaue femti år etter sin død hadde han neppe opparbeidet et så stort globalt merkevarenavn som det vår cubanske frelserskikkelse nå kan slå i bordet med. Han (Che) kan rett og slett komme til å bli større enn Coca Cola. (For å slutte sirkelen tilbake til Bacardi) …

Men alle brustne illusjoner til tross: Vi insisterer på fortsatt å hylle det som hylles bør: Det er imponerende hva som er skapt av velferd her, Cubas berømte helsevesen er og blir et lysende fyrtårn i det sørlige Amerika; de kan vise til et velfungerende utdanningssystem og betydelige velferdsgoder. Men vi verken kan eller vil underslå skyggesidene: Selv med sterkt subsidierte matvarer sliter den jevne cubaner med å skaffe seg det nødvendigste i dagliglivet: De mottar månedlige kuponghefter fra staten som gir dem rett til å kjøpe mat til rent symbolske priser. Men disse rekker bare til ca. fjorten dager. Resten av måneden er de henvist til å skaffe seg mat til markedspris – med sine særdeles knappe midler. En god månedslønn for en ingeniør er på 30 pesos (en peso tilsvarer ca. en euro). De bedrestilte tjener altså ca. åtte kroner dagen. Pensjonister har vanligvis 12 pesos i måneden å leve for; de kan i realiteten ikke klare seg uten støtte fra familien. Frukt og grønnsaker, som øya formelig bugner av, er stort sett altfor dyre for vanlige folk, fikk vi vite. Vi merket oss at buffetbordene på turisthotellene formelig segnet under tyngden av mango, papaya, guava og alt du kan drømme om av lekkerheter. Så det er mulig det er der maten forsvinner.

Turistinntektene er det store håpet; de regner med tre millioner beøkende inneværende år; turisttrafikken øker nå med 10 % årlig. Her ligger svimlende muligheter for et fattig folk, og vi har all grunn til å støtte. Men det var hjerteskjærende å oppleve at gamle folk kom bort til oss på gata og ba om penger. Vi kunne se at dette var gamle arbeidere som hadde slitt gjennom et langt liv, og de skammet seg over å måtte tigge. Og vi skammet oss enda mer, der vi med bortvendt blikk overrakte noen mynter; skammet oss på vegne av oss i den rike verden og over alle verdens makthavere i øst og vest og alle himmelretninger.

Det er en klisjé å si at Cuba er et kontrastenes land, men spennet mellom offisiell ideologi og markedsøkonomiske realiteter er mildt sagt slående. Paradoksene står i kø, og de daglige observasjonene er sterke, ja til dels rystende. Hva som nå kommer, kan kanskje bli Edens hage, kanskje syndfloden …

Men Che Guevara er død. Og Fidel Castro er meget syk.

12
April

Det handler om kjærlighet, din fordømmade prestefaen

Det handler om nestekjærlighet, din fordømmade prestefaen.

Det finnes vel gode sosiologiske studier – med systematiske observasjoner og vitenskapelig metode – over saker som gjennom tidene har engasjert europeisk venstreside, og hvorfor. Men undertegnede har, med skam å melde, ikke helt oversikt over litteraturen her. På hjemlig grunn kan vi forholdsvis lett skissere en oversikt – fra jury i straffesaker, rent norsk flagg og nasjonal selvstendighet, allmenn stemmerett, stemmerett for kvinner, enhetsskole osv. osv. Og det er relativt enkelt å se den marxistiske dimensjonen – bøndenes opprør mot embestssanden, så i 1905 skipsredernes behov for å løsrive seg fra svensk dominans Og her fulgte de brede lag av folket gladelig instruksene fra bergenske redere: Najonalismen, og det derav følgende svenskehatet florerte, og uskyldige svensker ble jaget fra landet med kjepper og steiner. Folkeavstemningen i 1905 var en heller diskutabel affære med hornmusikk og flagg, og med TO stemmeurner i valglokalet, en for ja-stemmer og en for nei-stemmer. Valgene ville neppe ha blitt godkjent som «free and fair» i dag. Kvinnefrigjøringsbølgen fra 1970-tallet – som historisk sett også var en forlengelse av 18 -og 1900-tallets kvinnesakskamper, kan lett sees som en manifestasjon av det ekspanderende næringslivets behov for frigjøring av mer arbeidskraft; her kommer selvsagt også innvandringsbølgen inn.

Dagens flaggsaker kan være vanskeligere å bli klok på. Tar man utgangspunkt i det bildet dagen norske medier formidler, må det vel være homosaken som er den samlende for øyeblikket. Særlig når den kan kombineres med kirkekritikk, er den tydeligvis en sikker vinner. Kirkekritikken er grei å forstå: Her er arven fra den franske revolusjon rørende intakt: Det progressive europeiske borgerskap, ledet av liberale unge adelsmenn, ville kaste av seg det åket føydsalsamfunnets bærende makter, adel og kirke, hadde knuget folket under. Og dette ble en kulturarv som ble båret videre inn i den protestantiske sfæren, og selv om lutheransimen og kalvinismen vel anses som bærere av nettopp borgerskapets interesser, forble kirkekritikk en fanesak også for mange borgerlige liberalere i Nord-Europa. At arbeiderbevegelsen plukket opp denne kulturarven, er jo enklere å forstå. Men hva homobevegelsens sterke stilling i den venstreorienterte opinionen skyldes, i et marxistisk perspektiv, vet jeg ikke om mitt amatørmessige begrepsapaprat strekker til for å analysere, og jeg har ikke kommet over noen overbevisende analysemodeller fra annet hold her. Foreløpig klarer jeg ikke å se det som annet enn en fortsatt videreføring av borgerlig liberalsime og opprør mot kirkelig autoritet. Hvilket skulle tilsvare bevissthetsnivået hos den norske avantgarden fra ca. 1880-tallet, eller de litt forsinkede provinsradikalerne fra mellomkrigstida.

Etter de fleste kjente parametre skulle produktivkreftenes nivå være ganske høyt utviklet i dagens Norge, og det politiske bevissthetsnivået deretter. Men den aktuelle debatten vil kan følge i leserspalter og sosiale medier, kan vel ikke sies å speile et svimlende avansert begrepsapparat. Det er jo påfallende å se og høre hvor mange uttalt kirkefiendtlige nordmenn som er rørende engasjert i andre menneskers rett til å få innvilget kirkelig velsignelse og vielse. Den gamle, forslitte vitsen om å være mot prester, men for kvinneliege prester, har så definitivt ikke gått ut på dato. Man er mot prester, og ofte mot ekteskap også, men for homoekteskap og for kirkelig homovielse. Og folk som ellers er religøst uengasjerte, for å si det mildt, har funnet tiden moden for å fortelle oss alle, og særlig prestene, hva Jesus EGENTLIG mente. Jesus står nemlig for kjærlighet, kan man melde; det har ikke prestejævelen forstått. Man skal INKLUDERE, for faen. Men tilbudet om inkludering gjelder selvsagt ikke folk med upopulære meninger. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg stusser over at så mange mener at et trossamfunn, fortinnsvis trossamfunn de selv ikke tilhører eller støtter, har som oppgave å tilpasse seg de meninger folkeflertallet, eller de toneangivende sjikt i samfunnet, til enhver tid mener. Dette burde i det minste være et tema for debatt. Eller hva?

15
June

DEN KOMPAKTE LIBERALE MAJORITET SOM BEVISSTLØS HEIAGJENG

DEN KOMPAKTE LIBERALE MAJORITET SOM BEVISSTLØS HEIAGJENG

Gandhi sa en gang, fritt sitert, at to tredeler av all elendighet i verden skyldes at folk ikke en gang gjør et forsøk på å sette seg inn i den andre partens tankegang eller premisser. Et aktuelt eksempel er den pågående debatten om Neda-saken. De aller fleste er enige om at dette er trist, og at saksbehandlingen er klanderverdig. Men det beklagelig få ser ut til å reflektere over, er hvilke konsekvenser det har når vi fatter sympati for den ene parten «på humanitært grunnlag» og sier, som standardformuleringen hos den gjennomsnittlige norske liberaler gjerne lyder: «Javel, så har foreldrene brutt spillereglene, men det skal jo ikke gå ut over barna!». «Brutt spillereglene» er vel en temmelig tilslørende eufemisme her. Ikke mange ser ut til å reflektere over hvem vi er «snille» med når vi forsvarer falske asylsøkere: For hver familie som får opphold uten å være politisk forfulgt eller i en reell nødssituasjon, for hver som vinner, sitter det en taper tilbake. Taperen er nødvendigvis den politisk forfulgte, reelle asylsøkeren som trakk det korteste strået og IKKE får beskyttelse. Fordi noen som er smartere og mer ressurssterke klarer å manøvrere seg inn. Den fattige stakkaren står igjen på slagmarken fordi han ikke har en sjanse til å benytte seg av markedsføringsteknikkene. Det er her våre journalister og velvillige aktivister ofte faktisk tar de sterkestes parti; vi får, av naturlige grunner, se og høre den versjonen som er oss nærmest, geografisk og mediemessig.
Det er i seg selv ikke klanderverdig å ønske en bedre tilværelse enn det et fattig hjemland kan tilby. Men at å oppnå det ved hjelp av falske opplysninger og falsk identitet, er egoistisk, uetisk og kriminelt, kunne man kanskje ha trodd det var konsensus om. Det er imidlertid her den velkjente mekanismen trer i kraft: Hvis den ene parten – i dette tilfellet norske myndigheter – er «slem», blir motparten automatisk «snill». Og da overser vi glatt at objektet for vår sympati jo i virkeligheten opptrer usolidarisk og hensynsløst, pusher de svakeste vekk. Det «forkludrer saken», som det heter i NRK.
Et av de sterkeste eksemplene var «Maria Amelie»-saken: En rik og «well connected» russisk familie i øverste BMW-sjikt søker asyl i Norge, fikser litt på opplysningene – og venter. Når «fiksingen» blir avslørt, mobiliserer den velformulerte og vakre datteren – og bæres fram på en tårevåt tsunami av snille norske liberaleres sympati. At det er få mennesker i verden som skulle trenge mindre til beskyttelse, er ikke et tema. Og at flere titalls fattige asylsøkere uten «Maria Amelie»s nettverk i løpet av denne tsunamien sendes rett ut uten at noen blunker, registreres ikke; det er ikke noen tilstrekkelig spektakulær Dagbladsak. Vi trenger Dagbladet og Dagsrevyen til å fortelle oss hvor vi skal sette inn hjertevarmen og engasjementet. Som i politikken: Man må beherske mediene.
Det er ingen uenighet om at barna er de ulykkelige ofrene her. Heller ikke er vi uenige om at norske myndigheter har drevet en klanderverdig saksbehandling når de har latt saken få trekke i langdrag gjennom ti år. Men at de engasjerte og hjertevarme ikke reflekterer over hva det innebærer at vi så lett lar oss rive med av mediekampanjer når vi heier fram den ene parten, fordi vi, som de gode menneskene vi jo er (?), lar oss bevege av å se at noen har det det vondt, gjør at vi uhyggelig lett kan bli ofre for manipulasjon. La oss ikke glemme at de aller mest utsatte og nødlidende sjelden eller aldri kommer til noe norsk asylmottak. Glemselen, anonymiteten blir de svakes skjebne; oppmerksomhet og mediestorm blir de darwinistiske vinnerne til del.

30
April

OM FLAGG OG TOLERANSE

Personlig knytter jeg ingen sterke følelser til flagg eller andre nasjonale symboler. Men mange gjør det, ser vi i disse dager. Debatten rundt slike fenomener avslører gjerne en god del grums, og her er poenget mitt at grumset virvles opp på BEGGE sider. Høyreradikale nettsider gikk totalt av skaftet, men også i forholdsvis moderate kretser har det blitt mye flaggvifting i de sosiale mediene nå.
Vi ser innleggene i nettspaltene, på Facebook, Twitter, og de utstiller dessverre ofte en temmelig tilbakestående debattkultur:De er tydeligvis høyst tvilsomme typer, de som ikke vil ha annet enn norske flagg. For å komme en del motargumenter i forkjøpet understreker jeg nok en gang, man kan aldri være tydelig nok her: Personlig har jeg ingen som helst problemer med verken pakistanske, uzbekistanske eller langtvekkistanske flagg eller nasjonaldrakter i 17.mai-tog eller noen andre steder. MEN JEG RESPEKTERER FAKTISK AT ANDRE HAR EN ANNEN OPPFATNING! Ja, jeg synes til og med det kan være legitimt å hevde at i en nasjonaldagsfeiring bør det være bare nasjonale symboler som skal, ja – «flagges». Det er ikke et syn jeg selv deler. Men jeg mener det er en innstilling folk bør få lov til å ha – uten å bli satt på plass på en nedlatende måte. Jeg synes det er urimelig å mistenkeliggjøre eller latterliggjøre dem av den grunn. Det er uttrykk for en bedrøvelig mangel på debattkultur når så mange som vi nå ser, tyr til mistenkeliggjøring, sterkt ladede uttrykk og ofte til og skjellsord, for å karakterisere argumenter og meddebattanter de ikke liker. Det er dessverre litt for mange, ja altfor mange, på venstresida som gjør det nettopp det nå – og det er det absolutt verste de kan finne på. De ser rett og slett ut til å være ute av stand til noe så elementært som å innse at motparten FAKTISK KAN HA ET POENG. Det forteller om et skremmende lavt utdanningnivå i et land som brisker seg til de grader av det motsatte.
Så jeg foreslår et lite tankeeksperiment: Unge Høyre stiller i 17.mai-toget med vaiende NATO-faner. Helt greit? Og EU-sympatisørene selvsagt med EU-flagg – blått i blått oppover Karl Johan. Ingen ville si et pip om «det reine norske flagget», da, ville de vel? Vi ville ikke få høre noe om at det finnes visse verdier som er hellige i dette landet? Fra noe hold? Og jeg vil bestemt avvise et eventuelt argument om at «politikk ikke har noe i 17.mai-tog å gjøre»: En nasjonalstat er en politisk konstruksjon, og feiring av nasjonaldag er definitivt en politisk demonstrasjon – selv om nasjonalstaten akkurat i våre dager ikke akkurat er noe kontroversielt fenomen, i alle fall ikke på våre kanter. Men historisk er den absolutt en sterk politisk statement. 17.mai-toget ble jo i sin tid instituert som en klart politisk og ganske provokativ nasjonalistisk manifestasjon. Og vifting med flagg er følgelig politisk.
Når det i tillegg er et kors i flagget, innebærer det jo også en livssynsmessig stillingtagen; noe de fleste av oss gjerne oppfatter som uheldig ellers …

1
December

HU SOM REI PÅ ET ESIL

Desember 2012:
Det nærmer seg høysesong for erindringer, samtaler om jul i gamle dager og det som verre er … Blant mine etter hvert utallige mimreminner i så måte står det nok i disse tider en særlig glans rundt den om eleven som skrev om jula i vår tid – som jo var blitt så hektisk og kommersiell; det handlet bare om penger og materielle ting nå for tiden. Før, da var jul en tid da mennesker kom sammen og tok vare på hverandre, da. Hun husket jula da hun var fem år; det var varme og lys og medmenneskelighet den gangen. De virkelige verdiene. Men nå for tiden ! Og jeg satt der med rødpennen frakoplet og regnet ut at det måtte være jula 1995 hun memorerte …
En brukbar illustrasjon til fenomenet Tidens Relativitet?
Men til dagens tema, når vi nå skriver den første dag i desember: Det var på Nesodden – sent på nittitallet en gang, like oppunder jul, at det under en samtale i klassen gikk opp for meg at det store flertallet av de håpefulle ikke var fortrolige med innholdet i juleevangeliet! Riktignok trodde jeg at jeg hadde sett og hørt det meste, og at jeg var forbi det stadiet da noe kunne sjokkere meg lenger. Men jeg fikk unektelig noe hakeslepp: «Jamen, jamen, dere har da hatt om dette på barneskolen? Og dere kan da ikke ha vokst opp i Norge og ha unngått å se julekrybber og julespill, hørt julefortellingene?» Total avvsining: «Nei. Vi har hatt livssyn, vi. Vi ska’kke ha om sånt.» (!) Jeg unnlot av taktiskse hensyn å påpeke at alternativ livssynsundervisning blant annet gikk ut på å orientere om hovedtrekkene i de store verdensreligionene og andre trussamfunn. Men fremholdt: «Men dere må da en eller annen gang i oppveksten ha fått med dere fortellingen om Betlehemsstjernen og barnet i krybben og de tre vise menn?» Da så jeg et svakt lys som langsomt tentes langt bak pupillene på en av jentene: «Har’n vært på teve? Var’e den om hu som rei på et esil?»
Og med dette gripende, lille øyeblikksbilde fra norsk post-postmoderne virkelighet ville jeg altså gjerne få ønske dere alle en velsignet adventstid … May The Force be with you! 

1
August

Fra Goethe-instituttets hjemmesider

„Slottet“ har blitt fullført!

Kafkas „Slottet“ slutter midt i en setning og Goethe Institut i Norge har oppfordret dere til å dikte en ny avslutning. Vi har mottatt tallrike forslag fra begavede forfattere som har åpnet helt uventete fortolkninger av klassikeren for oss.

På grunn av de mange gode tekstene har det vist seg å være svært vanskelig å kåre den mest kreative. En versjon har imidlertid vært særdeles overbevisende. Den referer ikke bare med synlig kunnskap til utgangsteksten, men greier også å skape den gåtefulle uhyggen som Kafkas prosa er så berømt for. Vi syntes også at den modige bruken av det tyske språket har vært meget imponerende – spesielt fordi forfatteren ikke er morsmålsbruker!

Vi belønner derfor forfatteren med to teaterbilletter til en forestilling av Kafka – Komilab 4.1 på Torshovteatret. God fornøyelse!

Vi takker alle som har deltatt for deres flotte bidrag!

Les vinnerbidraget fra Ranveig Wormstrand her:

Sie reichte K. die zitternde Hand und ließ ihn sich neben sie niedersetzen, mühselig sprach sie, man hatte Mühe sie zu verstehen, aber was sie sagte, klang ihm wie kristallkalte Wassertropfen: „Nehmen Sie es mir nicht übel, Herr K., dass ich Sie so direkt anrede: Sie sind hierhergekommen, übermutig, ja, man könnte sogar unverschämt sagen, um in unsere Finsternis einzudringen. Ihre unerhörte Frechheit hat sowohl die Dorfbewohner als auch die Beamten tief berührt. Aber, hören Sie … sie atmete jetzt mit großer Schwierigkeit; K. musste sich näher zu ihr hin lehnen: Sie verstehen nicht: Ihre Mühe, Ihre Schlauheit, ihre Intrigen, die wir alle natürlich durchschaut haben, über die wir heimlich gelacht haben, sind umsonst. Und durch die Herren Beamten kommen Sie auch nicht weiter. Sie müssen aber nur das Eine wissen: Erst wenn Ihnen klar ist, dass Sie uns nicht mehr brauchen; dass Ihnen das Schloss, die höchsten Beamten, auch der Herr Graf, nicht helfen können; dass Sie nicht gekommen sind, um etwas von uns zu erringen, sondern umgekehrt, dann sind Sie frei. Sie, Herr K, sind das Licht, vor dem wir Angst haben. Ohne Sie sind wir hier in unserer Finsternis verloren.“

 

(F. Kafka & R. Wormstrand)

 

 

 

 

 

 

 

 

„Das Schloß“ wurde vollendet!

Kafkas „Das Schloß“ endet mitten im Satz und Goethe Institut in Norwegen hat Sie dazu auffordert, dem Roman einen neuen Schluss zu dichten. Zahlreiche Einsendungen von talentierten Autorinnen und Autoren haben uns erreicht und uns ganz ungeahnte Lesarten dieses Klassikers eröffnet.

Bei so vielen guten Texten hat sich die Auswahl des kreativsten als sehr schwierig erwiesen. Eine Version hat uns jedoch besonders überzeugt. Diese knüpft nicht nur gekonnt an den Ausgangstext an, sondern schafft es zudem, jenes rätselhafte Unbehagen zu erzeugen, für das Kafkas Prosa so berühmt ist. Äußerst positiv überrascht hat uns auch der kühne Gebrauch der deutschen Sprache – zumal, bei einer Autorin, deren Muttersprache nicht Deutsch ist!

Daher belohnen wir die Autorin mit zwei Karten für eine Vorstellung von Kafka – Kombilab 4.1 im Torshovtheater. Viel Vergnügen!

Allen, die teilgenommen haben, danken wir herzlich für die vielen tollen Beiträge!

Lesen Sie hier den Gewinnerbeitrag von Ranveig Wormstrand:

Sie reichte K. die zitternde Hand und ließ ihn sich neben sie niedersetzen, mühselig sprach sie, man hatte Mühe sie zu verstehen, aber was sie sagte, klang ihm wie kristallkalte Wassertropfen: „Nehmen Sie es mir nicht übel, Herr K., dass ich Sie so direkt anrede: Sie sind hierhergekommen, übermutig, ja, man könnte sogar unverschämt sagen, um in unsere Finsternis einzudringen. Ihre unerhörte Frechheit hat sowohl die Dorfbewohner als auch die Beamten tief berührt. Aber, hören Sie … sie atmete jetzt mit großer Schwierigkeit; K. musste sich näher zu ihr hin lehnen: Sie verstehen nicht: Ihre Mühe, Ihre Schlauheit, ihre Intrigen, die wir alle natürlich durchschaut haben, über die wir heimlich gelacht haben, sind umsonst. Und durch die Herren Beamten kommen Sie auch nicht weiter. Sie müssen aber nur das Eine wissen: Erst wenn Ihnen klar ist, dass Sie uns nicht mehr brauchen; dass Ihnen das Schloss, die höchsten Beamten, auch der Herr Graf, nicht helfen können; dass Sie nicht gekommen sind, um etwas von uns zu erringen, sondern umgekehrt, dann sind Sie frei. Sie, Herr K, sind das Licht, vor dem wir Angst haben. Ohne Sie sind wir hier in unserer Finsternis verloren.“

 

(F. Kafka & R. Wormstrand)