Archive for the ‘Samfunn’ Category


30
April

OM FLAGG OG TOLERANSE

Personlig knytter jeg ingen sterke følelser til flagg eller andre nasjonale symboler. Men mange gjør det, ser vi i disse dager. Debatten rundt slike fenomener avslører gjerne en god del grums, og her er poenget mitt at grumset virvles opp på BEGGE sider. Høyreradikale nettsider gikk totalt av skaftet, men også i forholdsvis moderate kretser har det blitt mye flaggvifting i de sosiale mediene nå.
Vi ser innleggene i nettspaltene, på Facebook, Twitter, og de utstiller dessverre ofte en temmelig tilbakestående debattkultur:De er tydeligvis høyst tvilsomme typer, de som ikke vil ha annet enn norske flagg. For å komme en del motargumenter i forkjøpet understreker jeg nok en gang, man kan aldri være tydelig nok her: Personlig har jeg ingen som helst problemer med verken pakistanske, uzbekistanske eller langtvekkistanske flagg eller nasjonaldrakter i 17.mai-tog eller noen andre steder. MEN JEG RESPEKTERER FAKTISK AT ANDRE HAR EN ANNEN OPPFATNING! Ja, jeg synes til og med det kan være legitimt å hevde at i en nasjonaldagsfeiring bør det være bare nasjonale symboler som skal, ja – «flagges». Det er ikke et syn jeg selv deler. Men jeg mener det er en innstilling folk bør få lov til å ha – uten å bli satt på plass på en nedlatende måte. Jeg synes det er urimelig å mistenkeliggjøre eller latterliggjøre dem av den grunn. Det er uttrykk for en bedrøvelig mangel på debattkultur når så mange som vi nå ser, tyr til mistenkeliggjøring, sterkt ladede uttrykk og ofte til og skjellsord, for å karakterisere argumenter og meddebattanter de ikke liker. Det er dessverre litt for mange, ja altfor mange, på venstresida som gjør det nettopp det nå – og det er det absolutt verste de kan finne på. De ser rett og slett ut til å være ute av stand til noe så elementært som å innse at motparten FAKTISK KAN HA ET POENG. Det forteller om et skremmende lavt utdanningnivå i et land som brisker seg til de grader av det motsatte.
Så jeg foreslår et lite tankeeksperiment: Unge Høyre stiller i 17.mai-toget med vaiende NATO-faner. Helt greit? Og EU-sympatisørene selvsagt med EU-flagg – blått i blått oppover Karl Johan. Ingen ville si et pip om «det reine norske flagget», da, ville de vel? Vi ville ikke få høre noe om at det finnes visse verdier som er hellige i dette landet? Fra noe hold? Og jeg vil bestemt avvise et eventuelt argument om at «politikk ikke har noe i 17.mai-tog å gjøre»: En nasjonalstat er en politisk konstruksjon, og feiring av nasjonaldag er definitivt en politisk demonstrasjon – selv om nasjonalstaten akkurat i våre dager ikke akkurat er noe kontroversielt fenomen, i alle fall ikke på våre kanter. Men historisk er den absolutt en sterk politisk statement. 17.mai-toget ble jo i sin tid instituert som en klart politisk og ganske provokativ nasjonalistisk manifestasjon. Og vifting med flagg er følgelig politisk.
Når det i tillegg er et kors i flagget, innebærer det jo også en livssynsmessig stillingtagen; noe de fleste av oss gjerne oppfatter som uheldig ellers …

26
April

Dresdens metafysikk

DRESDEN Det nye, blomstrende, glitrende Dresden er nok et paradeeksempel, et utstillingsvindu for Kapitalisme Med et Menneskelig Ansikt. Særlig for oss som har sett det gamle Dresden, ruinhaugene, de forlatte herskapsvillaene med forvridde bjørketrær voksende ut av mosegrodde tak og tomme vinduer, de nedsotede, brannskadde praktbyggene, er dagens skinnende byperle et syn som får gledestårene til å trille. Vi besøkte Dresden like etter Murens fall, vandret i spøkelsesbyen, gråt over skrothaugen som en gang hadde vært den praktfulle Frauenkirche, grøsset over de stygge DDR-blokkene. Og med jevne mellomrom har vi de siste tjue åra vendt tilbake; med jubel har vi fulgt Forvandlingen, beundret den pietetsfulle og faglig imponerende restaureringen, den gigantiske og nitide gjenoppbyggingen, et økonomisk og teknisk løft hinsides det vi trodde var mulig. Vi har sett mange historiske byer, men neppe noen så vakre som Dresden. Det vestmaktenes terror destruerte 13. februar 1945, har EU langt på vei gjort syndebot for nå. I alle fall arkitektonisk. I Tyskland er jo det meste strøkent. Men i Dresden er det Blenda-strøkent. Her kan man snakke om produktivkreftens nivå – det ypperste som kan leveres fra alle verdens hjørner, er representert her. De smakfulle nye femstjerners hotellene, Hilton, Swiss Hotel, Kempinski, er holdt i en dempet, nygammel stil som ikke bryter med barokkperlene; bygninger og interiør er samvittighetsfullt korrekte historiske kopier, men skinnende moderne. Alt er så rent, smilende, så politisk korrekt. Og så blomsterprydet, grønt og miljøvennlig, selvsagt. I de pene, smakfullt innredede gågatene blir du stanset av veloppdragne og sympatiske unge mennesker som vil ha din underskrift på opprop mot medisinske forsøk på dyr og you-name-it. Ekspeditrisene kvitrer: “Kann ich noch etwas Gutes fur Sie tun?; serveringsdamene jubler: “Ja, ich komme!” ved det minste vink. Tro meg, DET er litt av en overgang for oss som faktisk har opplevd DDR og hele den gamle østblokken! Kort sagt – et markedsøkonomisk eventyrland.

Derfor måtte vi gni oss i øynene da han plutselig materialiserte seg i passasjen utenfor en av de glossy shoppingmallene: Rød fane med sigd og hammer, Che-Guevara-lue med femtagget stjerne, behørig hvitt skjegg. En behagelig og velartikulert mann i 50-årene, med kultivert stemme og et forfinet vesen Han solgte cd’er med politiske arbeidersanger fra “det gamle regime.” Gammelkommunistene hadde fått ny vind i seglene nå, hevdet han, takket være den økonomiske krisa. Forrige uke hadde “de” sendt en TV-film om Walter Ulbricht. Men hetsen var så kraftig at den slo tilbake, kunne han fortelle; folk reagerte negativt på propagandaen. Nå prøvde “de” å avlede oppmerksomheten fra Europas økonomiske misère. Vi så det som lite formålstjenlig å diskutere Ulbricht-regimet med en åpenbart glødende gammelkommunist. Og da jeg i stedet sa at ja, det fikk i alle fall Marx rett i, at krisene i kapitalismen vender tilbake med usvikelig sikkerhet, grep han begge hendene mine: “Kom, jeg har noe til Dem!”, trakk meg med bort til avisstanden sin, trykket et eksemplar av “Junge Welt, Tageszeitung” i hånden min, som han trykket varmt enda en gang. Ytterligere noen trykksaker, med opprop og nettadresser, og vi skiltes under utveksling av oppriktige lykkønskinger… Vi innhentet tillatelse til å fotografere ham og hans unge lærling, lovet å skrive om ham på bloggen. Hvilket altså herved er innfridd …

Kjære kamerat: Jeg deler din sorg over at historiens første forsøk på å opprette en arbeiderstat skulle mislykkes så tragisk. Og kanskje kommer et nytt forsøk? Hvilket utfall det eventuelt får, er nok også mer enn uvisst. Men ett er vi enige om; du, jeg og gamle Ka’l: Krisene i kapitalismen kommer vi til å få se flere av… Og kanskje har vi allerede noen tegn? Kanskje er Dresden allerede blitt litt mattere i lakken nå enn sist? … Uansett – kamerat, vi beundrer din utholdenhet, din trass. Og din tro…

P.S.: Og lengre nede i gata ble vår oppmerksomhet fanget av balalaikamusikk og vemodig vakre russiske toner: Tre karer i gamle sovjetuniformer og kosakkluer håvet inn euromynter fra velvillige og smilende forbipasserende, der de hadde tatt oppstilling midt i shoppingmylderet. Og lot nostalgiske ossie-toner innhylle folkemassene  …

17
February

Gli Mafiosi fra Hedmarken

Det hendte en gang tidlig pa 90-tallet at en dame i Belgia fortalte meg om en slektning av henne som hadde besøkt Norge. Og alt var jo så fint i dette vakre landet. Men det var noe som var underlig: På supermarkedene fantes det bare ett slags smør, en type melk, og bare ett varemerke med fløte. Merkelig selvsagt for en som var vant til det europeiske mylderet av fabrikater og merker, også av meiereiprodukter. Og damen, som når sant skal sies, nok var en smule troskyldig, så på meg med store øyne og spurte hviskende om det kanskje var et slags (rødme, rødme … ) kommunistisk system? Da jeg tørt repliserte at det nok tvertimot var uttrykk for en slags fascisme, ble øynene enda større, og hun trakk seg tilbake i forvirret taushet. Jeg hadde selvsagt feilberegnet min målgruppe: Hun forstod ikke poenget. Det ville nok heller ikke de fleste nordmenn ha gjort, og jeg er redd jeg fortsatt ikke ville bli forstått. Men fascisme er i sitt vesen først og fremst en økonomisk struktur, bygget opp av Mussolini og hans menn i 1920-åra. Hovedpoenget var den intime sammenvevingen av stat og næringsliv gjennom store bransjeorganisasjoner, korporasjoner, som gjorde stat, produksjon, kapital, arbeidere og omsetning til en tett enhet. Modellen ble en gedigen suksess, og Mussolinis korporativisme ble hyllet over hele Europa. Leser vi seriøse norske tidsskrifter fra 20-tallet, finner vi stort sett uhemmet begeistring for det italienske økonomiske mirakel som skapte slik vekst og velstand, og ikke minst ble sett på som oppskrift på sosial og politisk stabilitet. Det var nettopp i denne perioden, inspirert av korporativismebølgen, at de kooperative bransjeorganisasjonene i det norske landbruket ble utformet. Og resten er historie: Halvstatlige monopoler, som De norske meierier, Norges kjøtt – og fleskesentral etc.etc., dominerte norsk matvareproduksjon både i mellom – og etterkrigstida. Med sine politiske riddere og våpendragere i Bondepartiet trygt forankret på Tinget. Under de mer tidsriktige og streamede logoene til Tine, Gilde, Prior, Nortura og Senterpartiet, pluss Opplysningkontoret for kjøtt m.m., er de i dag blitt en del av vår omhyggelig regisserte nasjonale identitet. Det har for flere generasjoner vært en slags naturlov at det finnes bare ett slags smør, det smøret Staten og Vårherre spiser. Og det som er godt nok for dem, er da sannelig godt nok for hver og en av oss … Denne dypt rotfestede mafiaen har naturlig sognet til den borgerlig side i politikken. Men da det utover 30-åra ble klart at den nye arbeiderbevegelsen var en kraft som neppe lot seg stanse¸ innså at man nok måtte go to bed with the enemy, og Kriseforliket av 1935 så dagens lys. Og da den borgerlige ekteskapsidyll begynte å revne for alvor i nyere tid, takket være et bondefiendtlig element ved navn FrP, var det tid for nok en kuvending, no pun intended … Og denne gangen var det ikke bare litt frivolitet i krokene på julebordet, men fullbyrdet utroskap i all offentlighet. Man kan gå til sengs med hvem som helst når MAKTA står på spill. Men nå har de fått sengekamerater som vet hva korporativisme er, bevarremegvæl. Men det er en annen sang … Men siden no man is an island, hvilket også gjelder for nasjoner, har selvsagt nye og forvorpne tanker og forestillinger vunnet innpass: Siden 90-tallet har enkelte små lommer lyktes med å få fotfeste på markedet; til og med det jernbeslåtte meierimonopolet har slått sprekker. Q-melk klarte faktisk å etablere seg. Selv om vi fortsatt må leve med at den beste hylleplassen i butikkenes melkeskap er beslaglagt med metervis av Tine-varer, og du vanligvis må gå ned i knestående for å fiske fram en Q-yogurt eller Q-fløte. Og det hender til og med at enkelte politikere aktivt og åpenlyst arbeider for å lage huller i det korporative nettverket og hjelpe fram små, alternative produsenter. Bjarne Håkon Hansen. f.eks. Men slike politikere har en tendens til å bli offer for stygge og spektakulære politiske fall. Så korporasjonenes makt er fortsatt nokså urokket. Trodde vi. Så de fikk seg nok en alvorlig støkk i livet, kara fra Bondelaget i Oppland, da de i god tro booket inn sitt årsmøte på Quality Hotel Hafjell – og oppdaget at denne sliulen av en byfant, slesken Stordalen, hadde skiftet melkeleverandør og gått over til Q-melk! For menn av ære var det bare en ting å gjøre her: De marsjerte ut! Skiftet hotelleri på momangen. For alt jeg vet, slengte de kanskje melk i fjeset på den utkropne gutkvalpen av en kelner også. For disse gutta kødder du bare ikke med! Og det var litt av en leksjon å høre adm. dir. i Choice uttale seg til pressen. Legge seg flat, kalles det gjerne: Men, men, de hadde jo kontrakt med Nortura og Gilde, var ikke det bra nok, da? (Piiiv, som det het i Donald i gamle dager) … De formelig tigger om nåde! Men nei, for Bondemafiaen er ikke noe mindre enn total kontroll godt nok: Dekk får kjøpe Tine-melk og, ja! Bøndene utgjør i dag mindre enn en prosent av befolkningen i Norge. Men de har stålkontroll over de fleste av oss. Det er riktignok ikke noe nytt i historien at en prosent herser med de resterende nittini. Spørsmålet er bare hvor lenge det går i denne runden. Hadde ikke trodd jeg noen gang skulle føle meg kallet til å drive reklame for Choice Hotels. Men nå nærer jeg et fromt ønske om at flest mulig av våre næringsdrivende velger Quality og Clarion til sine framtidige seminarer og konferanser. Og til Stordalen? Good luck – you know what you are up against!

10
December

Sorgmuntre glimt fra en politstat

Sorgmuntre glimt fra en politistat – en fortelling med moral for både SV-ere og Frp-ere?

MANDAG MORGEN på motorveien fra Agadir til Essaouira (fotnote 1: Det skal etter sigende ha vært under et besøk i akkurat Essaouira, denne søvnige, lille provinsidyllen på Marokkos sørlige atlanterhavskyst, til overmål dansk-norsk handelsstasjon på 1700-tallet, at Torbjørn Egner i sin tid unnfanget idéen til vår nasjonalhelligdom, Kardemomme by. Men  vi kommer mer tilbake til både folk og røvere): Når du kjører i Marokko, venner du deg fort til det relativt overveldende oppbudet av politkonstabler langs veiene. Politiet er allstedesnærværende, ikke minst i trafikkbildet. Iblant vinker de deg også til side, sjekker papirene, hilser til lueskyggen før de vennlig vifter deg videre. Det er mer enn tydelig at de har streng instruks om å behandle turister med silkehansker.

Vi ante derfor ingen uråd da en blid, uniformert håndhever av kongelig marokkansk autoritet  signaliserte til oss og pekte på et egnet stoppested ved veiskulderen. Men etter de vanlige godlynte, innledende frasene i morgensolen skifter scenen plutselig karakter og mørklegges betraktelig: Vi har overskredet fartsgrensen! Vi har kjørt i over 70, hevdes det. I en 60-sone. Og vi som i all troskyldighet bare har  lagt oss i samme tempo som medtrafikantene – for å være sosiale og unngå irritert tuting (og, tro oss, irritert tuting sitter meget løst hos marokkanske bilister) … En moderat forseelse, etter våre begreper. Men signalene tyder på noe annet: Den godslige politimester Bastian viser brått et nytt ansikt; Mr. Hyde-maska lar oss nå avlese både nakne cellevegger, mugg, rotter og en uforutsigbar moland-og-french-framtid. På ubestemt tid. Han blir nødt til å ilegge oss en bot på 300 dirham, meddeles vi. Hvilket vi duknakket, og ikke så lite lettet, aksepterer og haler fram lommebok mens han studererer pass og førerkort.

Sceneskifte igjen, og det er nå det hele glir over i en parodi på Norwegians reklamefilmer: Norsk!  Mais – très beau pays, la Norvège!! Og flotte mennesker, nordmennene, ja – og han har en svoger på Grünerløkka, har han. … Jadda, jadda …

Vi prøver å summe oss og håper vi kan mobilisere åndsnærværelse nok til å følge opp de skiftende vær-og føreforhold. Gestapisten er nå blitt sååå tjomslig igjen, legger albuen pratsomt i bilvinduet, lener seg inn og stråler som sola i Karlstad: Très beau pays!  Og et plutselig utrop: Molse – eeh …Molsed ..? Le footballeur! Under de rådende omstendigheter vurderer vi det som lite opportunt å betro ham at vi strengt tatt er omtrent like  interessert i fotball som vi er i slimålens fordøyelsesorganer; her gjelder det å henge med i svingene. Så vi skanner febrilsk: Er det en som heter Molset? Noe som ligner – vent litt: Moll – Mold … MOLDSKREDlyser vi opp –  Oui, Oui; Molsereeed, alors!. Vi stråler om kapp med vår nye venn: Moldskred, ja. Visst, visst … Nasjonens store sønn, det!  Très bien connu, lui! Lutter idyll her på highwayen nå … Vi begynner å tro at dette skal gå bra allikevel.

Og ved nærmere ettertanke er visst 300 dirham også i drøyeste laget – når det dreier seg om NORDMENN! To hundrelapper blir med et gemyttlig skulderklapp stukket tilbake gjennom bilvinduet. Mens den tredje smidig finner sin plass i uniformslomma.

Etter diverse utvekslinger av vennskapsforsikringer er vi ute på veien igjen, i frihet og 60 km i timen. Først etter noen hundre meter demrer det for oss at vi fikk visst ikke noen kvittering? Ei heller så vi noen forskriftsmessig stemplet blokk med autoriserte papirer?

Men er’e så nøye, a’?

 

Og: Takk, Moldskred; vi skylder deg 200 dirham …

MELLOMSPILL 1: Skopussergutten nede i gata ble på et tidlig stadium vår venn og vårt smertens og hjertens barn. Blant de utallige selgere som ustanselig praier oss hver morgen straks vi kommer utenfor døra, falt vi med én gang for hans ubehjelpelige iver, vennlige, insisterende latter og håpløst påtrengende masing, og vi trengte dessuten å få pusset skoene, så hvorfor ikke? Heftig gestikulerende snakker han i rivende fart på en usalig blanding av fransk, arabisk og engelsk mens han pusser, fekter og ler hektisk;  vi oppfatter en brøkdel og nikker vennlig. Og siden dette vårt første møte har han regelmessig og uregelmessig dukket opp hvor vi enn er, over alt og til de mest usannsynlige tider. På restauranter, utenfor butikker, på gatehjørner, alltid høyrøstet, overivrig og fektende med lange, keitete armer. Vi har vår fulle hyre med å få gjennomslag for at vi ikke trenger skopuss akkurat nå. Later , O.K.? Plus tard …Noe han motvillig aksepterer. Slitsomt inntil det surrealistiske er det blitt. Men vi blir jo glad i gutten på sett og vis også, så fullstendig fortapt som han framstår …

ONSDAG KVELD –  SANNHETENS ØYEBLIKK: Det er blitt mørkt; vi iler nedover Boulevard 20 Aôut, – og der er forsyne oss skopussgutten igjen! Mer desperat enn noensinne, uten skoboksen sin denne gangen. Han huker tak i oss, river av seg noe knapt forståelig om THE POLICE  og SHIT samt mye mer som vi ikke oppfatter… Vi prøver å komme oss løs, mumler et eller annet unnvikende, og og registrerer  – akkurat for sent, selvfølgelig – den lette, sommerfuglaktige flagringen i venstre jakkelomme. Som den velkjente ånden i  fillehaugen er skopusseren forduftet; det samme er mobiltelefonen … Vi gjør et klumsete forsøk på å løpe etter, men innser raskt at vi er sjanseløse mot hans virkelig ualminnelig lange ben og åpenbart  høyt oppdrevne kondis. Men forstår også snart at vi har ingen grunn til å føle oss overlatt til vår skjebne: Episoden er til de grader blitt registrert! Vips, én patruljerende konstabel er ved vår side; vi har som nevnt allerede fått med oss at dette landet er godt forsynt med  dem. Og der en til! Og plutselig er vi gubbevaremegvæl omgitt av  i alle fall et halvt dusin av det vi gradvis forstår må være sivilkledde politmenn. Som dukker opp ingensteds fra i mørket. På moped! Unge, kortklipte og i svarte skinnjakker.

Vi har jo lest om hvor mange tusen politimenn det finnes i Marokko, og bare en brøkdel av dem skal visst være synlige i gatebildet. Så vi begynner å få brikkene på plass. Hovedbolken er selvagt nettopp” hemmelig” politi. Men vi var i alle fall ikke klar over at så mange av dem opererte på moped! Er det derfor vi har sett så mange mopedister i trafikken? Og de opptrer åpenbart alltid to mann pr. køyregreie når de er på jobb…

Etter et par effektive kommandorop svermer skinnjakkearmadaen velorganisert opp boulevarden. Mindre enn fem minutter senere ruller svartemarja opp ved vår side, med den arme skopussgutten bak gitter i cellerommet bak. I håndjern, skal det vise seg.

 Det ville føre for langt å utmale forhøret på politkammeret og alle tragikomiske scenene som nå følger. Men vi KAN altså bekrefte, som en kuriositet, at rutinene faktisk innebærer, som ryktene har fortalt oss, at vi blant personopplysninger må oppgi  – ja nettopp: Fars navn!  Litt pussig når vi er godt oppe i AFP- alder, og samtlige av våre forfedre forlengst er vandret heden. Så la oss bare registrere det som et kulturelt/historisk faktum om en annen og patriarkalsk virkelighet.

 Så, kort fortalt og enden på visa: Vi fikk tilbake mobiltelefonen. Og på forspørsel: Nei, vi ønsket ikke at gutten skulle arresteres. Vi forsto at han var en gammel kjenning på huset. De skulle gi ham et måltid mat (?) og slippe ham ut igjen, ble vi fortalt …

Fotnote 2: Vi hadde nok i vårt stille sinn ansett gutten som litt tilbakestående. Men vi konstaterer at han på de maksimum tre minuttene han kan ha hatt til diposisjon fra han sluttet å løpe og til Dødsgjengen På Moped innhentet ham, hadde rukket å bytte ut simkortet og skifte til fransk visningsspråk på displayet. Atskillige hakk bedre enn hva vi selv hadde klart, det …

POLITISK OPPSUMMERING: Som de relativt klassiske vestlige liberalere vi er, føler vi oss selvsagt litt skyldige og skamfulle. Hordan kan vi dømme? Hva vet vi om hvilke muligheter denne gutten har hatt  i et land med over over 20 prosent ungdomsarbeidsledighet? Og når det gjelder utdanningsmuligheter: Iflg. våre kilder brukes 5,6 prosent av Marokkos BNP brukes på utdanning (mot mrk.!: 6,8 i Norge; så vi har ikke så mye å skryte av, da. Men vi har jo på den annen side langt nær så store ungdomskull). Kjøpmennene i gata, som kom løpende til unnsetning straks tumultene begynte, praier oss fortsatt når vi går forbi, rister forarget på hodet, forsikrer oss om sin sympati og slår fast at gutten er en ”bad Moroccan”.  Et par dager senere rapportere de og at han nå er arrestert igjen og sitter i fengsel.

… O.K.; kall oss gjerne godfjotter. Men vi er ikke helt sikre på hvem som er mest offer her.

KONTRAFAKTISK NORSK SCENARIO: Noen rapper mobilen vår i Stortingsgata en mørk kveld. Med litt flaks kan vi kanskje oppdrive en politikontabel. Jaja … Vi trenger naturligvis ikke dvele ved scenarioets videre forløp, men det hadde jo vært litt av en sensasjon om de hadde satt så mye som én mann på saken. Og fåfengt ville det også selvsagt ha vært.

Og visst er vi glad vi slipper å leve i en politistat der sju-åtte politfolk på kveldsvakt raider byen på jakt etter en stjålen mobiltelefon. På den annen side: Vi uroes nok også en aldri så liten smule ved tanken på hvilke jaktmarker vår venn ville ha funnet på nedre Karl Johan.  Ressurssituasjonen tatt i betraktning.

11
August

Er hovedsaken at flest mulig avgir stemme?

Publisert i Klassekampen 11. aug. 2011 under overskrift: ”Det viktigste er å delta”.

10. august 2011: Er hovedsaken at flest mulig avgir stemme?

 

I skrivende stund melder nyhetsmediene at muligheten for forhåndsstemming til kommune-og fylkestingsvalg åpnes i dag. Og i utvalgte kommuner har man som kjent forsøksprosjekt med elektronisk stemmegivning. Så godt som alle journalister og intervjuobjekter som har ytret seg så langt i denne runden, er ubetinget positive: Flere velgere vil med høyere grad av sannsynlighet avgi stemme når de kan gjøre dette fra PC’en sin og slipper å møte opp i vaglokalet. Diverse myndighetspersoner på forskjellige nivåer  istemmer; særlig de unge og andre som ”ikke er så interessert i politikk” vil være lettere å bevege til deltakelse på denne måten, får vi høre.

 

Og selv om det ikke legges fram overveldende mengder forskningsdata som kan understøtte disse påstandene, kan de nok ha mye for seg. Men det bekymringsfulle er det nesten totale fraværet av motforestillinger. Først og fremst: Anonymiteten ved stemmegiving er jo fjernet med et pennestrøk, og dette ser ikke ut til å bekymre særlig mange av de ansvarshavende! Vi er gjennom mange generasjoner nå omhygelig opplært i betydningen av de hemmelige valg: Inne i valgavlukket er hver mann konge, ingen sjef eller overordnede kan kontollere eler styre deg. Det var et overordnet demokratisk prinsipp, har vi fått lære, at enhver velger står hundre prosent fritt og kan i lukket rom og garantert anonymitet legge sin seddel i konvolutten.

 

For grunnlovsfedrene var prinsippet om total uavhengighet fra ytre påvirkning ved stemmegiving så viktig at de som kjent ikke ville gi stemmerett til tjeneste- folk og andre i underordnede stillinger; disse kunne nemlig lett bli utsatt for trykk av sine arbeidsgivere  eller overordnede!

 

Og det er ikke spesielt vanskelig å forestille seg scenarioer i dagens Norge der innvandrerkvinner, og sikkert en god del andre kvinner og menn i forskjellige grader av avhengighetsforhold, stemmer etter ordre fra sine ektemenn eller andre som har makt over dem, også når de går inn i avlukket med konvolutten. Særlig friere kommer de neppe til å stå når de skal foreta samme prosess fra PC’en i stua hjemme. Og diverse andre situasjoner er også lette å visualisere: Tenåringer som sitter i grupper og stemmer som den toneangivende i flokken instruerer dem; gruppepress blant de unge er og blir en sosial realitet.

 

Og diverse andre former for avhengighetsforhold forefinnes rimeligvis i fleng der ute. Det er oppsiktsvekkende at så få røster har hevet seg for å drøfte  så absolutt sentrale  prinsipper. Det ser ut som en slags populistisk feber: Har man honnørord som Internettt, høyere valgdeltakelse,  og ikke minst ”de unge”,  å framføre, forstummer så å si all debatt. Og når intervjuobjektene i NRK i dag  forteller at de neppe kunne tenke seg å bevege seg til valglokalet og ikke ”er særlig interessert i politikk”, blir de ikke konfrontert med spørsmålet om hvilket grunnlag de da stemmer på.

Når folk ikke orker ta bryderiet med å sette seg inn i hva de politiske skillelinjene innebærer, bør det være på tide  å drøfte om det tjener fellesskapet at disse menneskene avgir stemme. Valgforskerne kan jo avsløre en del mildt sagt irrasjonelle mekanismer som  påvirker folks såkalte politiske valg: partilederes slips og frisyrer, for å nevne noe, er av de minst bekymringsfulle faktorene. Og når vi i tillegg svekker mulighetene for den enkeltes frihet og uavhengighet ved valget, kan vi ha åpnet for temmelig betenkelige scenarioer. Men debatten har så langt vært uhyggelig tam. Vi ser ut til å sluke det meste så lenge det framføres med de til enhver tid gjeldende og moteriktige stikkord.

 

9
June

”STUFF WHITE PEOPLE LIKE”

Dagbladet bringer i dag , 9. juni 2011, en reportasje fra Mysore i India om en vill elefant som gikk amok, løp inn i en by og angrep mennesker. De umiddelbare kommentarene fra Dagbladets lesere var, ikke overraskende, av følgende natur: ”Heia elefanten”; ”Hevnen er søt”  … og lignende. Tror jeg forstår de underliggende premissene: Her-har-de slemme-menneskene-undertrykt-elefantene- i –årevis-og-nå slår-de-tilbake-og-tar-hevn”. En slags dyrenes- frigjøringsfront –filosofi. Undertegnede logget seg inn på debattsiden og påpekte det som faktisk sto i teksten: Dette dreier seg faktisk om en vill elefant, ikke et stakkars lastedyr, som vel er det første bildet mange av oss får opp når vi hører stikkordene ”elefant” og ”India”. Men det finnes faktisk noen stammer med ville elefanter i India, de forefinnes stort sett i nasjonalparkene hvor de lever et etter de fleste kjente kriterier herlig og fritt liv og omfattes med dyp ærefrykt.  Uansett, nå hadde altså, av en eller annen ukjent grunn, denne ene fått mentale problemer , løpt av sted og herjet vilt rundt seg. Kanskje var det en hannelefant som var blitt detronisert fra lederplassen av en yngre og sterkere konkurrent, hva vet vel vi

Men reaksjonene fra dagbladleserne er særdeles illustrerende. Den typiske vestlige. liberale middelklasses forestillingsverden er forutsigbar  og stereotyp.  Mange lesere vil her gjenkjenne  ”Stuff white people like” (se stuffwhitepeoplelike.com),  et afro-amerikansk skråblikk på  den hvite middelklassens verdier: Den hvite mann liker hvaler, økologisk mat, world music (selv om han ikke kjenner igjen de mest profilerte world music-artistene når han hører dem), anorakker, fjellturer, Barack Obama,, dyrevern …  ja, vi kan alle fullføre lista … Så vi vet jo at det er som å trykke på en knapp å si ”elefanter”. Det som er ekstra trist her, er jo at hva vi enn kan kritisere i det indiske samfunn, må vi jo innrømme at der de dokumenterer et høyere sivilisasjonsnivå enn de aller fleste andre, er nettopp i sin kjærlige behandling av dyr; det vet alle som har reist rundt i landet. I hinduenes forestillingsverden er det å være snill med dyr er noe av det viktigste i tilværelsen; det er avgjørende for deres karma og dermed videre gjenfødelser.. Så den ryggmarksrefleksen ”the white people” demonstrerer når de maner fram bildet av primitive landsbyboere som mishandler  elefanter eller andre skapninger, er så misforstått , ureflektert og fordomsfull som overhodet mulig. Selv om dette  faktisk hadde dreid seg om en tam elefant , er det lite sannsynlig at den skulle ha hatt mye å ta hevn for.

Men vi ser på reaksjonene hos leserne: Tommelen opp Og ”Liker” i mengdevis for ”white people” som heier på ”elefantenes hevn”. Å sette seg inn i saksforholdene ville bare virke forstyrrende.

Dagbladet:

http://www.dagbladet.no/2011/06/09/nyheter/elefantangrep/india/dyrenes_nyheter/16853781/

28
February

Gi Folket Sirkus

…og hold dem på et lavt bevissthetsnivå!

Det romerske proletariat – i imperiets glanstid – levde et ganske behagelig liv: Staten garanterte deres velferd, delte ut korn ved alle festlige anledninger, og dem ble det ganske mange av ettersom den romerske stats ære og storhetsvanvidd vokste. Så de behøvde ikke å arbeide så mye; grovarbeidet ble jo også i stigende grad utført av slaver  importert fra fattigere deler av verden. En romersk borger var alltid garantert mat i munnen selv om han var arbeidsløs. Og fremfor alt: Han ble underholdt; hesteveddeløp, gladiatorfighter  og opphissende kamper mellom ville dyr og /eller mennesker var for hånden med jevne mellomrom; på en god dag kunne de romerske proletarene drive i store flokker fra en festforestilling til en annen og spise seg mette på statens bekostning mellom slagene.

Keiserne var jo ikke dummere enn at de visste hva som trengtes for å folket til å holde seg i ro.

For enkelte vil en slik påminning muligens gi en viss ubehagsfølelse; ligner dette på noe vi kjenner?  … For noen, men neppe særlig mange …

Etter den store VM-skandalen på onsdag, da folk fikk se bare DELER av åpningsseremonien på TV, ikke HELE, ble NRKs sentralbord sprengt: Tidenes tabbe! Folket vil se ALT! ALT, hører dere, ikke nøye seg med et redigert innslag. Og den rød-grønne regjeringen var raskt på pletten og tok til orde for en garanti: ALLE i Norge har krav på å få se alt av langrennsmesterskap og nasjonale fotballkamper; ingen skal behøve å nøye seg med noen smålig tildelte filmsnutter. Dett er et folkekrav, NRK!

Det er ikke overraskende at Jens, Kristin og Liv Signe har lært av historia og vet hvilke grep som trengs for å holde massene i sjakk. Men det er noe forstemmende å høre Klassekampens kulturredeaktør spille på samme laget; hun stilte opp i NRK på torsdag morgen og fortalte om hvor nedbrutt hun var over å bli snytt for dekningen av HELE åpningsseremonien. Folket vil ha sirkus. Gi dem det.  Brød har de jo; så lenge olja rekker.

Sterk marxistisk analyse fra venstresidas fanebærer!