Archive for the ‘Samfunn’ Category


10
December

«EN DOFT IFRÅN DEN FINA VÄRLDEN»

Et par ganger hver vinter unner vi oss den svir å spise middag på Nerjas i særklasse beste (og definitivt dyreste!) restaurant, den eksklusive, lille Sollun i Calle Pintada, og like opprømt blir vi hver gang. Gastronomisk kvalitet og sublimt velvære intensiveres naturligvis av den personlige omsorgen og oppmerksomheten den høyprofesjonelle staben her vier alle sine gjester. Selvsagt; mat på et slikt nivå lages ikke, og severes ikke, av slubberter og sure tenåringer som ikke gidder se opp fra mobilen!
Da vi i går, for første gang denne sesongen, trådte inn i «diese heiligen Hallen», Solluns diskret minimalistiske interiør, var vi nesten alene i lokalet, bare et engelsk pensjonistpar som hadde begynt å smake seg gjennom dagens menu de degustation, delte arenaen med oss. Klientellet er vanligvis temmelig forutsigbart her: Britiske og skandinaviske middelaldrende par, en og annen gang noen unge, trendy kinesere på Europaturnė – de har tydeligvis sjekket ut Trip Advisor og vil få med seg det beste på hvert sted de er innom. Spanjoler ser man sjelden, dette blir for dyrt for de innfødte, etter det de selv sier.
Men denne gangen, allerede ved hors d’ oeuvre’n, ble vår nysgjerrighet (og det må medgis at den til tider kan være rent ut sagt plagsomt påtrengende) pirret av et uvanlig tospann som entret scenen og slo seg ned ved bordet nærmest oss (til vårt forsvar må/bør det framholdes at bordene i denne lille restauranten står såpass tett at du får dine naboer temmelig nært innpå deg, da …). Vi forsøkte, muligens med vekslende hell, å holde vår fascinasjon i sjakk, for dette paret – eller hva det nå måtte være – satte unektelig fantasien i sving og var av et materiale vi ikke påtreffer hver dag: Ualminnelig unge til å gå alene på et så dyrt sted, var vår første tanke; det umiddelbare inntrykket var at her kom et par skoleelever, kanskje en bortskjemt pappagutt og ditto-jente? Ved nærmere ettersyn kunne nok hun anslås til å være noen år eldre enn sin baby- face- ledsager. Han, som ved første øyenkast kunne passere som 17-åring, og i tillegg en ualminnelig smukk, myk og forfinet og sådan, ledet uunngåelig tankene hen i retning av europeisk aristokrati av lett smådekadent Oscar Wilde’sk art, men kanskje kunne han likevel være sånn i begynnelsen av tjueåra – eller hva?
Hun ble mer og mer komplisert og vanskelig å bli klok på – var det en storesøster som tok med lillebror ut? Vi hørte at de, eller i alle fall hun, som førte ordet og tydeligvis hadde regien, snakket spansk, flytende og uanstrengt, med kelneren, mens de konverserte hverandre på dempet engelsk. Hmm … Vi vrir oss etter hvert i vånde, kvestes av vår vulgære turistnysgjerrighet: Hva slags dame kan nå detta værra, da? Fakter og mimikk viser med all tydelighet at hun nyter situasjonen og føler seg i sitt ess, og måten hun flasher sine strålende smil mot ham på, er definitivt ikke søsterlig. Make-up’en er relativt heavy: Heftig bruk av eye-liner i sommerfuglaktige linjer utover mot tinningene, og selvsagt sterkt sensuelt røde lepper. Definitivt søreuropeisk utseende. Begge er behørig «dressed down»; hun i noe sort, kjeledresslignende, han i lett utvasket blå skjorte – og etnisk noe mer ubestemmelig. Det bleke, vakre, nesten barnaktige ansiktet ser smertefullt sårbart ut, og han utstråler – kanskje? (vi er ikke sikre) – en merkelig avvæpnende uskyld. HVOR ung er han egentlig, denne lord Fauntleroy, og hvordan kan noe menneske eldre enn tolv år i vår forvorpne verden være så urørt, så troskyldig og eterisk – eller til og med bare se sånn ut? Men med en anelse av resignert livstretthet likevel, slår det oss også – og den dempede selvtiliten som – innbiller vi oss – erverves bare ved de aller mest elitære engelske kostskolene (jadda; O. K., kanskje i Gudbrandsdal også da – for å komme de mest forutsigbare innvendingene i møte her) … Medlemmer av The Royal Family ville komme til å se ubehjelpelig vulgære ut ved hans side, slår vi fast. Hårklippen må definitivt være utført av en meget up-market coifffeur; vi ser for oss noe på Londons West End. Det er såpass at vi begynner å skotte diskret (håper vi!) ut av vinduet for å se om noen livvakter skulle være postert der ute. Og hva SKAL han med denna dama? Kanskje er hun skuespillerinne? Hmm … i så fall ikke av Royal Academy-standard; til det er kroppsmimikken og faktene litt for overdrevne. Kanskje en sånn derre undertøymodell? (en lynkjapp, og ikke så lite bitchy, visuell saumfaring fra undertegnedes side resulterer i konklusjonen at, nei; hu ha’kke fysikk nok til den geskjeften) … Så er dette et sånn- du- vet-moden-kvinne-opplegg – og er det i så fall barnerov? Eller hva annet? Nettopp – HVA annet …
Vi inntar våre auberginerterter med honning og våre marinerte ryggfileter av geitekje i stille ettertenksomhet – og må innse at vi nok er kommet til ytterkanten av vår referanseramme.
Det er en stor verden der ute, og som britene sier: «It takes all kinds to make a world.»
Men neste gang vi er på Sollun, er det nok bare svenske pensjonister der.

posted under , | Comments (0)

19
June

TVANGSSAMMENSLÅING – GAMMEL NORSK TRADISJON (publisert i “Klassekampen” 19. juni 2017)

TVANGSSAMMENSLÅING – GAMMEL NORSK TRADISJON

Det er historisk sett ikke overraskende at Senterpartiet slår alarm og ringer med stormklokker mot et fenomen som tvangssammenslåing. Norske bønder har alltid vært motstandere av den slags – fra Harald Hårfagres tid og framover. Som kjent ble debatten etter hvert såpass heftig at opptil flere kastet inn håndkleet og forlot landet; båtflyktninger ble de også … Sentraliseringsframstøt fra makteliten i området rundt indre Oslofjord (og det var gutter som ikke hadde mye til overs for lokal sjølråderett!) har nemlig aldri falt i god jord ute i distriktene: «Rikssamling meg her, og rikssamling meg der», sa de, både her og der ute i Bygde- Norge, og det gikk temmelig hardt for seg, både borte på Vestlandet og oppe i Trøndelag (legg merke til den østlandsentrerte synsvinkelen); ja jeg ser for meg at bondehæren sto på Stiklestad med svære plakater: «NEI TIL TVANG. JA TIL LEVENDE BYGDER!».
Den norske statsdannelsen er påviselig et paradeeksempel på tvangssammenslåing, og her vil nok mange påpeke at det samme gjelder for de fleste stater. De kan vel ha et poeng der. Hvilket vel kan være stoff til ettertanke …
Det et selvsagt heller ikke bare i Norge at nytt og elitistisk tankegods fra den urbane eliten har blitt sett på som en trussel; det var visstnok også noe som kalte seg den franske revolusjon i sin tid. En gjeng arrogante parisere kom til å koke i hop noen nymotens idéer som skulle vise seg å være harde å svelge for mange, særlig i distriktene … I ettertid kan vi kanskje mistenke at vi fortsatt hadde kunnet se langt etter både allmenn stemmerett, for ikke å snakke om kvinnelig sådan, og diverse menneskerettighetserklæringer, om ikke pariserne hadde lyktes i å nedkjempe motstanden på landsbygda den gang– og DER kan vi snakke om hardhendt og blodsprutende tvang! Men det gikk jo som det gikk, og globaliseringa førte som kjent til at slikt nytt og merkelig tankegods, til og med faktisk forbausende raskt, famlet seg helt opp hit til de ytterste avkroker i nord. Det var definitivt en urban elite av frankofile og dansktalende unge overklassesønner som tredde disse fremmede begrepene nedover hodene på umælende norske bønder på Eidsvoll, som for anledningen var uvanlig fromme og medgjørlige – det gikk atskillig greiere denne gangen enn en åtte hundre års tid tidligere: Da kom noen tilsvarende blærete eurofile sossegutter hjem fra utlandet og prøvde seg med tidens nye motereligion, importert fra Midtøsten. DET ble ikke godt mottatt, skrullete idéer fra gærne ørkenstammer, dette stred mot alt vi holdt for hellig her i nord – og det kom til å flyte atskillige liter blod da grasrota slo ring om sine norske verdier
Konklusjonen kan muligens være at det ser mørkt ut for norske verdier; de har jo tapt i runde etter runde. Hvilke er de neste som står for fall?

26
March

Heia Grårussen!

Betenkninger fra en grånende panter

Det klages, det hviskes, det surmules i krokene: Dagens pensjonister er blitt for tunge å fø på, skattebetalerne sliter, det er ikke penger nok i kassa til å fortsette å subsidiere luksustilværelsen deres, de «trekker opp stigen» osv. osv.
Dette er påstander det nok kan være noe i, og/men de kan være verdt en skråstilt gjennomgang:

1) selvsagt lever ikke alle pensjonister i sus og dus, selv om det må innrømmes at mange av dem i dag nyter godt av en hittil uhørt behagelig levestandard
2) vi bør legge inn i regnskapet at pensjonister også betaler skatt, og mer jo fetere pensjonen er, så de bidrar til spleiselaget; svært mye av penga går faktisk tilbake i potten, 30 % og mer for mange, og i tillegg kommer alt som legges igjen i mva´en, statens største inntektskilde.
3) De unge «sliter» ikke. De har bare så voldsomt høye krav! Mange småbarnsfamilier opplever nok det som med vår tids referanser er «trange tider», men det er et veldokumentert faktum at lønnsnivået og levestandarden i gamle furet, værbitt er svimlende høy i sammenligning med nesten hva og hvem som helst ellers i verden. Besteforeldregenerasjonen bør absolutt unngå å komme trekkende med «da-jeg-var-på-din-alder», men det er kanskje betimelig å minne om at de fleste som er født før 1950, tilbrakte sine tidlige barneår under økonomiske forhold som ville bli definert som godt under fattigdomsgrensa i dag: Uten at vi dermed mener at det på noen måte er fair å sammenligne de «nålevendes» tilværelse med etterkrigstidas kår, minner vi om at vi fikk bare én osteskive på maten, gikk i omsydde klær etter eldre søsken og ellers i hjemmesydde plagg fra mors symaskin. Vi reiste ikke på ferie, verken til Middelhavet eller annet som kunne komme under betegnelsen «Syden», og vi ble som kjent ikke mobbet av den grunn. I beste fall kunne vi besøke en bestemor eller onkel og tante på landet, og noen storbybarn fikk tilbud om feriekoloni. Ikke hadde vi noe særlig tilbud om organisert fritidsaktivitet heller; vi bare sprang der ute sammen med de andre ungene og hoppet tau og paradis, klatret i trær og kaste på stikka, uten å bli særlig kriminelle av den grunn, faktisk. De fleste av oss husker også utedoer og vaskevannsmugger og ditto fat på soveværelset, sur melk om sommeren, vaskekjellere og vaskebrett– kjøleskap ble ikke vanlig hos det store flertall før på 60-tallet, for ikke å snakke om vaskemaskin. Biler hadde stort sett ingen, kylling var luksusmat vi hadde hørt om, noe de rike spiste – OG, vel å merke, vi opplevde ikke oss selv som fattige, tvertimot; vi hørte de voksne lovprise den norske velferdsstaten og vår lykke og velstand!

Så vi mimrer vel likevel iblant (i hemmelighet): «Er´e no´synd på dem´a? ..» – men når vi nå har vært med på den lange reisen fra etterkrigstidas nøkternhet til postmodernitetens smådekadente luksus, er det ikke uten kvaler vi nyter vårt søte og skyldbetyngede otium.
Vi kan være rasjonelle og påpeke at når mange pensjonister oppleves av andre, og ofte opplever seg selv, som privilegerte, skyldes det vel i ganske høy grad at de har nedbetalt gjelda si. Det er gjerne boligutgiftene som er bøygen for barnefamiliene. Hartvig Sætra ytret en gang på 70-tallet, under en opphetet debatt i Studentersamfunnet i Oslo: «Den norske arbeideren har ikke for lav lønn. Han har for høy
husleie». Dette ble selvsagt og behørig møtt med buing i salen, men han var vel inne på noe.
Nettopp dette er en av de store utfordringene for dagens politikere: Hvordan skal de beholde pensjoniststemmene uten å miste småbarnsfamilene? Boligutgifter/boligbeskatning og barnetrygd/skattefradrag kommer rimeligvis til å bli hete temaer i kommende valgkamp, i alle fall for partier og politikere som har livets rett, men det kommer uansett ikke til å bli lett å manøvrere i det politiske landskapet i åra framover. Motsetningene er reelle.

Det er farlig å si det høyt, og få våger det, men norske, nordiske og andre vesteuropeiske pensjonister er jo, globalt sett en hyperprivilegert overklasse, spesielt hvis de er gifte eller samboende, og vi kan høre selv enslige minstepensjonister undre seg over hvor god råd de har nå – det er til og med penger igjen på kontoen når ny månedsinnbetaling kommer! (og det er «Hashtag-THAT-feeling» for de fleste av oss som har levd en stund!) … Vi skal vokte oss vel for å sminke over de harde realitetene noen likevel sliter med, men det eksisterer faktisk en bred «overklasse» av velstående middelklassepensjonister fra rike vesteuropeiske land, og mange av dem lever faktisk Herrens glade dager. Hvilket bør være dem vel unt. Visst er det kriser i sykehjem og eldreomsorg, men en stadig høyere andel av de gamle er langt fra pleiehjemsstadiet; velstanden og velværet de siste tiårene har avstedkommet en hel skare av spreke, høyst oppegående og happy 60- og 70-åringer som farter både Europa og verden rundt (ja, opptil flere kommer faktisk lengre enn til Costa del Sol) og formelig jodler av livsglede – en russetid nummer to. Her er det ikke bare Provence og Toscana lenger; såvel Abu Dhabi som Zanzibar, og gjerne Gambia også, er på radaren. Disse grårussene har atskillige fortrinn sammenlignet med de røde og blå: De har vett til å stanse drikkinga før de spyr, og de er mindre desperat krampaktige i å demonstrere for all verden hvor sinnssykt morsomt de har det hele tiden, eller i å få kontinuerlig utløp for buldrende forplantningsdrift. Ikke skal de opp til noen eksamen heller; de har bestått sine prøver i livets skole – og skulle de ha strøket til noen av dem, er sårene gjerne grodd nå …

Uansett, anelsen om at etter oss kommer syndfloden, er påtrengende til stede. Når vi nyter vår sene terrassefrokost under vinløvrankene, går våre tanker til dem der hjemme som må kjempe seg opp i mørket og dra på jobb i novemberregnet. For vi har jo empati, bevares – det er derfor vi har så dårlig samvittighet! Vi er oppdratt med solidaritet og ansvar som våre fremste honnørord. Visst er det moro så lenge det varer, men et lett rustent «Chickelacke» blir ofte sittende fast i halsen. Grårussen er jo likevel ikke helt som annen russ. Vi er ikke engang trygge på om vi kan si: «Fordi vi fortjener det» Er vi vel …?

19
March

Kvinnefiendlig abortdebatt?

Min gamle mor ytret – en gang på 70-tallet – følgende visdomsord om daværende biskop Per Lønning: «Biskop Lønning vet alt; han vet til og med hvordan det er å være gravid»; hvilket vel kan sies å være et høyst betimelig innspill datidens opphetede abortdebatt. Mye vann har rent i havet siden da, men det er fare for at det fortsatt er mange kvinner som er underkastet andres autoritet når de foretar sine valg:

På Dagsnytt 18 torsdag den 17. mars kunne vi høre flere menn som visste mye om hvordan følelesmessige sider av graviditet arter seg: Klinikksjef Bjørn Busund fra Kvinneklinikken kunne slå fast, med tung autoritet, at vi hadde en abortlov som hadde tjent oss utmerket i snart 40 år, og at nåværende abortpolitikk fungerte på en forbilledlig måte. Torbjørn Røe Isaksen kunne ogå bidra med å forsikre oss at kvinner som kom til lege gjennomgående hadde reflekter mye over sitt valg; de hadde gjerne rådført seg med sin partner(!) …

Svært mange kvinner vil steile over en slik virkelighetsbeskrivelse. Har herrene Isaksen og Busund noen gang reflektert over hva som f.eks. kan ligge i å «rådføre seg med sin partner»? Hvem sitter med oversikt over hvor mange kvinner som presses av sine partnere til å ta abort – eller tenåringer som presses av foreldre eller andre i sine omgivelser? Dagens abortdebatt, eller mangel på sådan, underkommuniserer på det groveste de problemene tusenvis av kvinner og unge piker står overfor i det skjebnesvangre valget som en abortavgjørelse faktisk er. Den offisielle diskurs er blitt et temmelig ensporet kjør, der først og fremst dominerende kvinner fra de meget omtalte snakkende klasser på en autorativ måte slår fast hva det dreier seg om: «Kvinners rett». Det er skremmende hvor få som tar opp kvinners rett til å velge noe annet enn abort. Det er farlig lettvint å påstå at alle foretar det valget på fritt og selvstendig grunnlag, og at kvinner følger sine egne og ikke andres ønsker. Dessverre hører jeg sjelden eller aldri feminister ta opp det «omvendte» abortproblemet, nemlig at det er alle andre enn kvinnen selv som tar avgjørelsen. En gravid kvinne i en usikker situasjon er meget sårbar, og særlig unge piker kan jo være svært lette å lede og påvirke, spesielt av en kjæreste, men også av andre. At dette så godt som aldri debatteres, tyder på, vil jeg bestemt hevde, at vi feier uhyggelig mye grums under teppet: Det passer ikke inn i det offisielle paradigmet at vi tvinger kvinner og unge piker til valg, livsviktige valg, som ikke er deres egne. Kvinneekspertene Busund og Isaksen kunne slå fast at «vi har lite forskning om psykiske senvirkninger av abort». Ja, det er pussig, det. Det er påfallende lite interesse for noe så kontroversielt.

Det er på høy tid – ja, på overtid – at noen tar definisjonsmakten fra de autorative damer og herrer som hittil har hatt monopol på sannheten. Sannsynligvis har vi lysår igjen til kvinner foretar frie valg på egne premisser. Fortielsene og undertrykkelsen knuger oss kanskje like mye nå som i tidligere århundrer.

10
February

Om godhet, gullstol og geriatri

OM GODHET, GULLSTOL OG GERIATRI

 

  • eller: Venstresida er splitta!

 

Hjelp – man er omgitt av skyttergraver! Hittil har man vandret i fred og enighet med sine gamle våpendragere fra 70-tallet, trodde man; det var mangt i denne ondsinnede verden man kunne være utrygg på, men aldri dette ene: Man var en del av det gode selskap, man var «av det rette slaget», hadde riktige holdninger og sto på det godes side, som det internasjonalt orienterte og rettferdighetselskende menneske man var, med så mange representanter for et multikulturelt og fargerikt fellesskap helt inn i sin innerste krets, sin mangespråklige bokhylle, sin livslange troskap til SOS Barnebyer, for ikke å snakke om sitt tropiske, krydrede  og høyt lovpriste kjøkken (uten et øyeblikk å bli mistenkt for å være noe så suspekt som tilhenger av «globalisering», selvfølgelig, bevare oss vel! «The World Wide Movement Against Globalization» har alltid vært vårt kjæreste motto) … Man har vært trygg på at man fortjent de snakkende klassers fornemste hedersbetegnelse: Varm, åpen og inkluderende! For ikke å snakke om «anti-nasjonalist»!

 

Men nå er man altså ikke sikker lenger. Det koker blant Facebook-vennene, kampen om definisjonsmakta er blitt beinhard: Tilhører man den kjølige, analytiske Pål Steigan-fløyen, eller er man  blant Per Fugellis venner, som minst to ganger hver dag må dokumentere på statusen sin hvor sterkt de tar avstand fra Sylvi Listhaug og alt hennes vesen? Skyttergravene blir dypere for hver dag, følelsene sårere og sårere. Har man en gang i offentlighet ytret bekymring over asylinstituttets framtid – kan det stå i fare for å bli uthult eller misbrukt? – risikerer man plutselig å befinne seg i en giftig ildlinje. I kretser som man hittil har følt seg trygg på å være velkommen i, kan man lett ha kommet på en skummel indeks: Det sies ikke med rene ord at man heretter er å anse som medlemskanditat til PEGIDA, ikke direkte, MEN: Vet man kanskje ikke at det er krig i verden, at millioner er på flukt? Joda, man har jo fått med seg det, men hør her … Husker man ikke at nordmenn måtte rømme til Sverige under krigen, eller hva med utvandringen til Amerika? (Litt pussig å bruke akkurat den da, for hvis noen anser dagens migrasjonssituasjon som parallell til den europeiske masseutvandringen over Atlanteren, med påfølgende masseutryddelse og folkemord, må vel det innebære at de nå anser våre dager som talte?) … Prøver man videre å peke på at NETTOPP det faktum at så mange er i nød, gir ekstra grunn til å passe på at det politiske asyl blir forbeholdt de akutt forfulgte og nødlidende, og ikke blir utvannet til et allment redskap for enhver form for migranter, merker man fort at man kan bli gjenstand for  høyst ubehagelige mistanker – og atskillig moralsk forargelse.

Kort sagt, man føler seg ikke helt trygg på gamle venner lenger. Når man i tillegg hører forståsegpåere på Dagsnytt 18 fortelle at det nå foregår en kamp, mellom «eliten» (!) på den ene siden (vi skjønner alle at det må være de som ikke liker Sylvi Listhaug og er tilhengere av godhet og sånn), og på den andre siden noe som – formidles det indirekte – må være «det enkle folk», litt innskrenkede gamle mennesker som spiser pizza grandiosa, aldri har sett en utlending og er redd for at pensjonene skal blit tatt fra dem, ja da skjønner man jo at man er plassert. Det er her både Pål Steigan og vi hører hjemme.

 

Verden blir aldri helt den samme heretter. Man har til og med begynt å tvile på sin egen godhet.

14
December

Maktkamp hos blårussen

INTERNT MAKTOPPGJØR HOS BLÅRUSSEN?

Ansettelser i Telenor er blitt et hett tema; vi har fått det servert til frokost, lunch og middag dag tri heile dagar til ende nå; det er hektisk hovedoppslag i NRK i hver nyhetssending, og Dagsnytt 18 formelig skummer, så dette må være viktig!

Siste sending man fikk med seg, kunne melde at det nå var et dokumentert faktum at kvinnemangelen i Telenors sjefsstoler var registrert i regjeringen som bekymringsfull siden 2004 – eller var det 02?

Man prøver å granske seg selv og røkje etter hva det skyldes at man som den noenlunde typiske representant for gammelfeministene – de klassiske rødstrømpene – man vel er, ikke makter å føle den foreskrevne opprørthet? Vi klarer visst ikke helt å etablere de etterspurte (?) solidaritetsbånd til NHH- bertenes karrierekamp (er det fordi vi er «misunnelige»?) – får oss ikke til å se dette som viktig for norske hotellværelsepiker eller afrikanske kaffedyrkersker. Bevares, bevares, også den rike verdens mest privilegerte kvinner har krav på vår søsterlige støtte. Men skikkelig emosjonelt og ideologisk engasjement får vi oss, trass i et par iherdige forsøk, ikke til å piske opp. Også det velbrukte argumentet om «signaleffekten» begynner vel bli litt slitt nå?

Av en eller annen grunn murrer det en gretten, liten stemme nede i halvbevisstheten: Dette ligner jo fælt på en velorganisert mediekampanje; det er faktisk så mans synes det lukter First House lang vei, eller hva? Et internt mafiaoppgjør mellom Gutteklubben Grei og Jentegjengen Jeg? Det melder seg noen flash-backs til en gang på 90-tallet da vi fikk en runde med «kvinneaksjon» for lavere avgifter på importerte bruktbiler; det skulle visstnok være en kvinnekampsak, fordi – het det – mammabilen, bil nr. to i familien, normalt var en gammel bruktbil, så det handlet jo om «sikkerhet for kvinner og barn», etc. etc.

Dette rullet og gikk en stund – med full støtte fra alle progressive og kvinnevenlige krefter i partipolitikken, – og fra NRK, selvsagt, helt til en våken journalist fikk snusen i at kampanjen var opprettet og betalt av bruktbilimportører.

Personlig er man siden kanskje blitt en smule skeptisk når NRK stiller som mikrofonstativ for «kvinnekampanjer»… Kunne det være andre slags kraftlinjer og fronter her, som noen kunne tenke seg å tåkelegge litt? F.eks. merker man seg at Sigve Brekke tydeligvis er Arbeiderpartiets mann, med klassisk partibok av gammelt merke. Tilsettingen av Aaser i sin tid var også en «AP-greie» (uten at vi mistenker ham for noe medlemskap der!); det var Trond Giske som næringsminister som fikk ham inn. «Folkevalgt kontroll» kalles det …

Ikke vet vi hvordan frontene mellom borgerlige og sosialdemokratiske «nettverk» fortoner seg innad i Telenor, men man gjør seg jo sine tanker? Det har vært påfallende stille fra Giske i denne saken – (nå går´n på gummisåler …)

Den velkjente, ugne følelsen har meldt seg stadig oftere i det siste: Jeg tror noen prøver å narre oss, jeg …

14
December

Maktoppgjør hos blårussen?

INTERNT MAKTOPPGJØR HOS BLÅRUSSEN?

Ansettelser i Telenor er blitt et hett tema; vi har fått det servert til frokost, lunch og middag dag tri heile dagar til ende nå; det er hektisk hovedoppslag i NRK i hver nyhetssending, og Dagsnytt 18 formelig skummer, så dette må være viktig!

Siste sending man fikk med seg, kunne melde at det nå var et dokumentert faktum at kvinnemangelen i Telenors sjefsstoler var registrert i regjeringen som bekymringsfull siden 2004 – eller var det 02?

Man prøver å granske seg selv og røkje etter hva det skyldes at man som den noenlunde typiske representant for gammelfeministene – de klassiske rødstrømpene – man vel er, ikke makter å føle den foreskrevne opprørthet? Vi klarer visst ikke helt å etablere de etterspurte (?) solidaritetsbånd til NHH- bertenes karrierekamp (er det fordi vi er «misunnelige»?) – får oss ikke til å se dette som viktig for norske hotellværelsepiker eller afrikanske kaffedyrkersker. Bevares, bevares, også den rike verdens mest privilegerte kvinner har også krav på vår søsterlige støtte. Men skikkelig emosjonelt og ideologisk engasjement får vi oss, tross et par iherdige forsøk, til å piske opp. Også det velbrukte argumentet om «signaleffekten» begynner vel bli litt slitt nå?

Av en eller annen grunn murrer det en gretten, liten stemme nede i halvbevisstheten: Dette ligner jo fælt på en velorganisert mediekampanje; det er faktisk så mans synes det lukter First House lang vei, eller hva? Et internt mafiaoppgjør mellom Gutteklubben Grei og Jentegjengen Jeg? Det melder seg noen flash-backs til en gang på 90-tallet da vi fikk en runde med «kvinneaksjon» for lavere avgifter på importerte bruktbiler; det skulle visstnok være en kvinnekampsak, fordi – het det – mammabilen, bil nr. to i familien, normalt var en gammel bruktbil, så det handlet jo om «sikkerhet for kvinner og barn», etc. etc.

Dette rullet og gikk en stund – med full støtte fra alle progressive og kvinnevenlige krefter i partipolitikken, – og fra NRK, selvsagt, helt til en våken journalist fikk snusen i at kampanjen var opprettet og betalt av bruktbilimportører.

Personlig er man siden kanskje blitt en smule skeptisk når NRK stiller som mikrofonstativ for «kvinnekampanjer»… Kunne det være andre slags kraftlinjer og fronter her, som noen kunne tenke seg å tåkelegge litt? F.eks. merker man seg at Sigve Brekke tydeligvis er Arbeiderpartiets mann, med klassisk partibok av gammelt merke. Tilsettingen av Aaser i sin tid var også en «AP-greie» (uten at vi mistenker ham for noe medlemskap der!); det var Trond Giske som næringsminister som fikk ham inn. «Folkevalgt kontroll» kalles det …

Ikke vet vi hvordan frontene mellom borgerlige og sosialdemokratiske «nettverk» fortoner seg innad i Telenor, men man gjør seg jo sine tanker? Det har vært påfallende stille fra Giske i denne saken – (nå går´n på gummisåler …)

Den velkjente, ugne følelsen har meldt seg stadig oftere i det siste: Jeg tror noen prøver å narre oss, jeg …

posted under | Comments (0)

7
May

REKVIEM OVER EN MEGET DØD HELT

Å oppholde seg på Cuba akkurat i april 2015 er i høyeste grad å “være hvor det nettopp gjaldt”. Bevisstheten om at det nå skrives historie, er påtrengende og nærværende, men de cubanerne vi kommer i kontakt med, viser utpreget behersket optimisme; kanskje vil de ikke utlevere seg for mye til utlendinger, men den store susen som vi hadde forventet, merker vi lite til; Obama og Castro flimrer over TV-­skjermene, og folk sier «joda, dette er bra». Men ingen direkte jubel er å spore.

Kanskje er det grunn til vill optimisme, kanskje det motsatte. Men det er overtydelig for alle som kommer hit, at det neppe er tilfeldig at tøværet fra nord setter inn akkurat nå. For nå kommer kineserne for fullt. En av våre unge guider kunne fortelle at hans mor, som var ansatt i utenriksdepartementet, for øyeblikket befant seg på et tremåneders opphold i Kina, der forberedelser til utvidet samarbeid mellom de to statene var i et tydeligvis langt fremskredent stadium. Det er ikke så rent få kinesiske turistgrupper å observere, og vi blir fraktet rundt i nye, blanke kinesiske busser. Det som er å se av nye biler, er stort sett utelukkende av kinesisk og koreansk fabrikat. Skriften på veggen er mer enn tydelig og sikkert stor nok til å kunne leses helt fra Washington DC.

På fire­-fem dager har vi rukket å bli atskillige illusjoner fattigere allerede. Først av alt: Vi unner cubanerne hver eneste øre den oppblomstrende turismen innbringer dem, og det ville være lettvint av en bortskjemt europeer å hovere over at fattigfolk prøver å tjene penger. Men vi blir deprimert av kommersialismen som møter oss alle steder, og aller mest river det i en gammel sekstiåtters hjerterøtter å være vitne til den hemningsløse profaneringen av vår ungdoms helt – en viss Ernesto, kjent under enkelte himmelstrøk som Skjeggevarra … Vi hadde jo forlengst resignert overfor den vestlige verdens skamløse profittjag i så måte, lukket øynene hardt igjen hver gang vi passerte en europeisk souvenirsjappe med kaffekopper og nøkkelringer prydet med revolusjonsheltens ikoniske kontrafei – og avskrevet fenomenet som enda et av mange perverterte trekk ved senkapitalismen. Men at cubanerne er villige til å selge sjela si til de grader, er jo til å grine av: Hvor vi kommer, er det «laina opp» med salgsboder.­ O.K., det får vi leve med, men alle de tusener av Che Guevara-­badehåndklær, t­-skjorter og luer – MED rød stjerne samt diverse andre gimmicks … trøste og bære. Allerede første dagen – i Havana ­ blir vi, etter den behørige framvisningen av Plaza de la Revolucion, loset gjennom pittoreske handlegater med ørtenhundre salgsboder. Etter en obligatorisk runde innom et sigarutsalg blir neste stopp selvsagt den historiske Havana Club, der vi får en omvisning i det morsomme, lille rum-­museet de har snekret i hop for turistene: En kvikk og rappmunnet ung dame guider oss på uklanderlig engelsk rundt og orienterer om de forskjelige prosessene i produksjonen av cubansk rum, med grundig redegjørelse for merker, kvaliteter og prisklasser. Veggene er dekorert med høyst maleriske illustrasjoner av afrikanske slavearbeidere i svetteglinsende produktivt arbeid på sukkerplantasjene. Vi venter forgjeves på ideologisk utdypende kommentarer om hvordan millionformuene her ble skapt; et krassere eksempel på utbytting av det arbeidende folk kan man vanskelig forestille seg.

Men nei, de velformulerte vittighetene forblir på et høyst borgerlig bevissthetsnivå … «Pengar er storkna mannesveitte» sa gamle Vinje. Man kunne være fristet til å utdype: «Rum er storkna afrikanarsveitte» (av hensyn til vår sensitive leserkrets tør vi ikke ta i bruk sterkere gloser). Et interessant poeng her er det som kjent at Bacardi-­familien opprinnelig støttet de revolusjonære på Cuba og sponset Fidel Castro med atskillige hundretusen dollar, men fikk kalde føtter og flyttet sin virksomhet til Bahamas da Che Guevara med den pro-­sovjetiske linjen begynte å vinne fram.

Men dette med Che skulle vise seg å bli verre og verre: På dag to stanset vi, på veien til kaffedyrkerkollektivet og mønsterbruk La Teraza, ved nok en salgsbod, et landsens tekstil­-og keramikkverksted. Og her hadde kommersen tatt helt av: Hundre Che-­tekstiler i et utall av varianter stirret melankolsk på oss fra det øyeblikk vi overskred terskelen. Vi la hodet på vår livsledsagers skulder og gråt en stille tåre. Den alltid vennlige guiden ilte til: Var noe hun kunne hjelpe oss med? Da vi forklarte at vi gråt over Che Guevara, stirret hun tomt ut i lufta noen sekunder, summet seg så og opplyste hjelpsomt at i parken på andre siden av veien var det noen apekatter vi kunne fotografere (!) … For å si det slik: Tsjiisus Kraist! Skjønt ved nærmere ettertanke: Det spørs om ikke sistnevnte begynner å se seg svekket av alvorlig konkurranse nå: Snaue femti år etter sin død hadde han neppe opparbeidet et så stort globalt merkevarenavn som det vår cubanske frelserskikkelse nå kan slå i bordet med. Han (Che) kan rett og slett komme til å bli større enn Coca Cola. (For å slutte sirkelen tilbake til Bacardi) …

Men alle brustne illusjoner til tross: Vi insisterer på fortsatt å hylle det som hylles bør: Det er imponerende hva som er skapt av velferd her, Cubas berømte helsevesen er og blir et lysende fyrtårn i det sørlige Amerika; de kan vise til et velfungerende utdanningssystem og betydelige velferdsgoder. Men vi verken kan eller vil underslå skyggesidene: Selv med sterkt subsidierte matvarer sliter den jevne cubaner med å skaffe seg det nødvendigste i dagliglivet: De mottar månedlige kuponghefter fra staten som gir dem rett til å kjøpe mat til rent symbolske priser. Men disse rekker bare til ca. fjorten dager. Resten av måneden er de henvist til å skaffe seg mat til markedspris – med sine særdeles knappe midler. En god månedslønn for en ingeniør er på 30 pesos (en peso tilsvarer ca. en euro). De bedrestilte tjener altså ca. åtte kroner dagen. Pensjonister har vanligvis 12 pesos i måneden å leve for; de kan i realiteten ikke klare seg uten støtte fra familien. Frukt og grønnsaker, som øya formelig bugner av, er stort sett altfor dyre for vanlige folk, fikk vi vite. Vi merket oss at buffetbordene på turisthotellene formelig segnet under tyngden av mango, papaya, guava og alt du kan drømme om av lekkerheter. Så det er mulig det er der maten forsvinner.

Turistinntektene er det store håpet; de regner med tre millioner beøkende inneværende år; turisttrafikken øker nå med 10 % årlig. Her ligger svimlende muligheter for et fattig folk, og vi har all grunn til å støtte. Men det var hjerteskjærende å oppleve at gamle folk kom bort til oss på gata og ba om penger. Vi kunne se at dette var gamle arbeidere som hadde slitt gjennom et langt liv, og de skammet seg over å måtte tigge. Og vi skammet oss enda mer, der vi med bortvendt blikk overrakte noen mynter; skammet oss på vegne av oss i den rike verden og over alle verdens makthavere i øst og vest og alle himmelretninger.

Det er en klisjé å si at Cuba er et kontrastenes land, men spennet mellom offisiell ideologi og markedsøkonomiske realiteter er mildt sagt slående. Paradoksene står i kø, og de daglige observasjonene er sterke, ja til dels rystende. Hva som nå kommer, kan kanskje bli Edens hage, kanskje syndfloden …

Men Che Guevara er død. Og Fidel Castro er meget syk.

12
April

Det handler om kjærlighet, din fordømmade prestefaen

Det handler om nestekjærlighet, din fordømmade prestefaen.

Det finnes vel gode sosiologiske studier – med systematiske observasjoner og vitenskapelig metode – over saker som gjennom tidene har engasjert europeisk venstreside, og hvorfor. Men undertegnede har, med skam å melde, ikke helt oversikt over litteraturen her. På hjemlig grunn kan vi forholdsvis lett skissere en oversikt – fra jury i straffesaker, rent norsk flagg og nasjonal selvstendighet, allmenn stemmerett, stemmerett for kvinner, enhetsskole osv. osv. Og det er relativt enkelt å se den marxistiske dimensjonen – bøndenes opprør mot embestssanden, så i 1905 skipsredernes behov for å løsrive seg fra svensk dominans Og her fulgte de brede lag av folket gladelig instruksene fra bergenske redere: Najonalismen, og det derav følgende svenskehatet florerte, og uskyldige svensker ble jaget fra landet med kjepper og steiner. Folkeavstemningen i 1905 var en heller diskutabel affære med hornmusikk og flagg, og med TO stemmeurner i valglokalet, en for ja-stemmer og en for nei-stemmer. Valgene ville neppe ha blitt godkjent som «free and fair» i dag. Kvinnefrigjøringsbølgen fra 1970-tallet – som historisk sett også var en forlengelse av 18 -og 1900-tallets kvinnesakskamper, kan lett sees som en manifestasjon av det ekspanderende næringslivets behov for frigjøring av mer arbeidskraft; her kommer selvsagt også innvandringsbølgen inn.

Dagens flaggsaker kan være vanskeligere å bli klok på. Tar man utgangspunkt i det bildet dagen norske medier formidler, må det vel være homosaken som er den samlende for øyeblikket. Særlig når den kan kombineres med kirkekritikk, er den tydeligvis en sikker vinner. Kirkekritikken er grei å forstå: Her er arven fra den franske revolusjon rørende intakt: Det progressive europeiske borgerskap, ledet av liberale unge adelsmenn, ville kaste av seg det åket føydsalsamfunnets bærende makter, adel og kirke, hadde knuget folket under. Og dette ble en kulturarv som ble båret videre inn i den protestantiske sfæren, og selv om lutheransimen og kalvinismen vel anses som bærere av nettopp borgerskapets interesser, forble kirkekritikk en fanesak også for mange borgerlige liberalere i Nord-Europa. At arbeiderbevegelsen plukket opp denne kulturarven, er jo enklere å forstå. Men hva homobevegelsens sterke stilling i den venstreorienterte opinionen skyldes, i et marxistisk perspektiv, vet jeg ikke om mitt amatørmessige begrepsapaprat strekker til for å analysere, og jeg har ikke kommet over noen overbevisende analysemodeller fra annet hold her. Foreløpig klarer jeg ikke å se det som annet enn en fortsatt videreføring av borgerlig liberalsime og opprør mot kirkelig autoritet. Hvilket skulle tilsvare bevissthetsnivået hos den norske avantgarden fra ca. 1880-tallet, eller de litt forsinkede provinsradikalerne fra mellomkrigstida.

Etter de fleste kjente parametre skulle produktivkreftenes nivå være ganske høyt utviklet i dagens Norge, og det politiske bevissthetsnivået deretter. Men den aktuelle debatten vil kan følge i leserspalter og sosiale medier, kan vel ikke sies å speile et svimlende avansert begrepsapparat. Det er jo påfallende å se og høre hvor mange uttalt kirkefiendtlige nordmenn som er rørende engasjert i andre menneskers rett til å få innvilget kirkelig velsignelse og vielse. Den gamle, forslitte vitsen om å være mot prester, men for kvinneliege prester, har så definitivt ikke gått ut på dato. Man er mot prester, og ofte mot ekteskap også, men for homoekteskap og for kirkelig homovielse. Og folk som ellers er religøst uengasjerte, for å si det mildt, har funnet tiden moden for å fortelle oss alle, og særlig prestene, hva Jesus EGENTLIG mente. Jesus står nemlig for kjærlighet, kan man melde; det har ikke prestejævelen forstått. Man skal INKLUDERE, for faen. Men tilbudet om inkludering gjelder selvsagt ikke folk med upopulære meninger. Jeg kan ikke hjelpe for at jeg stusser over at så mange mener at et trossamfunn, fortinnsvis trossamfunn de selv ikke tilhører eller støtter, har som oppgave å tilpasse seg de meninger folkeflertallet, eller de toneangivende sjikt i samfunnet, til enhver tid mener. Dette burde i det minste være et tema for debatt. Eller hva?

15
June

DEN KOMPAKTE LIBERALE MAJORITET SOM BEVISSTLØS HEIAGJENG

DEN KOMPAKTE LIBERALE MAJORITET SOM BEVISSTLØS HEIAGJENG

Gandhi sa en gang, fritt sitert, at to tredeler av all elendighet i verden skyldes at folk ikke en gang gjør et forsøk på å sette seg inn i den andre partens tankegang eller premisser. Et aktuelt eksempel er den pågående debatten om Neda-saken. De aller fleste er enige om at dette er trist, og at saksbehandlingen er klanderverdig. Men det beklagelig få ser ut til å reflektere over, er hvilke konsekvenser det har når vi fatter sympati for den ene parten «på humanitært grunnlag» og sier, som standardformuleringen hos den gjennomsnittlige norske liberaler gjerne lyder: «Javel, så har foreldrene brutt spillereglene, men det skal jo ikke gå ut over barna!». «Brutt spillereglene» er vel en temmelig tilslørende eufemisme her. Ikke mange ser ut til å reflektere over hvem vi er «snille» med når vi forsvarer falske asylsøkere: For hver familie som får opphold uten å være politisk forfulgt eller i en reell nødssituasjon, for hver som vinner, sitter det en taper tilbake. Taperen er nødvendigvis den politisk forfulgte, reelle asylsøkeren som trakk det korteste strået og IKKE får beskyttelse. Fordi noen som er smartere og mer ressurssterke klarer å manøvrere seg inn. Den fattige stakkaren står igjen på slagmarken fordi han ikke har en sjanse til å benytte seg av markedsføringsteknikkene. Det er her våre journalister og velvillige aktivister ofte faktisk tar de sterkestes parti; vi får, av naturlige grunner, se og høre den versjonen som er oss nærmest, geografisk og mediemessig.
Det er i seg selv ikke klanderverdig å ønske en bedre tilværelse enn det et fattig hjemland kan tilby. Men at å oppnå det ved hjelp av falske opplysninger og falsk identitet, er egoistisk, uetisk og kriminelt, kunne man kanskje ha trodd det var konsensus om. Det er imidlertid her den velkjente mekanismen trer i kraft: Hvis den ene parten – i dette tilfellet norske myndigheter – er «slem», blir motparten automatisk «snill». Og da overser vi glatt at objektet for vår sympati jo i virkeligheten opptrer usolidarisk og hensynsløst, pusher de svakeste vekk. Det «forkludrer saken», som det heter i NRK.
Et av de sterkeste eksemplene var «Maria Amelie»-saken: En rik og «well connected» russisk familie i øverste BMW-sjikt søker asyl i Norge, fikser litt på opplysningene – og venter. Når «fiksingen» blir avslørt, mobiliserer den velformulerte og vakre datteren – og bæres fram på en tårevåt tsunami av snille norske liberaleres sympati. At det er få mennesker i verden som skulle trenge mindre til beskyttelse, er ikke et tema. Og at flere titalls fattige asylsøkere uten «Maria Amelie»s nettverk i løpet av denne tsunamien sendes rett ut uten at noen blunker, registreres ikke; det er ikke noen tilstrekkelig spektakulær Dagbladsak. Vi trenger Dagbladet og Dagsrevyen til å fortelle oss hvor vi skal sette inn hjertevarmen og engasjementet. Som i politikken: Man må beherske mediene.
Det er ingen uenighet om at barna er de ulykkelige ofrene her. Heller ikke er vi uenige om at norske myndigheter har drevet en klanderverdig saksbehandling når de har latt saken få trekke i langdrag gjennom ti år. Men at de engasjerte og hjertevarme ikke reflekterer over hva det innebærer at vi så lett lar oss rive med av mediekampanjer når vi heier fram den ene parten, fordi vi, som de gode menneskene vi jo er (?), lar oss bevege av å se at noen har det det vondt, gjør at vi uhyggelig lett kan bli ofre for manipulasjon. La oss ikke glemme at de aller mest utsatte og nødlidende sjelden eller aldri kommer til noe norsk asylmottak. Glemselen, anonymiteten blir de svakes skjebne; oppmerksomhet og mediestorm blir de darwinistiske vinnerne til del.