Archive for the ‘Reise’ Category


19
March

Lalibela

THE CLIFF TOWN OF LALIBELA – FOR BACKPACKING, ADVENTURE & THE PURSUIT OF THE-ANSWER-TO-LIFE-THE-UNIVERSE-AND-EVERYTHING

 

Probably no traveler’s guide, no pictures, no story can ever convey the unique character, the close to alien atmosphere of this truly strange eagle’s nest, perched 2600 m above sea level, in the wild mountains of northern Ethiopia: An inconspicuous, village-like town of modest stone dwellings, small tea-houses, a few guest houses and a couple of brand new, rather fancy hotels. Because modernity has – at last – come to Lalibela. In the shape of a fast growing tourism. And for very good reasons: Lalibela hides, and very literally hides, one of the hitherto strangely unappreciated wonders of the world, as mind-boggling as the Egyptian pyramids: The enigmatic 11-12th century cliff-hewn churches and monasteries, 11 in number, deftly hewn into the spectacular mountain slopes. They are so ingeniously melted into the landscape that you would not be able to spot them even on a relatively short distance, hadn’t it been for the ugly roofs-on -poles that have been erected lately on top of some of them, understandably enough to protect the basalt stone walls from crumbling under the attack of moisture and wind.

 

The story of the conception of this nine day wonder is even more stunning than the buildings themselves: During the 11th century wars with the advancing Muslims, the Christian king Lalibela chose to move his military headquarters from Axum up to the rugged Simien Mountains. And you don’t have to be a strategy expert to see the obvious military advantages of his decision: No European fortress or mountain castle I have ever some across, can compare with this location …
But the military emergency must have lost momentum; what started as a fortress, and consequently a settlement, a town after some time, must in the course of some centuries have grown, or rather exploded. It is of course vital to bear in mind that we are talking here of the oldest existing Christian state in existence. We are overwhelmingly reminded of the religious heritage of Ethiopia when we visit the countless churches; it seems like every other of them house a handwritten bible from the 9th century – or the fifth! Lying around in village churches. And, mind you, they are household articles, being used for Sunday mass! The congregations, we are told, will not put up with anything but the real thing; if the priest reads from a copied text, it is not the word of God. (The bible language is the ancient Ge’ez, these days, but authenticity seems to overrule other aspects). See picture below!

The first question that inevitably springs to the mind of a modern observer, is of course: How the …! did they construct this; how much labour has been spent on carving, hammering, chiseling the thousands and thousands of tons of stone? And the HOW is even less puzzling than the WHY? In a presumably poor society, under harsh geographical conditions, why spend so much time, labour, energy on something that would give so little material reward? The contemporary European cathedrals were, after all, brought to the world in economically robust and geographically very luscious regions such as France and the blossoming Mid- and Southern Germany. Of course we know very little of the economy of early medieval Ethiopia, but to say that the topography and the physical conditions in the upper Amhara region are forbidding, is a blatant understatement! The word “mystery” is depressingly easy to resort to, but it is hard to find any place where it would be more appropriate.
According to the historians, the construction period of the cliff churches must have lasted a couple of hundred years. Ethiopian folklore will tell that it took exactly 23 years! Voluntary
work, gladly offered by the pious and zealous citizens of the ancient settlement of Lalibela. Albeit with ample help from the Arch Angels. The latter are said to have been working during the night, while the good and honest men ( and possibly women?) – of Lailbela indulged in some well earned hours of sleep. In addition, and here things start to get really interesting, also the free masons – still according to local and national traditions – have had a hand in the matter. To most of us, this intervention might appear no more credible than the abovementioned assistance from celestials spheres. Without any pretence, I only, as a matter of fact, point out that the old free mason symbol is painted in the frescoes in several places – personally I observed it twice, large and conspicuous, in the roof painting of one of the major churches. (And – here is a treat for those with an inclination for juicy conspiracy theories: The maltese cross is ubiquitous in the decorations – our friends the Templar Knights have left their business card?


But before we proceed further, just a brief practical observation: Even to the eye of the technically very uninitiated, it is more than obvious that higher skills than that which voluntary amateurs can offer, have been at work here: Without administration by highly educated architects and engineers, these roman arches, impressive vaults, perfectly even surfaces and ingeniously constructed columns could not possibly have been imagined, say nothing of actually built.
But back to the murkier aspects of human creativity: As for medieval iconography, our highly qualified and astonishingly well informed guide gave an exciting introduction to the symbology, the implications of the use of the maltese cross as well as the greek, the Armenian and the teutonic crosses in the highly artistic frescoes that decorate some of the most elaborate of the churches. The connection between medieval Europe and same Ethiopia is a somewhat controversial issue. There were rumors in Europe around the 12th century of a legendary Christian land deep down in Africa, supposedly governed by a king-cum priest called “Prester John”. But few were willing to believe such a story.

However – will come back to the real conspiracy theories in the next chapter – there’s a lot here …

 

23
March

Den Grenze

Vi tillater oss å regne oss som relativt erfarne globetrottere. Derfor tok vi lett på advarsler fra venner og kjente da vi kunngjorde våre planer om en litt original vri på Russlands – og Baltikumturen: Kjøre bil over Karelen, via Finland i nord, over grensen ved Svetogorsk og inn til Estland over Ivangorod. Visst var vi klar over at det er forbundet med en viss risiko å kjøre i uveisomme strøk av Russland, og visst har vi erfaring med de heller bryske typene du treffer ved russiske grensestasjoner – turen fra Litauen til Kaliningrad for to år siden sitter fortsatt som et rimelig traumatisk minne i ryggmargen. Men vi lot oss ikke avskrekke; vi som har traversert så mange farefulle strekninger på denne kloden, stort sett utstyrt med en jeep og en solid porsjon blåøyd pågangsmot. Det har brakt oss langt. Om ikke helt til Vladivostok, så i alle fall til Karelen. Og litt ”basic Russian”, nok til å lese veiskiltene og å velge noenlunde treffsikkert fra en meny, har vi også innabords. Dette skulle nok gå bra.

Etter bare noen få timers køståing på den russiske ambassaden hadde vi ordnet med transittvisa – ikke mer en 2000 kroner kostet det heller å få lov til å krysse en snipp av dette vakre landet. (heldigvis tok vi for sikkerhets skyld ut visa for TO dager – spørsmålet om hvor vi hadde befunnet oss i dag uten den ekstra marginen, vil vi helst ikke dvele ved).

Fra atskillige besøk i de gamle østblokklandene har vi lært oss å takle de østeuropeiske grensekrysningene og den politistatkulturen reisende lett blir utsatt for der – trodde vi. Litt herpa ble vi selvfølgelig av grensepolitiet i Svetogorsk; hvilke grove forseelser vi begikk under grensekrysningen, skjønte vi ikke helt, men vi hadde visstnok lagt oss i feil fil og ble jaget bakerst i køen igjen da vi kom fram til passkontrollen. Mer eller mindre overhøvlet ble vi også for et par andre uspesifisert overtredelser. Men det tok vi med et smil. Vi hadde i alle fall papirene i den skjønneste orden: Transittvisa og ikke minst det grønne dokumentet som ga oss tillatelse til å kjøre bil der i landet. Alt dette ble selvsagt omhyggelig forevist, kontrollert – STEMPLET OG REGISTRERT – av den biske damen i luka. Tolldeklarasjoner – side opp og side ned – med russisk tekst (!)– fylte vi også ut i lange baner og to eksemplarer. Og for å foregripe begivenhetenes gang: At denne registreringen også skulle ha resultert i at vi fikk utstedt en stemplet tolldeklarasjonsseddel, visste ikke vi. Men det var det altså grensepolitiets jobb å vite. Samt at våre gyldige bilpapirer skulle ha avstedkommet et bilforsikringspapir – utstedt av grensemyndighetene.

Så vi dro intetanende ut i det stor øde, uten disse helt nødvendige dokumenter, som snart skulle vise seg å være så livsviktige.

Glade som troskyldige barn la vi altså i vei – og selv etter å ha opplevd veikroene og toalettfasilitetene underveis og tråklet oss gjennom St.Petersburg i rushtrafikken – en pen, liten sportsprestasjon i seg selv – i all beskjedenhet – var vi fortsatt i så strålende humør at vi begynte å planlegge en langhelg i St. Petersburg senere på høsten.

Det var først da vi nærmet oss grenseovergangen ved Ivangorod at vi begynte å ane en smule uråd. Det var selvfølgelig lange bilkøer foran grensestasjonen, og et par røslige karer i leoparddress sto postert langs veikanten – med en sveis og en fysikk som hvilken som helst US Marine kunne misunne dem. Vi merket at de henvendte seg til et utvalg av bilistene, Deres ærbødige inkludert, og formidlet på brukbart engelsk at det trengtes en ”grønn lapp” for å få kjøre inn her. Vi fikk forståelse at en sådan var å få kjøpt for 40 rubler på et nærmere anvist sted ca en kilometer tilbake i løypa. Riktignok så vi ingen skilt, striper eller andre offisielle insignia på kamuflasjedressene, så mistanken om at dette var et heller privat initiativ, tiltok stadig. Men leopardgutta så såpass veltrente ut at vi så liten vits i å kødde med dem, for så si det sånn. Så vi snudde lydig og klarte å manøvrere oss fram til en heller obskur og høyst privat utseende bensinstasjon, tror vi det var, hvor rublene ble utvekslet med den grønne lappen. Som selvfølgelig viste seg ikke å ha noen annen funksjon enn å bli stukket i leopardlomma, hvorpå vi ble viftet videre. Hinder nr.1 tilbakelagt. Nummer 2 ble litt mer skremmende: På de hundretalls grensepasseringer vi har foretatt, hos regimer av forskjellige grader av militiarisme og totalitarisme, har vi hittil ikke opplevd å havne i fysisk konfrontasjon eller direkte håndgemeng. Men én gang må vel være den første: Feilen undertegnede gjorde ved passkontrollen denne gangen, var å unnlate å hoppe fort nok ut av køen og inn igjen i bilen etter overstått passinspeksjon. Det kan vel ha dreid seg om 45 sekunders somling og orientering i landskapet. Og etter å ha skreket og pekt to ganger hadde berta i bua fått nok: Ut som et prosjektil av boksen sin og i en viss fart mot oss arme syndere, som ble heller brutalt – for å si det som det er – dyttet tilbake til målstreken, mens den uniformerte hveste og dirret av dårlig undertrykt raseri: Auto! Auto… Pluss en del gloser til som vi kanskje ikke vil vite betydningen av. 
 
Men som vi snart skulle få erfare: We hadn’t seen anything yet. Grensepolitiet, som forøvrig faktisk kunne litt engelsk, et sjeldsyn, begynner vi å få forståelse av, fikk raskt forklart oss at vi var ille ute: Vi hadde ikke gyldige papirer for å kjøre bil i Russland. Vi viste fram våre tidligere omtalte dokumenter samt internasjonale forsikringspapirer, som ble irritert viftet bort. Visste vi ikke at vi måtte ha et eget bilforsikringsdokument for å få kjøre i Russland? Jo, men hadde vi ikke det da? Se her …. Njet, njet … Og etter diverse fram og tilbake gikk det opp for oss og dem at disse papirene skulle grensepolitiet i Svetogorsk ha sendt med oss. Samt tolldeklarasjonspapirer … Men hva skulle vi gjøre da? Dette var jo ikke vår skyld? Neinei, men vi kunne ikke få krysse grensen … Etter kort rådslaging ble vi kommandert ut av køen til et slags ingenmannsland på sidelinja bak grensestasjonen, hvor vi ventet tålmodig noen timer til godt etter mørkets frembrudd. Stasjonsjefen ble hentet. Hva foregikk her? Hva!? Det var jo en skandale at vi ville prøve å forlate landet uten å forevise gyldig tolldeklarasjon! Og hadde vi virkelig kjørt bil i Russland uten gyldige forsikringspapirer? Armene mot himmelen i en italiensk gestus. Nye rådslagninger i bua betjentene i mellom. Og så kom de ut igjen og meddelte oss kjennelsen: Her var det bare én ting å gjøre: Vi måtte tilbake til Svetogorsk for å få de riktige papirene utlevert … Til Svetogorsk? Men det er jo 350 kilometer?? – Og klokka er 11 om kvelden? … Riktig.

Vårt begrensede felles ordforråd gjorde det vanskelig å påpeke det urimelige i logikken at vi som ikke hadde gyldige bilpapirer, ble jaget ut igjen for å kjøre 350 km i en tilstand som altså var helt uforsvarlig, i stedet for å bli sluppet ut at landet, særlig når vi befant oss 50 meter fra grensen. Men vi prøvde. Selvsagt uten hell. Vi ville heller ikke bli sluppet inn i Estland, fikk vi vite. Siden dette dreide seg om et rent internt russisk dokument, virket ikke argumentet overbevisende, men vi kranglet ikke på det. Forsøkte heller med en pragmatisk tilnærming og et nervøst forsøk på sjarmerende smil: Å slippe inn i Estland ville jo i så fall bli vårt problem. Kunne de ikke i det minste la oss prøve på egen risiko? Og russiske tolldeklarasjoner kunne da vel ikke interessere estlenderne? … Dessuten, hvis grensemyndighetene hadde autorisasjon til å utstede disse papirene, kunne vel de her i Ivangorod gjøre det? … Fåfengt. Vi var bare altfor klar over at vi forlengst hadde forlatt sfæren for rasjonalitet og vestlig logikk. Kafka var bare fornavnet her. Og det finnes ett russisk ord som forstås over hele kloden: NJET!

Siden det nærmet seg midnatt, og vi begynte å bli temmelig medtatt, innså vi at en nattlig kjøretur tilbake til Svetogorsk var utelukket nå. Men grensepolitiet var nesten påfallende velvillige og hjelpsomme med å gi oss adressen til et nærliggende hotell. På vårt daværende stadium av stigende paranoia var vi styggelig nær ved å begynne å insinuere at hotellet kanskje tilhørte stasjonssjefens bror? Men tidde klokelig stille. Og tok i fortsatt taushet inn på etablissementet, som i forbausende grad hadde klart å bevare atmosfæren fra ”det gamle regime”, for å si det sånn. Særlig merket vi oss disse morsomme, små pluggehullene for toveis-høyttalere, som vi hørte så mye om en gang i tiden …

Neste morgen ringte vi den norske ambassaden i Moskva. Og tro det eller ei: Det ER faktisk mulig å høre et resignert skuldertrekk over telefonen. Problemet var velkjent. Og de kunne nok ikke hjelpe oss. Det var ikke uvanlig at grensestasjonen i Karelen gjorde slike glipp. Og uheldigvis for oss var de kjent for å være særlig ”strenge” i Ivangorod; et annet sted ville de nok ha sett mellom fingrene og sluppet oss ut i den sunne fornufts navn. Sorry … 
Vi bet tennene sammen. Kjørte. 350 km. I taushet.

Pussig nok ble det ingen spørsmål etter dette meget omtalte og uunnværlige bilforsikringsdokumentet da vi ca 60 km før St. Petersburg ble vinket ut til siden i en fartskontroll. Vi hadde visstnok kjørt i 85 i 60-sone. Klokelig unnlot vi å påpeke at vi faktisk ikke hadde sett ett eneste fartsskilt på hele strekningen. Ikke noen vits i å ”messe” med de kara her, heller. Vi aksepterte bot på stedet. Den ble anslått, etter en rask eksaminasjon av vår seddelbunke, som vi på oppfordring presenterte med et fårete smil, til 500 rubler. Politimannen lot oss forstå at disse skulle avleveres på velkjent vis, diskret puttet inn i passet. Hans kolleger så taktfullt ned i papirene sine. 
Vi fikk ingen kvittering. Ba ikke om det heller. For å si det sånn.

Og resten er forsåvidt en solskinnshistorie. Det tok oss ikke fulle to timer å overbevise grensepolitiet i Svetogorsk at det lureste de kunne gjøre, var å slipe oss ut av landet og tilbake til Finland igjen så snart som mulig. Ut, ut , ut … ! De var faktisk tilnærmet høflige, et par av dem, og en av dem smilte nesten. (Det skulle for øvrig ikke forundre oss om de nede i Ivangorod hadde innbilt seg at vi faktisk hadde tenkt å reise tilbake igjen til dem med nyervervede papirer, for å oppfylle vår opprinnelige reiseplan ) …  

I seiersrus løftet vi armene over hodet da vi krysset grensen nok en gang. Aldri hadde vi trodd at vi skulle oppleve noen lykkefølelse ved å vite at vi befant oss på EU-territorium, men det var faktisk med et lite gledeshikst vi satte radialdekkene på finsk jord.

Vi tok ferge fra Helsinki til Tallinn.

Kjære Ivan: Tro det eller ei, men vi har faktisk alltid elsket deg. Aldri har vi gått med på å akseptere noen antirussisk propaganda; verken under den kalde krigen eller senere. Vi har avvist klisjéene om din dystre natur og din påståtte uvennlighet. Og alltid har vi elsket din melankolske litteratur, din lidenskapelig musikk, de lyse russiske tenorer som synger sentimentale folkeviser. Og aller mest ønsker vi at så mange som mulig skal få oppleve ditt storslagne land, din mørke mystikk, Moskva og Kreml, det lyse, åpne og vakre St. Petersburg, eller St.Peterburg, som det heter på korrekt russisk. Men vi tror ikke det blir noe av turen vår til høsten likevel ….