Archive for the ‘Reise’ Category


10
December

«EN DOFT IFRÅN DEN FINA VÄRLDEN»

Et par ganger hver vinter unner vi oss den svir å spise middag på Nerjas i særklasse beste (og definitivt dyreste!) restaurant, den eksklusive, lille Sollun i Calle Pintada, og like opprømt blir vi hver gang. Gastronomisk kvalitet og sublimt velvære intensiveres naturligvis av den personlige omsorgen og oppmerksomheten den høyprofesjonelle staben her vier alle sine gjester. Selvsagt; mat på et slikt nivå lages ikke, og severes ikke, av slubberter og sure tenåringer som ikke gidder se opp fra mobilen!
Da vi i går, for første gang denne sesongen, trådte inn i «diese heiligen Hallen», Solluns diskret minimalistiske interiør, var vi nesten alene i lokalet, bare et engelsk pensjonistpar som hadde begynt å smake seg gjennom dagens menu de degustation, delte arenaen med oss. Klientellet er vanligvis temmelig forutsigbart her: Britiske og skandinaviske middelaldrende par, en og annen gang noen unge, trendy kinesere på Europaturnė – de har tydeligvis sjekket ut Trip Advisor og vil få med seg det beste på hvert sted de er innom. Spanjoler ser man sjelden, dette blir for dyrt for de innfødte, etter det de selv sier.
Men denne gangen, allerede ved hors d’ oeuvre’n, ble vår nysgjerrighet (og det må medgis at den til tider kan være rent ut sagt plagsomt påtrengende) pirret av et uvanlig tospann som entret scenen og slo seg ned ved bordet nærmest oss (til vårt forsvar må/bør det framholdes at bordene i denne lille restauranten står såpass tett at du får dine naboer temmelig nært innpå deg, da …). Vi forsøkte, muligens med vekslende hell, å holde vår fascinasjon i sjakk, for dette paret – eller hva det nå måtte være – satte unektelig fantasien i sving og var av et materiale vi ikke påtreffer hver dag: Ualminnelig unge til å gå alene på et så dyrt sted, var vår første tanke; det umiddelbare inntrykket var at her kom et par skoleelever, kanskje en bortskjemt pappagutt og ditto-jente? Ved nærmere ettersyn kunne nok hun anslås til å være noen år eldre enn sin baby- face- ledsager. Han, som ved første øyenkast kunne passere som 17-åring, og i tillegg en ualminnelig smukk, myk og forfinet og sådan, ledet uunngåelig tankene hen i retning av europeisk aristokrati av lett smådekadent Oscar Wilde’sk art, men kanskje kunne han likevel være sånn i begynnelsen av tjueåra – eller hva?
Hun ble mer og mer komplisert og vanskelig å bli klok på – var det en storesøster som tok med lillebror ut? Vi hørte at de, eller i alle fall hun, som førte ordet og tydeligvis hadde regien, snakket spansk, flytende og uanstrengt, med kelneren, mens de konverserte hverandre på dempet engelsk. Hmm … Vi vrir oss etter hvert i vånde, kvestes av vår vulgære turistnysgjerrighet: Hva slags dame kan nå detta værra, da? Fakter og mimikk viser med all tydelighet at hun nyter situasjonen og føler seg i sitt ess, og måten hun flasher sine strålende smil mot ham på, er definitivt ikke søsterlig. Make-up’en er relativt heavy: Heftig bruk av eye-liner i sommerfuglaktige linjer utover mot tinningene, og selvsagt sterkt sensuelt røde lepper. Definitivt søreuropeisk utseende. Begge er behørig «dressed down»; hun i noe sort, kjeledresslignende, han i lett utvasket blå skjorte – og etnisk noe mer ubestemmelig. Det bleke, vakre, nesten barnaktige ansiktet ser smertefullt sårbart ut, og han utstråler – kanskje? (vi er ikke sikre) – en merkelig avvæpnende uskyld. HVOR ung er han egentlig, denne lord Fauntleroy, og hvordan kan noe menneske eldre enn tolv år i vår forvorpne verden være så urørt, så troskyldig og eterisk – eller til og med bare se sånn ut? Men med en anelse av resignert livstretthet likevel, slår det oss også – og den dempede selvtiliten som – innbiller vi oss – erverves bare ved de aller mest elitære engelske kostskolene (jadda; O. K., kanskje i Gudbrandsdal også da – for å komme de mest forutsigbare innvendingene i møte her) … Medlemmer av The Royal Family ville komme til å se ubehjelpelig vulgære ut ved hans side, slår vi fast. Hårklippen må definitivt være utført av en meget up-market coifffeur; vi ser for oss noe på Londons West End. Det er såpass at vi begynner å skotte diskret (håper vi!) ut av vinduet for å se om noen livvakter skulle være postert der ute. Og hva SKAL han med denna dama? Kanskje er hun skuespillerinne? Hmm … i så fall ikke av Royal Academy-standard; til det er kroppsmimikken og faktene litt for overdrevne. Kanskje en sånn derre undertøymodell? (en lynkjapp, og ikke så lite bitchy, visuell saumfaring fra undertegnedes side resulterer i konklusjonen at, nei; hu ha’kke fysikk nok til den geskjeften) … Så er dette et sånn- du- vet-moden-kvinne-opplegg – og er det i så fall barnerov? Eller hva annet? Nettopp – HVA annet …
Vi inntar våre auberginerterter med honning og våre marinerte ryggfileter av geitekje i stille ettertenksomhet – og må innse at vi nok er kommet til ytterkanten av vår referanseramme.
Det er en stor verden der ute, og som britene sier: «It takes all kinds to make a world.»
Men neste gang vi er på Sollun, er det nok bare svenske pensjonister der.

posted under , | Comments (0)

7
May

REKVIEM OVER EN MEGET DØD HELT

Å oppholde seg på Cuba akkurat i april 2015 er i høyeste grad å “være hvor det nettopp gjaldt”. Bevisstheten om at det nå skrives historie, er påtrengende og nærværende, men de cubanerne vi kommer i kontakt med, viser utpreget behersket optimisme; kanskje vil de ikke utlevere seg for mye til utlendinger, men den store susen som vi hadde forventet, merker vi lite til; Obama og Castro flimrer over TV-­skjermene, og folk sier «joda, dette er bra». Men ingen direkte jubel er å spore.

Kanskje er det grunn til vill optimisme, kanskje det motsatte. Men det er overtydelig for alle som kommer hit, at det neppe er tilfeldig at tøværet fra nord setter inn akkurat nå. For nå kommer kineserne for fullt. En av våre unge guider kunne fortelle at hans mor, som var ansatt i utenriksdepartementet, for øyeblikket befant seg på et tremåneders opphold i Kina, der forberedelser til utvidet samarbeid mellom de to statene var i et tydeligvis langt fremskredent stadium. Det er ikke så rent få kinesiske turistgrupper å observere, og vi blir fraktet rundt i nye, blanke kinesiske busser. Det som er å se av nye biler, er stort sett utelukkende av kinesisk og koreansk fabrikat. Skriften på veggen er mer enn tydelig og sikkert stor nok til å kunne leses helt fra Washington DC.

På fire­-fem dager har vi rukket å bli atskillige illusjoner fattigere allerede. Først av alt: Vi unner cubanerne hver eneste øre den oppblomstrende turismen innbringer dem, og det ville være lettvint av en bortskjemt europeer å hovere over at fattigfolk prøver å tjene penger. Men vi blir deprimert av kommersialismen som møter oss alle steder, og aller mest river det i en gammel sekstiåtters hjerterøtter å være vitne til den hemningsløse profaneringen av vår ungdoms helt – en viss Ernesto, kjent under enkelte himmelstrøk som Skjeggevarra … Vi hadde jo forlengst resignert overfor den vestlige verdens skamløse profittjag i så måte, lukket øynene hardt igjen hver gang vi passerte en europeisk souvenirsjappe med kaffekopper og nøkkelringer prydet med revolusjonsheltens ikoniske kontrafei – og avskrevet fenomenet som enda et av mange perverterte trekk ved senkapitalismen. Men at cubanerne er villige til å selge sjela si til de grader, er jo til å grine av: Hvor vi kommer, er det «laina opp» med salgsboder.­ O.K., det får vi leve med, men alle de tusener av Che Guevara-­badehåndklær, t­-skjorter og luer – MED rød stjerne samt diverse andre gimmicks … trøste og bære. Allerede første dagen – i Havana ­ blir vi, etter den behørige framvisningen av Plaza de la Revolucion, loset gjennom pittoreske handlegater med ørtenhundre salgsboder. Etter en obligatorisk runde innom et sigarutsalg blir neste stopp selvsagt den historiske Havana Club, der vi får en omvisning i det morsomme, lille rum-­museet de har snekret i hop for turistene: En kvikk og rappmunnet ung dame guider oss på uklanderlig engelsk rundt og orienterer om de forskjelige prosessene i produksjonen av cubansk rum, med grundig redegjørelse for merker, kvaliteter og prisklasser. Veggene er dekorert med høyst maleriske illustrasjoner av afrikanske slavearbeidere i svetteglinsende produktivt arbeid på sukkerplantasjene. Vi venter forgjeves på ideologisk utdypende kommentarer om hvordan millionformuene her ble skapt; et krassere eksempel på utbytting av det arbeidende folk kan man vanskelig forestille seg.

Men nei, de velformulerte vittighetene forblir på et høyst borgerlig bevissthetsnivå … «Pengar er storkna mannesveitte» sa gamle Vinje. Man kunne være fristet til å utdype: «Rum er storkna afrikanarsveitte» (av hensyn til vår sensitive leserkrets tør vi ikke ta i bruk sterkere gloser). Et interessant poeng her er det som kjent at Bacardi-­familien opprinnelig støttet de revolusjonære på Cuba og sponset Fidel Castro med atskillige hundretusen dollar, men fikk kalde føtter og flyttet sin virksomhet til Bahamas da Che Guevara med den pro-­sovjetiske linjen begynte å vinne fram.

Men dette med Che skulle vise seg å bli verre og verre: På dag to stanset vi, på veien til kaffedyrkerkollektivet og mønsterbruk La Teraza, ved nok en salgsbod, et landsens tekstil­-og keramikkverksted. Og her hadde kommersen tatt helt av: Hundre Che-­tekstiler i et utall av varianter stirret melankolsk på oss fra det øyeblikk vi overskred terskelen. Vi la hodet på vår livsledsagers skulder og gråt en stille tåre. Den alltid vennlige guiden ilte til: Var noe hun kunne hjelpe oss med? Da vi forklarte at vi gråt over Che Guevara, stirret hun tomt ut i lufta noen sekunder, summet seg så og opplyste hjelpsomt at i parken på andre siden av veien var det noen apekatter vi kunne fotografere (!) … For å si det slik: Tsjiisus Kraist! Skjønt ved nærmere ettertanke: Det spørs om ikke sistnevnte begynner å se seg svekket av alvorlig konkurranse nå: Snaue femti år etter sin død hadde han neppe opparbeidet et så stort globalt merkevarenavn som det vår cubanske frelserskikkelse nå kan slå i bordet med. Han (Che) kan rett og slett komme til å bli større enn Coca Cola. (For å slutte sirkelen tilbake til Bacardi) …

Men alle brustne illusjoner til tross: Vi insisterer på fortsatt å hylle det som hylles bør: Det er imponerende hva som er skapt av velferd her, Cubas berømte helsevesen er og blir et lysende fyrtårn i det sørlige Amerika; de kan vise til et velfungerende utdanningssystem og betydelige velferdsgoder. Men vi verken kan eller vil underslå skyggesidene: Selv med sterkt subsidierte matvarer sliter den jevne cubaner med å skaffe seg det nødvendigste i dagliglivet: De mottar månedlige kuponghefter fra staten som gir dem rett til å kjøpe mat til rent symbolske priser. Men disse rekker bare til ca. fjorten dager. Resten av måneden er de henvist til å skaffe seg mat til markedspris – med sine særdeles knappe midler. En god månedslønn for en ingeniør er på 30 pesos (en peso tilsvarer ca. en euro). De bedrestilte tjener altså ca. åtte kroner dagen. Pensjonister har vanligvis 12 pesos i måneden å leve for; de kan i realiteten ikke klare seg uten støtte fra familien. Frukt og grønnsaker, som øya formelig bugner av, er stort sett altfor dyre for vanlige folk, fikk vi vite. Vi merket oss at buffetbordene på turisthotellene formelig segnet under tyngden av mango, papaya, guava og alt du kan drømme om av lekkerheter. Så det er mulig det er der maten forsvinner.

Turistinntektene er det store håpet; de regner med tre millioner beøkende inneværende år; turisttrafikken øker nå med 10 % årlig. Her ligger svimlende muligheter for et fattig folk, og vi har all grunn til å støtte. Men det var hjerteskjærende å oppleve at gamle folk kom bort til oss på gata og ba om penger. Vi kunne se at dette var gamle arbeidere som hadde slitt gjennom et langt liv, og de skammet seg over å måtte tigge. Og vi skammet oss enda mer, der vi med bortvendt blikk overrakte noen mynter; skammet oss på vegne av oss i den rike verden og over alle verdens makthavere i øst og vest og alle himmelretninger.

Det er en klisjé å si at Cuba er et kontrastenes land, men spennet mellom offisiell ideologi og markedsøkonomiske realiteter er mildt sagt slående. Paradoksene står i kø, og de daglige observasjonene er sterke, ja til dels rystende. Hva som nå kommer, kan kanskje bli Edens hage, kanskje syndfloden …

Men Che Guevara er død. Og Fidel Castro er meget syk.

14
April

STORE STEINER MED “A MESSAGE”

STORE STEINER MED «A MESSAGE»

For folk som er fascinert av spørsmålet – et av de mer uutgrunnelige i soga om menneskeheten – om HVORFOR I HULESTE steinaldermennesker ga seg til til å hugge ut og slepe på to til to og et halvt hundre (!) tonn tunge steinblokker og bruke opptil hundrevis av årsverk på byggevirksomhet til tilsynelatende «ingen nytte», er det sørvestlige Andalusia-området et lite Mekka: Her finner vi over hundre små og store megalittgraver og et pent tilbud av menhirer (bautasteiner) strødd ut over et område på få tusen kvadratkilometer; en kulturskatt som for det meste er lite kjent for omverdenen. Dolmene, «Los Dólmenes», utfordrer vår bevisssthet og står der som en bebreidelse mot våre flagrende, post-moderne lettvintheter; 9-10 000 års forhistorie stirrer anklagende på oss: «Hva vet vel du, lille døgnflue?»

Vi har ennå ikke rukket over hele området. Men en foreløpig inspeksjon av Menga i Antequera, Los Dólmenes de Pozuelo i Valverde del Camino, (Huelva-området), De Soto-graven i Triguera samt en del litt mindre spektakulære minnesmerker, har etterlatt oss i en tilstand av eksistensiell opphisselse og følelse av bedrøvelig tilkortkommenhet. Informasjonssenteret ved Menga viser filmer som visualiserer gjeldende teorier om byggingen og konstruksjonen: 64 tohundretonns steiner har blitt transportert fra usikkert opphavssted, men i alle fall over et ikke ubetydelig antall kilometer. For å trekke to hundre tonn må anslagsvis 2000 man ha vært mobilisert og fôret. Steinene er omhyggelig tilpasset og sammenføyet, etter en så nøyaktig byggeplan at gravkammeret har vært fylt av sollys akkurat én omhyggelig beregnet dag i året (se nedenfor).

Etter gjeldende teorier, som vi har plukket opp (jfr. José Márquez Romero og Juan Fernández Ruiz fra Universitetet i Malaga), har denne særdeles ressurskrevende virksomheten pågått gjennom en periode på 3500 år, fra ca. 5000 til 1500 f. Kr., og det kan vel ha gått noen hundre år mellom hver kraftanstrengelse, for alt vi vet. (I euro-asiatisk område pågikk det arbeid med tilsvarende konstruksjoner fra for vel 11000 år siden frem til det gåtefulle Havfolkets tid for rundt 3200 år siden.) Dagens forskere ser ut til å helle mot den teori at bygging av gigantiske steingraver uttrykker territoriell markering: Det må ha begynt å bli alvorlig kiving om landområder, befolkningspress og /eller truende «nye landsmenn» (som fønikere, grekere?). Dette har trigget behovet hos de som følte seg utsatt, for å hugge sine meldinger i stein, bokstavelig talt: «Dette landskapet er opptatt; våre døde forfedre vokter her sitt rike. Oldefar ser dere!» Altså et maktpolitisk budskap. Hvilket selvsagt ikke utelukker de åpenbart rituelle og religiøse dimensjonene: Det gode, gamle astronomiske aspektet er ikke til å overse: Nøyaktig ved vintersolverv, 21. desember hvert år, strømmer sollyset inn gjennom den sørvendte inngangen til El-Romeral-graven ved Antequera. Tilsvarende flommer midtsommersola inn og fyller det mørke gravkammeret i De Soto-graven i Triguera. Begge steder markeres begivenheten med dans og show arrangert av lokalbefolkningen.

Våre populære og tildels vulgære forestillinger om snøftende, rå og dyriske steinaldermennesker er forlengst modne for revisjon. Her dokumenteres forfinet ingeniørkunst og avansert organisering av arbeid – i stor målestokk.

Det gir stoff til ettertanke at ingen av disse monumentene fra en høyt utviklet forhistorisk kultur ikke er å finne på FNs verdensarvliste. Mens atskillige mindre betydningfulle norske «severdigheter» blir kjøpt inn der, etter dyre og langvarige lobbykampanjer i runde etter runde.

15
June

DEN KOMPAKTE LIBERALE MAJORITET SOM BEVISSTLØS HEIAGJENG

DEN KOMPAKTE LIBERALE MAJORITET SOM BEVISSTLØS HEIAGJENG

Gandhi sa en gang, fritt sitert, at to tredeler av all elendighet i verden skyldes at folk ikke en gang gjør et forsøk på å sette seg inn i den andre partens tankegang eller premisser. Et aktuelt eksempel er den pågående debatten om Neda-saken. De aller fleste er enige om at dette er trist, og at saksbehandlingen er klanderverdig. Men det beklagelig få ser ut til å reflektere over, er hvilke konsekvenser det har når vi fatter sympati for den ene parten «på humanitært grunnlag» og sier, som standardformuleringen hos den gjennomsnittlige norske liberaler gjerne lyder: «Javel, så har foreldrene brutt spillereglene, men det skal jo ikke gå ut over barna!». «Brutt spillereglene» er vel en temmelig tilslørende eufemisme her. Ikke mange ser ut til å reflektere over hvem vi er «snille» med når vi forsvarer falske asylsøkere: For hver familie som får opphold uten å være politisk forfulgt eller i en reell nødssituasjon, for hver som vinner, sitter det en taper tilbake. Taperen er nødvendigvis den politisk forfulgte, reelle asylsøkeren som trakk det korteste strået og IKKE får beskyttelse. Fordi noen som er smartere og mer ressurssterke klarer å manøvrere seg inn. Den fattige stakkaren står igjen på slagmarken fordi han ikke har en sjanse til å benytte seg av markedsføringsteknikkene. Det er her våre journalister og velvillige aktivister ofte faktisk tar de sterkestes parti; vi får, av naturlige grunner, se og høre den versjonen som er oss nærmest, geografisk og mediemessig.
Det er i seg selv ikke klanderverdig å ønske en bedre tilværelse enn det et fattig hjemland kan tilby. Men at å oppnå det ved hjelp av falske opplysninger og falsk identitet, er egoistisk, uetisk og kriminelt, kunne man kanskje ha trodd det var konsensus om. Det er imidlertid her den velkjente mekanismen trer i kraft: Hvis den ene parten – i dette tilfellet norske myndigheter – er «slem», blir motparten automatisk «snill». Og da overser vi glatt at objektet for vår sympati jo i virkeligheten opptrer usolidarisk og hensynsløst, pusher de svakeste vekk. Det «forkludrer saken», som det heter i NRK.
Et av de sterkeste eksemplene var «Maria Amelie»-saken: En rik og «well connected» russisk familie i øverste BMW-sjikt søker asyl i Norge, fikser litt på opplysningene – og venter. Når «fiksingen» blir avslørt, mobiliserer den velformulerte og vakre datteren – og bæres fram på en tårevåt tsunami av snille norske liberaleres sympati. At det er få mennesker i verden som skulle trenge mindre til beskyttelse, er ikke et tema. Og at flere titalls fattige asylsøkere uten «Maria Amelie»s nettverk i løpet av denne tsunamien sendes rett ut uten at noen blunker, registreres ikke; det er ikke noen tilstrekkelig spektakulær Dagbladsak. Vi trenger Dagbladet og Dagsrevyen til å fortelle oss hvor vi skal sette inn hjertevarmen og engasjementet. Som i politikken: Man må beherske mediene.
Det er ingen uenighet om at barna er de ulykkelige ofrene her. Heller ikke er vi uenige om at norske myndigheter har drevet en klanderverdig saksbehandling når de har latt saken få trekke i langdrag gjennom ti år. Men at de engasjerte og hjertevarme ikke reflekterer over hva det innebærer at vi så lett lar oss rive med av mediekampanjer når vi heier fram den ene parten, fordi vi, som de gode menneskene vi jo er (?), lar oss bevege av å se at noen har det det vondt, gjør at vi uhyggelig lett kan bli ofre for manipulasjon. La oss ikke glemme at de aller mest utsatte og nødlidende sjelden eller aldri kommer til noe norsk asylmottak. Glemselen, anonymiteten blir de svakes skjebne; oppmerksomhet og mediestorm blir de darwinistiske vinnerne til del.

3
May

Qatar -landet med verden raaeste oekonomi

Qatar –
landet med verdens råeste økonomi, sannsynligvis vakreste hus og mest tilslørte
kvinner …

“Blandede
følelser” er bare fornavnet for en vestlig besøkende som kommer til dagens Doha.
Vi blir nok, når sant skal sies,  mer
overveldet – og imponert – enn vi har godt av: Skjønnhetsinntrykkene fra
arkitektur, parker, museer  … Vi har
aldri sett noe samfunn som er i nærheten av å være så velstrukturert. Europeisk
– og til og med norsk –  hovmod får seg
en alvorlig dukkert her. En så gjennomregulert by, en så avansert
byplanlegging, en mer vellykket økonomisk og arkitektonisk styring av et
bylandskap er det nok en stund til Europa kan stille opp med. Både offentlige og
private bygninger, praktvillaer, nybygde, strøkne sykehus , skoler og
universitet; nevn hva du vil av velferd og offentlig omsorg, Qatar har det – og
i luksusinnpakning.  Og vi iler til med å
innrømme at vel bare et tilnærmet totalitært samfunn kan bli så velregulert og så
streamet.

 

Qatar
er jo også verdens nest rikeste land, målt i BNP pr. innbygger: 102 000 dollar
pr. snute pr. år.(etter Liechtenstein, og vi må slutte med ustanselig å gi oss
selv rankingen som nr.1; vi er på en sølle 8. plass, med beskjedne 53 000
dollar, iflg. CIA World Factbook. Men det må jo i sannhetens navn innrømmes at
de andre som topper oss, er skatte –og skurkeparadiser som Jersey, Bermuda og den
slags) … Qatar har også verdens raskest voksende økonomi, 18 % i 2011!!
Interessant nok ligger Mongolia på andre plass (17,3) – og Ghana på tredje (13,5)

Og
med en arbeidsledighet på 0, 4% er det vel ikke dårlig stell generelt. Skulle en
tro.
Dette skyldes sjølsagt i hovedsak olja. Men legg merke til at Qatar er på hogget: Sheiken
har styring så det holder på økonomien og  er i ferd med å frigjøre seg fra oljeavhengighet.
Landet er blant mye annet også verdens største produsent av kunstgjødsel. Derav
de kjærlige og intime forbindelser med lille Norge: Som nordmenn tilhører vi derfor
de utvalgte, privilegerte som ikke trenger innreisevisum til Qatar!

Men
– som alle vet: Qatarerne
(?) lever høyt på billig importert arbeidskraft, i hovedsak fra det sørlige Asia.
Drosjesjåførene, serveringsdamene,
hotellresepjonistene og værelsepikene er fra Bangladesh, India, Pakistan.   Den
eneste “innfødte” vi møtte i sammenheng med noe som kunne ligne på arbeid, var
en representant for et bilutleiefirma. Og vi kunne ikke fri oss fra mistanken om at vi her sto overfor en representant for et folk som ikke lenger var vant med arbeid. Ikke trenger det heller.

 

Denne
overveldende velstanden er relativt ny, det tok av med oljekrisa i 1973, og siden
har det bare eksplodert ytterligere.  Restene
av det gamle og mer beskjedne Doha finnes fortsatt, men blir fullstendig overskygget
av de nye bydelene med praktbygg. Og for en som heller til Prince Charles-linja
og er frustrert vårt århundres talentløse arktitekter, er det en lise for sjelen å
komme til en arkitektonisk virkelighet som Doha. Riktignok forefinnes også kvartaler med det hyper-hyper-moderne, bankpalasser
og hoteller, en Dubai-lignende sky-line. Bare litt lekrere … Men i all hovedsak
er det en vidunderlig fusion av tradisjonell arabisk skjønnhet og moderne teknologi
som møter deg. Har sett bygninger av slik skjønnhet før, men bare i drømme … Vel er dette en demonstrasjon av overveldende rikdom, men enda mer av stolthet over eldgammel kultur; historiens eldste bykultur. Man er seg sin overlegenhet bevisst. Og mang en turist fra den vestlige verden har mottatt subtile signaler –  trass i vertskapets gode manerer – om at de betraktes som annenrangs borgere. Vi tolereres, men vi trengs ikke. Og vi er verken rike eller spesielt siviliserte  …

 

Det
aner oss at uansett hvor vellykket vi får gjort utbygginga av Bjørvika – det blir
stusslig mot dette her, ja …

 

Men:  Skyggesidene lar seg som sagt ikke gjemme bort.
Gjestearbeiderne har dårlige lønnskår, bor mange sammen på trange hybler, og
det er dårlig stilt med arbeidstakeres rettigheter. Men mange av dem var likevel
meget fornøyd med situasjonen, de var stolte av velferdsstaten i sitt nye hjemland.
Vår indiske sjåfør viste med synlig eierglede fram de imponerende nybygde
sykehusene og meddelte imponert: “Og ALT er gratis!” Og jo, alle var rike her,
forsikret han sine noe tvilende passasjerer. (Som kjent tok sheiken en spansk
en og doblet lønna til alle offentlige ansatte i fjor da den arabiske våren satte
inn. Sikkert et klokt grep. Det hersker fortsatt fred i riket. Men hvem vet ?) …

 

Andre
sjåfører vi møtte, var riktignok mindre imponert, uttrykte  misnøye med lønna, boligforhold og arbeidsvilkår.
Vi så jo også på byggeplassene, f.eks. , at arbeidervern var noko så nær et
fremmedord!

 

Kriminalitet
er også et kapittel for seg. Og man kan selvsagt innvende at de tilsynelatende
idylliske tilstandene skyldes så umenneskelig strenge straffer at ingen våger
seg frampå. Men vi var mer enn imponert da vi  så at sjåføren vår gikk fra bilen i ti
minutter – ulåst, med tenningsnøkkelen i og motoren i gang (hvilket selvsagt
sier sitt om bensinprisene også) …

 

Dohas
stolthet, sikkert med rette, er det islamske kultursenteret. Og vi står i fare for
å la det gå inflasjon i superlativene  i karakteristikken
her, linjer, dimensjoner, plassering i landskapet.

Og
likevel, vi må innrømme i all vår vulgaritet at det som ga oss aller mest
bakoversveis, var shoppingmallene! I særdeleshet det mest fasjonable, “Villagio”
– som navnet tilsier sterkt italiensk- inspirert, et Mini-Venezia! Komplett med
kanaler, buede broer samt små søte gondoler som barna kunne farte rundt i. Og
lekebilbaner og kunstisskøytebane
til  podene (og vi merket oss at
også småjentene gikk på skøyter, ja) …

Veggene
var kulisser med påmalte italienske fasader; taket en lyseblå himmel med lettebomullsskyer.
Her kan alt  erverves, fra det siste fra
Porsche og Ferrari til Hennes og Mauritz-klær og Big Mac. Men i all hovedsak er
tilbudet på den eksklusive siden: Versace, Burberry’s, Dior, Boss.  Og de lekreste kafeer og konditorier. Luksusfaktoren gir seg til kjenne over hele linjen,  fra luksusbilene og designerbutikkene ned til faktorer som de små kakene du får på kaffeskåla, her ikke var noen tørre
kjeks, nei, men nybakte og ovnsvarme myke lekkerier … Det er som kjent “dom små,
små detaljarna” som gjør det ….

 

Og
klientellet er internasjonalt, europeere, asiater av alle grupperinger. Men mest
innfødte; mennene i kunstferdig brettede hodeplagg og evig nystrøkne, stivede, hvite
kjortler (det er her hushjelpen fra Bangladesh kommer inn i bildet) – og
kvinnene ubønnhørlig innhyllet i svart fra hode til fot. Vi så snutten av lekre
høyhælte sko og designerjeans nederst, men ellers bare meter på meter med omhyggelig
dandert svart silke.  OG siste skrik i
smartphones og lesebrett stikkende opp av Gucciveskene …Vi tenker: Verdens
rikeste kvinner – i forgylte bur. Men du verden for en forgylling! (Vi hadde
dessuten den selsomme opplevelse å se dem spise: Det skal behendighet og
akrobatikk til å manøvrere bløtkakebitene oppunder svartkluten her. Men de
klarte det. Riktignok ikke uten betydelig besvær) …

 

Men
– til poenget: Det kom ikke som noe sjokk at det var hos kongefamilien i Qatar
at vår nasjonalskatt havnet. Vi skal nok høre mer fra dem …

26
April

Dresdens metafysikk

DRESDEN Det nye, blomstrende, glitrende Dresden er nok et paradeeksempel, et utstillingsvindu for Kapitalisme Med et Menneskelig Ansikt. Særlig for oss som har sett det gamle Dresden, ruinhaugene, de forlatte herskapsvillaene med forvridde bjørketrær voksende ut av mosegrodde tak og tomme vinduer, de nedsotede, brannskadde praktbyggene, er dagens skinnende byperle et syn som får gledestårene til å trille. Vi besøkte Dresden like etter Murens fall, vandret i spøkelsesbyen, gråt over skrothaugen som en gang hadde vært den praktfulle Frauenkirche, grøsset over de stygge DDR-blokkene. Og med jevne mellomrom har vi de siste tjue åra vendt tilbake; med jubel har vi fulgt Forvandlingen, beundret den pietetsfulle og faglig imponerende restaureringen, den gigantiske og nitide gjenoppbyggingen, et økonomisk og teknisk løft hinsides det vi trodde var mulig. Vi har sett mange historiske byer, men neppe noen så vakre som Dresden. Det vestmaktenes terror destruerte 13. februar 1945, har EU langt på vei gjort syndebot for nå. I alle fall arkitektonisk. I Tyskland er jo det meste strøkent. Men i Dresden er det Blenda-strøkent. Her kan man snakke om produktivkreftens nivå – det ypperste som kan leveres fra alle verdens hjørner, er representert her. De smakfulle nye femstjerners hotellene, Hilton, Swiss Hotel, Kempinski, er holdt i en dempet, nygammel stil som ikke bryter med barokkperlene; bygninger og interiør er samvittighetsfullt korrekte historiske kopier, men skinnende moderne. Alt er så rent, smilende, så politisk korrekt. Og så blomsterprydet, grønt og miljøvennlig, selvsagt. I de pene, smakfullt innredede gågatene blir du stanset av veloppdragne og sympatiske unge mennesker som vil ha din underskrift på opprop mot medisinske forsøk på dyr og you-name-it. Ekspeditrisene kvitrer: “Kann ich noch etwas Gutes fur Sie tun?; serveringsdamene jubler: “Ja, ich komme!” ved det minste vink. Tro meg, DET er litt av en overgang for oss som faktisk har opplevd DDR og hele den gamle østblokken! Kort sagt – et markedsøkonomisk eventyrland.

Derfor måtte vi gni oss i øynene da han plutselig materialiserte seg i passasjen utenfor en av de glossy shoppingmallene: Rød fane med sigd og hammer, Che-Guevara-lue med femtagget stjerne, behørig hvitt skjegg. En behagelig og velartikulert mann i 50-årene, med kultivert stemme og et forfinet vesen Han solgte cd’er med politiske arbeidersanger fra “det gamle regime.” Gammelkommunistene hadde fått ny vind i seglene nå, hevdet han, takket være den økonomiske krisa. Forrige uke hadde “de” sendt en TV-film om Walter Ulbricht. Men hetsen var så kraftig at den slo tilbake, kunne han fortelle; folk reagerte negativt på propagandaen. Nå prøvde “de” å avlede oppmerksomheten fra Europas økonomiske misère. Vi så det som lite formålstjenlig å diskutere Ulbricht-regimet med en åpenbart glødende gammelkommunist. Og da jeg i stedet sa at ja, det fikk i alle fall Marx rett i, at krisene i kapitalismen vender tilbake med usvikelig sikkerhet, grep han begge hendene mine: “Kom, jeg har noe til Dem!”, trakk meg med bort til avisstanden sin, trykket et eksemplar av “Junge Welt, Tageszeitung” i hånden min, som han trykket varmt enda en gang. Ytterligere noen trykksaker, med opprop og nettadresser, og vi skiltes under utveksling av oppriktige lykkønskinger… Vi innhentet tillatelse til å fotografere ham og hans unge lærling, lovet å skrive om ham på bloggen. Hvilket altså herved er innfridd …

Kjære kamerat: Jeg deler din sorg over at historiens første forsøk på å opprette en arbeiderstat skulle mislykkes så tragisk. Og kanskje kommer et nytt forsøk? Hvilket utfall det eventuelt får, er nok også mer enn uvisst. Men ett er vi enige om; du, jeg og gamle Ka’l: Krisene i kapitalismen kommer vi til å få se flere av… Og kanskje har vi allerede noen tegn? Kanskje er Dresden allerede blitt litt mattere i lakken nå enn sist? … Uansett – kamerat, vi beundrer din utholdenhet, din trass. Og din tro…

P.S.: Og lengre nede i gata ble vår oppmerksomhet fanget av balalaikamusikk og vemodig vakre russiske toner: Tre karer i gamle sovjetuniformer og kosakkluer håvet inn euromynter fra velvillige og smilende forbipasserende, der de hadde tatt oppstilling midt i shoppingmylderet. Og lot nostalgiske ossie-toner innhylle folkemassene  …

18
January

Nairobbery

Med en liten vri på Graham Greene: On my way to Nairobi, I happened to be in Abu Dhabi … Og det var kanskje vonde, gamle hybris som gjorde seg gjeldende da vi lot oss lokke til å bla opp tusenlappene på elektronikkavdelingen (eller nærmere bestemt tablet-avdelingen, faktisk!) på det gedigne, mega-super-hyper-gigantiske Carrefour-senteret i Abu Dbabis mest fasjonable shopping mall. Fra og med første juledag 2011 var vi eiere av hver vår Asus Tranformer eee TF101. State of the Art! Ingen skulle komme her og si at vi ikke var foranfor tiden, nei. I alle fall ganske langt framme: Fem megapixel kamera, inneygd GPS, for bare å nevne noe. De gamle henger med. Vi bar stasen ut i triumf: Velkommen 2012!

Det ble en krevende overgang fra alt det velorganiserte, fornemt marmorhvite og strøkne i emiratene til Nairobis evige trafikkforstoppelser, krakilske bilhorn, bensinos, støv og svette. Men vi bakserer oss gjennom kaoset og tar inn i Oretiti Apartments, samme leilighetskomplekset som i fjor. Og vi blir mottatt som gamle kjente: Portvaktene, staben som vasker og skifter håndklær og sengetøy i the serviced apartments, kommer mot oss med utstrakt hånd og lyser av vennlighet . Og ikke minst Kaunda himself, den legendariske og allestedsnærværende vaktmester, oppsynsmann, care taker, you name it, klemmer oss bjørneaktig i neven og stråler som ekvatorsola. Kaunda er et imponerende skue: Leopardmuskuløs og kaffefarget; en fysikk som bringer tankene hen på romerske gladiatorer, eller mer dagsaktuelt er det vel heller å visualisere ham som livvakt for noen av de omstridte afrikanske presidenter (eventuelt en av de kruttsterke opposisjonslederne!) komplett med kamuflasjedress  – og tunge automatvåpen dinglende fra skulderen. Han hadde nok lett fått jobben; tro oss, det er få som ville yppe til håndgemeng med Kaunda. Og DEN tanngarden kan saktens få en stakkars D-vitaminfattig nordboer til å blekne ytterligere noen hakk …  Men det martialske ytre til tross tror vi Kaunda er en myk mann i enhver forstand: Han har stemme som en fløyelsvarm tropenatt, beveger seg som en katt, lett og lydløst. Og han er et oppkomme av vennlighet, smil og imøtekommenhet. I tillegg til at han ser alt og hører alt; det er ikke mange av beboernes bevegelser som unngår hans årvåkne sanser; det har gradvis gått opp for oss.

Men også Kaunda skulle altså møte sin overmann, skal det snart vise seg …

Vi flytter inn med alt vårt habengut, godt hjulpet av velvillige Oretiti-ansatte. Vi hilser i farten på den beskjedne, lille nyinnflyttede damen i etasjen under; gamle naboer stikker innom, og alt er stas, latter og proverbiell afrikansk hjertelighet.

Dette var torsdag. Allerede fredag kveld er vi i så godt gjenge igjen at vi begynner å gjenoppta fjorårets rutiner: En kveldsrunde i nabolaget ved solnedgang. Ned den folkelige Vanga Road, der fotfolket på denne tiden vender hjem fra arbeid; en fargerik blanding av etnisiteter: Leende, lettfotede, flørtende og oppstemte virvler de opp rødt støv og hilser gudskjelovkvelden.  Inn på den brede, fornemme Kunde Road. Akasier, jacaranda – og magnoliatrær, lukt av jasmin og en kakofoni av uidentifiserte eksotiske blomster og urter. Beruset av tropedufter vender vi hjem akkurat i det mørket bråkaster seg over byen.

Sier blidt Asante sana til sikkerhetsvakten som holder porten åpen, løper lykkelig og lettbent opp trappene. Og bråstopper: Vi kan da ikke ha vært så totalt utblåste at vi glemte å låse?! Umulig – vi er jo nærmest for låsfantaster å regne. Et blikk inn i leiligheten er nok til å fastslå at stuebordet er ryddet for laptop’er samt Fars mobiltelefon og nye Asus. Soveværelset! Alle kofferter åpnet, klær over hele gulvet. Vesker og innhold spredd ut over sengene.

Det gikk relativt raskt å slå fast at utbyttet var to laptop’er, to ganger jomfruelig Asus, én mobiltelefon, ett kamera, 1 stk. kikkert. Samt Mors lommebok.(Far hade vært utkropen nok til å gjemme cash og kredittkort i skittentøyposen  – tommelen opp for Far som reddet oss fra svarte nauda!) …

Kaunda er snart orientert og materialiserer seg ledsaget av husets sikkerhetsvakter. Det er første gang vi har observert et tydelig nervøst kroppsspråk hos vår normalt så stoiske vaktmester.  Og han har god grunn: En compound som får rykte på seg f or ikke å være tyverisikker, blir raskt sjanseløs på markedet her. Vi blir enige om at det må være en inside job, siden de skyldige må ha hatt nøkkel.

Og hva som videre skjer, kan og bør best gjengis i impresjonistiske glimt:

*Kaunda innkaller alle ansatte, som samles i en tom leilighet og holdes der til neste dag (!)

 

*Kaunda kommer tilbake fra kontrollrunden og kan melde at også naboleiligheten er brutt inn i. OG: Den beskjedne lille damen i etasjen under er forsvunnet, og leilighetn tom, etter bare to dagers opphold.

*To sivilkledde politimenn dukker opp. Akkutat da er strømmen gått; det gjør den regelmessig i Nairobi. Men denne kvelden dukker også Oretitis stolthet, reserveaggregatet, et støyende og dieselstinkende monster, under for påkjenningen. De sivilkledde sveiper gjennom leiligheten med lommelykter, tar opp fortegnelse over stjålne gjenstander

*Vi tas med til Muthangari Police Station.. I en matutu, Kenyas legendariske overfylte, råkjørende minibusser. (Hovedproblemet for kenyansk politi er mangel på transportmidler)! Vi blir avhørt etter halvannen times ventetid. Fenomenet viser seg å være velkjent: Dette er den nye innbruddskriminaliteten. Alle boliger fra midlere middelklassestandard og oppover er nå så godt sikret med murer, el-gjerder, piggtråd, glasskår og låste porter at de er blittt uinntakelige. Derfor jobbes det nå innenfra.

*Kaunda tropper opp igjen; nå ledsaget av to politkonstabler. Og de av oss som har levd en stund, vil ha bilder på netthinnen av P.G. Wodehouse’s engelske landsbykonstabel; plattfot, godlynt og rundmaget. Vi fikk nå møte hans afrikanske fetter, lykkelig svingende på en kort, svartlakkert kjepp med sølvbeslag. Nok en opptegnelse over savnede gjenstander. Vi prøvde å meddele at vi ikke hadde rørt noen av de aktuelle, gjenværende sakene og ville vise dem the scene of the crime, soveværels. De så uforstående ut og fortsatte å henge i døråpningen og småprate med Kaunda. (OBS: Men vi er klar over at i Norge ville det neppe ha kommet noe politi i det hele tatt, så vi står vel likt) …

*Kaunda kan melde at beboeren av naboleiligheten er en ung dame ansatt på den japanske ambassaden. Hun er bortreist for helga, men er orientert og kommer tilbake på søndag.

*Søndag kveld: Vi hører Kaundas dype røst i trappeoppgangen, ledsaget av lyden av lette føtter.

*Mandag morgen: Rykter vil ha det til at en PC med sensitive opplysninger (WOW!) er stjålet fra naboleiligheten, og at japansk etterretning er satt på saken DobbeltWOOW

*Mandag ved 10-tida: Det ringer på døra: Kaunda samt en blidspent ung asiatisk dame. Og en anonymt utseende fyr i joggedress. Som høflig spør om å få stille noen spørsmål. Vi er lettere opprømt. (Har senere reflektert over det med joggedress: Sikkert et ideelt kamuflasjeantrekk for hemmelige agenter: Folk i joggedress blir ikke sett, de er bare i peiferien av synsfeltet, som en slags linselus, ikke sant?) Vi utveksler mailadresser og tlf.nummer. HØRER DERE – jeg har et nummer til japansk etterretning lagret på telefonen min!!!!! Og DE HAR MITT!!!

 

***!!!! Vi kommer ned på gårdsplassen like etter intervjuet. Der er vår hemmelige agent fortsatt, i samtale med Kaunda og ambassadedamen. Ved siden av en staselig hvit Land Cruiser. Og en ruvende, diskret uniformert sjåfør med uutgrunnelig ansikt. Samt to karer med svart dress, mørke solbriller, blankpolert skalle OG tydelig bul på innerlomma! Hallooo, liksom – HVOR mye James Bond-faktor går det an å få skviset inn i en pensjonisttilværelse på en vanlig mandag formiddag – hva?

Men Agent 007-faktoren blekner noe når kara hopper inn i Land Cruiser’en og sjåføren forgjeves vrir om tenningsnøkkelen. Mer og mer fortvilet for hver gang. Vi beveger oss nå i glideflukt fra On her Majesty’s Service til Pink Panther: Kaunda, vi, ambassadedamen pluss et par nysgjerrige tilskuere tar rennefart, kaster vår fulle tyngde mot SUV’en og får kjerra til å trille over gårdsplassen. Akkurat i det den passerer porten, hoster den svakt og begynner å summe … Vi vinker farvel til dem ned Gitanga Road

*Og hva som siden er skjedd, er kort oppsummert: Vi har fått utskrifter fra kredittkortelskapene med angivelse av når og hvor de stjålne kortene har vært forsøkt brukt. Ingen respons fra politiet foreløpig. Men James Bond har lovet å begynne å se på de elektroniske sporene denne uka. Når han er ferdig med other security issues

Håper han får start på bilen.

 

1
January

Gammelt og nytt om bråk ved Hormuzstredet

Sohar

en vakker, gammel by på Omans nordlige kyst, like før innseilingen til Hormuzstredet. De hvitkalkede husene og  palmeomkransede gatene, og ikke minst den vakkert utsmykkede strandpromenaden, gjør byen til et ualminnelig innbyende sted, selv til Oman å være. Men alt er jo innbydende i sultanet Oman: De brede, rene gatene, den kunstneriske utsmykningen av nær sagt alt av offentlige rom, de velstelte parkene, daddelpalmene  og ikke minst de drømmeaktig skjønne moskéene. Også så nymalt som alt er – overalt! Det levnes heller ingen tvil om hvem som har æren for dette: Reklame for gode, gamle JOTUN lyser mot oss på de glitrende seksfelts motorveiene (du må til emiratene for å få 12 og 14-felts) ! “Norge er større enn noen vet av,” sa jo Nordahl Grieg  Han skulle bare ha visst hvor rett han skulle komme til å få  … Den norske Jotunpingvinen og ”Jotashield” har åpenbart vært overalt og ytterligere forskjønnet dette eventyrriket. Så den glupingen av en salgssjef som i sin tid kapret kontrakten med sultanen av Oman, står sannsynligvis på sokkel foran hovedkontoret i Sandefjord nå. For de har sannelig ikke spart på noe her; en reise i Oman er et estetisk kick av de sjeldne …

Og selv om dagens velstand er av forholdsvis ny dato, hviler en dåm av gammel rikdom over egnen: For 5000 år siden var Sohar en del av den mesopotamiske verden. Kopper fra gruvene i Wadi Jizzi-fjellene (som i dag er underlagt spennende arkeologisk aktivitet), var sannsynligvis grunnlaget for verdens eldste handelskultur. ”Kopperfjellene i Magan”, nevnt i oldtidens kilder, antas av dagens historikere og arkeologer å ligge i omådet Oman/Emiratene. Sohar var det blomstrende sentrum for  handelen med Øst-Afrika og India.  Byzantinske kilder fra 400-tallet e.Kr. referer til et persisk rike rundt Hormuz-stredet, Emporium Persicum, som  antas å være  Sohar. Og Sindbad Sjøfareren skal iflg. legenden være født nettopp her. Kan det bli mer eventyrlig? Rikdommene og handelen her kan ikke regnes opp, skriver Ibn Hawkal i Orientens geografi på 900-tallet … Og så sent som på slutten av 1100-tallet, da forfallet har begynt å sette inn, forteller en kilde med beundring om minst 12000 vakkert konstruerte hus i mur og teak innenfor Sohars vidstrakte souq’er.

Av forståelige grunner har da området også vært gjenstand for mange militære skjærmysler: Buyidene fra Bagdad herjet og drepte her på 900-tallet. Persiske tropper tok kontroll over byens havner  på 1300-tallet og innlemmet dem i Hormuz-kongedømmet. Middelalderfortet, som fortsatt står der, hvitmalt og velpreservert (sikkert Jotun, det også) ble inntatt av portugiserne i 1507. Og disse  brave europeiske sjøfolk klarte å knekke byens handel og velstand ved hjelp av en langstrakt og effektiv blokade  før de trakk seg ut på midten av 1500-tallet. Siden gikk det bare nedover, og Aden ble det nye handels-og sjøfartssenteret…

Det demrer for oss at de politiske og militære spenningene langs denne kysten ikke er noe som kom med  oljealderen og tankskipene. Og at vi kanskje forenkler problematikken en smule når vi skriver stridighetene på kontoen for nyere tids begivenheter. Fred ved Hormuzstredet er kankje mer et historisk unntak enn en normaltilstand.

Vi får en poignant påminnelse om historiens gang når vi tar inn på Sohar Beach Hotel, det eneste internasjonale strandhotellet på strekningen mellom Muscat og Stredet: Vi skrur på CNN og hører med en viss frysning langs ryggraden om nye, gjentatte blokadetrusler fra Iran, og om USAs illevarslende respons.  En plutselig følelse av å være hvor det nettopp gjaldt … Hvilket ytterligere forsterkes neste morgen: I dag er det plutselig påfallende tett med dem i den ellers lett glisne frokostsalen, ja: Yngre menn – kraftige karer – med vestlig utseende og ualminnelig velutviklet muskulatur under Puma-T-skjortene. En fysikk- og ikke minst sveis! – som uvegerlig leder tankene hen på militære aktiviteter her. Uansett sivile jeans og joggesko …

Og i det vi sjekker ut, overhører vi en samtale med resepsjosisten og en kunde: Sorry ma’m, we are fully booked now. We have a group coming in to-night. No more rooms.

 Og vi mumler: ”Tilfældig? Neppe!” We have a group coming! Hyggelig for dem det; det var jo heller tynt med gjester da vi kom. Men du skal se det flasker seg nå … War is good for business …

 

 

 

10
December

Sorgmuntre glimt fra en politstat

Sorgmuntre glimt fra en politistat – en fortelling med moral for både SV-ere og Frp-ere?

MANDAG MORGEN på motorveien fra Agadir til Essaouira (fotnote 1: Det skal etter sigende ha vært under et besøk i akkurat Essaouira, denne søvnige, lille provinsidyllen på Marokkos sørlige atlanterhavskyst, til overmål dansk-norsk handelsstasjon på 1700-tallet, at Torbjørn Egner i sin tid unnfanget idéen til vår nasjonalhelligdom, Kardemomme by. Men  vi kommer mer tilbake til både folk og røvere): Når du kjører i Marokko, venner du deg fort til det relativt overveldende oppbudet av politkonstabler langs veiene. Politiet er allstedesnærværende, ikke minst i trafikkbildet. Iblant vinker de deg også til side, sjekker papirene, hilser til lueskyggen før de vennlig vifter deg videre. Det er mer enn tydelig at de har streng instruks om å behandle turister med silkehansker.

Vi ante derfor ingen uråd da en blid, uniformert håndhever av kongelig marokkansk autoritet  signaliserte til oss og pekte på et egnet stoppested ved veiskulderen. Men etter de vanlige godlynte, innledende frasene i morgensolen skifter scenen plutselig karakter og mørklegges betraktelig: Vi har overskredet fartsgrensen! Vi har kjørt i over 70, hevdes det. I en 60-sone. Og vi som i all troskyldighet bare har  lagt oss i samme tempo som medtrafikantene – for å være sosiale og unngå irritert tuting (og, tro oss, irritert tuting sitter meget løst hos marokkanske bilister) … En moderat forseelse, etter våre begreper. Men signalene tyder på noe annet: Den godslige politimester Bastian viser brått et nytt ansikt; Mr. Hyde-maska lar oss nå avlese både nakne cellevegger, mugg, rotter og en uforutsigbar moland-og-french-framtid. På ubestemt tid. Han blir nødt til å ilegge oss en bot på 300 dirham, meddeles vi. Hvilket vi duknakket, og ikke så lite lettet, aksepterer og haler fram lommebok mens han studererer pass og førerkort.

Sceneskifte igjen, og det er nå det hele glir over i en parodi på Norwegians reklamefilmer: Norsk!  Mais – très beau pays, la Norvège!! Og flotte mennesker, nordmennene, ja – og han har en svoger på Grünerløkka, har han. … Jadda, jadda …

Vi prøver å summe oss og håper vi kan mobilisere åndsnærværelse nok til å følge opp de skiftende vær-og føreforhold. Gestapisten er nå blitt sååå tjomslig igjen, legger albuen pratsomt i bilvinduet, lener seg inn og stråler som sola i Karlstad: Très beau pays!  Og et plutselig utrop: Molse – eeh …Molsed ..? Le footballeur! Under de rådende omstendigheter vurderer vi det som lite opportunt å betro ham at vi strengt tatt er omtrent like  interessert i fotball som vi er i slimålens fordøyelsesorganer; her gjelder det å henge med i svingene. Så vi skanner febrilsk: Er det en som heter Molset? Noe som ligner – vent litt: Moll – Mold … MOLDSKREDlyser vi opp –  Oui, Oui; Molsereeed, alors!. Vi stråler om kapp med vår nye venn: Moldskred, ja. Visst, visst … Nasjonens store sønn, det!  Très bien connu, lui! Lutter idyll her på highwayen nå … Vi begynner å tro at dette skal gå bra allikevel.

Og ved nærmere ettertanke er visst 300 dirham også i drøyeste laget – når det dreier seg om NORDMENN! To hundrelapper blir med et gemyttlig skulderklapp stukket tilbake gjennom bilvinduet. Mens den tredje smidig finner sin plass i uniformslomma.

Etter diverse utvekslinger av vennskapsforsikringer er vi ute på veien igjen, i frihet og 60 km i timen. Først etter noen hundre meter demrer det for oss at vi fikk visst ikke noen kvittering? Ei heller så vi noen forskriftsmessig stemplet blokk med autoriserte papirer?

Men er’e så nøye, a’?

 

Og: Takk, Moldskred; vi skylder deg 200 dirham …

MELLOMSPILL 1: Skopussergutten nede i gata ble på et tidlig stadium vår venn og vårt smertens og hjertens barn. Blant de utallige selgere som ustanselig praier oss hver morgen straks vi kommer utenfor døra, falt vi med én gang for hans ubehjelpelige iver, vennlige, insisterende latter og håpløst påtrengende masing, og vi trengte dessuten å få pusset skoene, så hvorfor ikke? Heftig gestikulerende snakker han i rivende fart på en usalig blanding av fransk, arabisk og engelsk mens han pusser, fekter og ler hektisk;  vi oppfatter en brøkdel og nikker vennlig. Og siden dette vårt første møte har han regelmessig og uregelmessig dukket opp hvor vi enn er, over alt og til de mest usannsynlige tider. På restauranter, utenfor butikker, på gatehjørner, alltid høyrøstet, overivrig og fektende med lange, keitete armer. Vi har vår fulle hyre med å få gjennomslag for at vi ikke trenger skopuss akkurat nå. Later , O.K.? Plus tard …Noe han motvillig aksepterer. Slitsomt inntil det surrealistiske er det blitt. Men vi blir jo glad i gutten på sett og vis også, så fullstendig fortapt som han framstår …

ONSDAG KVELD –  SANNHETENS ØYEBLIKK: Det er blitt mørkt; vi iler nedover Boulevard 20 Aôut, – og der er forsyne oss skopussgutten igjen! Mer desperat enn noensinne, uten skoboksen sin denne gangen. Han huker tak i oss, river av seg noe knapt forståelig om THE POLICE  og SHIT samt mye mer som vi ikke oppfatter… Vi prøver å komme oss løs, mumler et eller annet unnvikende, og og registrerer  – akkurat for sent, selvfølgelig – den lette, sommerfuglaktige flagringen i venstre jakkelomme. Som den velkjente ånden i  fillehaugen er skopusseren forduftet; det samme er mobiltelefonen … Vi gjør et klumsete forsøk på å løpe etter, men innser raskt at vi er sjanseløse mot hans virkelig ualminnelig lange ben og åpenbart  høyt oppdrevne kondis. Men forstår også snart at vi har ingen grunn til å føle oss overlatt til vår skjebne: Episoden er til de grader blitt registrert! Vips, én patruljerende konstabel er ved vår side; vi har som nevnt allerede fått med oss at dette landet er godt forsynt med  dem. Og der en til! Og plutselig er vi gubbevaremegvæl omgitt av  i alle fall et halvt dusin av det vi gradvis forstår må være sivilkledde politmenn. Som dukker opp ingensteds fra i mørket. På moped! Unge, kortklipte og i svarte skinnjakker.

Vi har jo lest om hvor mange tusen politimenn det finnes i Marokko, og bare en brøkdel av dem skal visst være synlige i gatebildet. Så vi begynner å få brikkene på plass. Hovedbolken er selvagt nettopp” hemmelig” politi. Men vi var i alle fall ikke klar over at så mange av dem opererte på moped! Er det derfor vi har sett så mange mopedister i trafikken? Og de opptrer åpenbart alltid to mann pr. køyregreie når de er på jobb…

Etter et par effektive kommandorop svermer skinnjakkearmadaen velorganisert opp boulevarden. Mindre enn fem minutter senere ruller svartemarja opp ved vår side, med den arme skopussgutten bak gitter i cellerommet bak. I håndjern, skal det vise seg.

 Det ville føre for langt å utmale forhøret på politkammeret og alle tragikomiske scenene som nå følger. Men vi KAN altså bekrefte, som en kuriositet, at rutinene faktisk innebærer, som ryktene har fortalt oss, at vi blant personopplysninger må oppgi  – ja nettopp: Fars navn!  Litt pussig når vi er godt oppe i AFP- alder, og samtlige av våre forfedre forlengst er vandret heden. Så la oss bare registrere det som et kulturelt/historisk faktum om en annen og patriarkalsk virkelighet.

 Så, kort fortalt og enden på visa: Vi fikk tilbake mobiltelefonen. Og på forspørsel: Nei, vi ønsket ikke at gutten skulle arresteres. Vi forsto at han var en gammel kjenning på huset. De skulle gi ham et måltid mat (?) og slippe ham ut igjen, ble vi fortalt …

Fotnote 2: Vi hadde nok i vårt stille sinn ansett gutten som litt tilbakestående. Men vi konstaterer at han på de maksimum tre minuttene han kan ha hatt til diposisjon fra han sluttet å løpe og til Dødsgjengen På Moped innhentet ham, hadde rukket å bytte ut simkortet og skifte til fransk visningsspråk på displayet. Atskillige hakk bedre enn hva vi selv hadde klart, det …

POLITISK OPPSUMMERING: Som de relativt klassiske vestlige liberalere vi er, føler vi oss selvsagt litt skyldige og skamfulle. Hordan kan vi dømme? Hva vet vi om hvilke muligheter denne gutten har hatt  i et land med over over 20 prosent ungdomsarbeidsledighet? Og når det gjelder utdanningsmuligheter: Iflg. våre kilder brukes 5,6 prosent av Marokkos BNP brukes på utdanning (mot mrk.!: 6,8 i Norge; så vi har ikke så mye å skryte av, da. Men vi har jo på den annen side langt nær så store ungdomskull). Kjøpmennene i gata, som kom løpende til unnsetning straks tumultene begynte, praier oss fortsatt når vi går forbi, rister forarget på hodet, forsikrer oss om sin sympati og slår fast at gutten er en ”bad Moroccan”.  Et par dager senere rapportere de og at han nå er arrestert igjen og sitter i fengsel.

… O.K.; kall oss gjerne godfjotter. Men vi er ikke helt sikre på hvem som er mest offer her.

KONTRAFAKTISK NORSK SCENARIO: Noen rapper mobilen vår i Stortingsgata en mørk kveld. Med litt flaks kan vi kanskje oppdrive en politikontabel. Jaja … Vi trenger naturligvis ikke dvele ved scenarioets videre forløp, men det hadde jo vært litt av en sensasjon om de hadde satt så mye som én mann på saken. Og fåfengt ville det også selvsagt ha vært.

Og visst er vi glad vi slipper å leve i en politistat der sju-åtte politfolk på kveldsvakt raider byen på jakt etter en stjålen mobiltelefon. På den annen side: Vi uroes nok også en aldri så liten smule ved tanken på hvilke jaktmarker vår venn ville ha funnet på nedre Karl Johan.  Ressurssituasjonen tatt i betraktning.

24
November

Rick’s Café 2011

http://www.rickscafe.ma/

 

(Eller: Et halstarrig forsøk om Dichtung und Wahrheit )

 

Det er blitt mørkt i Casablanca. En  drosje stanser foran de blinkende lysskiltene ved inngangen til Rick’s Café; en avkuttet strime bløt pianomusikk høres der ute før dørene igjen lukker seg bak de sist ankomne gjestene … Ny scene: Orientalske møbler, pianomusikk, palmer, marokkanske lamper. En blond, skandinavisk kvinnne trer inn i det opplyste restaurantlokalet …  Nei, nei, nei!!! KUTT, KUTT!

 

Scenen er Rick’s Café, Casablanca, november 2011. Og resauranten, både utvendig og innvendig, er en overbevisende kopi av det vi muligens kan kalle ”hovedscenen”  fra The Mother of All Films. Innlysende nok har noen kommet på idéen å etablere Rick’s Café her, tett opp ved muren til den gamle medinaen. Amerikanere, selvfølgelig. Og det må innrømmes at de har hatt utmerkede interiørarkitekter: You could have fooled me any time … Det ser også ut til at prosjektet er en suksess; lokalet er temmelig fullsatt når vi skrider inn denne mandagskvelden i november og tror vi ser ut som Ingrid Bergman (og vi innser glatt at vi nok er alene om illusjonen): Et langbord fullt av japanske turister, en gruppe wannabe-sofistikerte amerikanske damer, mange fasjonabelt utseende marokkanere; et internasjonalt set, de fleste av dem formodentlig på en personlig sentimental journey. Men tydeligvis også en del historieløse jyplinger; vi hører en kelner forklare til en munter klikk med vestlig utseende jeunesse dorée at jo, det er en 70 år gammel film, but it still stands up! Og vi tenker i vårt stille sinn at burde det ikke være strengere restriksjoner med adangen her …?

Men palmene, lampene, de mørke panelene er der …

Og selvfølgelig er vi dumme turister som går i en slik felle. Vi lar oss spekulere i, suckers som vi er. Oppskrudd som en liten unge entrer man kulissene sprekkeferdig av forventninger som med all nødvendighetens og logikkens tyngde er dømt til å skuffes. Innerst inne hadde man jo innbilt seg at magi finnes, og at veggene skulle vibrere med gjenklangen av Here’s to looking at you, kid og Of all the gin joints in all the towns in all the world, she walks into mine …   Og selvfølgelig har pianisten fri på mandager. Men høyttalerpianomusikk er jo O.K. nok, det…?

 

Det er ikke spart på mye her: Mørkt, elegant interiør som utmerket godt kunne ha vært 1940-tall, proffe, svartkledde kelnere; alt er tidsriktig ned til de helt små detaljer. Til og med et bakrom med spillebord og bar forefinnes, atskillig trangere enn ”originalen”, riktignok. Her er det også satt opp en palmeomkranset skjerm der FILMEN spilles kontinuerlig (uten lyd) –  vi blir stående fjetret noen sekunder og ser på pianoscenen, leser på leppene: Play it once, Sam. For old  times’ sake

Og vi nynner uhørlig (håper vi) …

 

Och Ingrid Bergman log rart

och ömt mot Humphrey Bogart

i vit tropic kavaj

As Time Goes Byyy …

 

Vi blir tilvist bord mellom to grupper med amerikanere, er fortsatt opprømt når aperitifen kommer på bordet, men er oss allerede smertelig bevisst at vår jakt på det vidunderlige naturligvis er fåfengt. Kelnerne er kjappe, unge, har stendøde ansikter og innbyr så absolutt ikke til sentimental mimring eller jovial spøk.

Mengder med stoff om virkelighet, idé og alt det der for en tvilsom amatørfilosof med et heller forgrått forhold til både Platon og Marx her, selvsagt: Millioner av mennesker verden rundt  (og jeg er stolt over å inkludere Woody Allen i våre rekker) går og bærer på bilder, bilder – til alt overmål – skapt av en improviserende gjeng politiserende, patriotiske filmmakere i 1942, et overtydelig propagandastunt av diskutabel filmatisk kvalitet, et hastverksarbeid, et stykke såpeopera. Vi er også klar over at location-opptakene ble gjort i Tanger, og filmteamet var aldri i denne deprimerende, fargeløse byen, jadda- jadda- jadda …

Men /og: Er det våre bilder som er uvirkelige? Eksisterer de ikke? Er disse sleeke kulissene vi nå sitter i, uten vibber av noe slag, virkeligere? Våre bilder/dette glatte, pene stedet?  Hva overskygger hva? Og –  litt verre, kanskje: Hva kommer til å overleve hva?

 

Klokken 21 opptrer innehaversken, eller én av dem; hun sirkulerer med strengt tilmålt vennlighet mellom bordene, akkurat så stiv i ryggsøylen og i maska som bare rike amerikanske damer kan være det. Stanser et øyeblikk ved hvert bord: Bonsoir; nice to have you here, svever videre med tidenes mest glaciale smil.

 

I det vi tumler ut i nattemørket for å kapre en taxi, forærer garderobedamen oss et postkort med bilde av restaurantens palmeprydede fasade.

Når vi noen timer senere kaster oss fram og tilbake i hotellsenga, akkompagnert av de desperate ulene fra løshundene i Casablancas stygge, grå gater, kverner bildene fortsatt: Men, (lett gråtkkvalt her) hør – Ingrid, Humphrey, Woody – ikke sant: We will always have Casablanca …

 

(huh?)

 

http://www.usualsuspectscasablanca.com