Archive for the ‘Afrika’ Category


18
January

Nairobbery

Med en liten vri på Graham Greene: On my way to Nairobi, I happened to be in Abu Dhabi … Og det var kanskje vonde, gamle hybris som gjorde seg gjeldende da vi lot oss lokke til å bla opp tusenlappene på elektronikkavdelingen (eller nærmere bestemt tablet-avdelingen, faktisk!) på det gedigne, mega-super-hyper-gigantiske Carrefour-senteret i Abu Dbabis mest fasjonable shopping mall. Fra og med første juledag 2011 var vi eiere av hver vår Asus Tranformer eee TF101. State of the Art! Ingen skulle komme her og si at vi ikke var foranfor tiden, nei. I alle fall ganske langt framme: Fem megapixel kamera, inneygd GPS, for bare å nevne noe. De gamle henger med. Vi bar stasen ut i triumf: Velkommen 2012!

Det ble en krevende overgang fra alt det velorganiserte, fornemt marmorhvite og strøkne i emiratene til Nairobis evige trafikkforstoppelser, krakilske bilhorn, bensinos, støv og svette. Men vi bakserer oss gjennom kaoset og tar inn i Oretiti Apartments, samme leilighetskomplekset som i fjor. Og vi blir mottatt som gamle kjente: Portvaktene, staben som vasker og skifter håndklær og sengetøy i the serviced apartments, kommer mot oss med utstrakt hånd og lyser av vennlighet . Og ikke minst Kaunda himself, den legendariske og allestedsnærværende vaktmester, oppsynsmann, care taker, you name it, klemmer oss bjørneaktig i neven og stråler som ekvatorsola. Kaunda er et imponerende skue: Leopardmuskuløs og kaffefarget; en fysikk som bringer tankene hen på romerske gladiatorer, eller mer dagsaktuelt er det vel heller å visualisere ham som livvakt for noen av de omstridte afrikanske presidenter (eventuelt en av de kruttsterke opposisjonslederne!) komplett med kamuflasjedress  – og tunge automatvåpen dinglende fra skulderen. Han hadde nok lett fått jobben; tro oss, det er få som ville yppe til håndgemeng med Kaunda. Og DEN tanngarden kan saktens få en stakkars D-vitaminfattig nordboer til å blekne ytterligere noen hakk …  Men det martialske ytre til tross tror vi Kaunda er en myk mann i enhver forstand: Han har stemme som en fløyelsvarm tropenatt, beveger seg som en katt, lett og lydløst. Og han er et oppkomme av vennlighet, smil og imøtekommenhet. I tillegg til at han ser alt og hører alt; det er ikke mange av beboernes bevegelser som unngår hans årvåkne sanser; det har gradvis gått opp for oss.

Men også Kaunda skulle altså møte sin overmann, skal det snart vise seg …

Vi flytter inn med alt vårt habengut, godt hjulpet av velvillige Oretiti-ansatte. Vi hilser i farten på den beskjedne, lille nyinnflyttede damen i etasjen under; gamle naboer stikker innom, og alt er stas, latter og proverbiell afrikansk hjertelighet.

Dette var torsdag. Allerede fredag kveld er vi i så godt gjenge igjen at vi begynner å gjenoppta fjorårets rutiner: En kveldsrunde i nabolaget ved solnedgang. Ned den folkelige Vanga Road, der fotfolket på denne tiden vender hjem fra arbeid; en fargerik blanding av etnisiteter: Leende, lettfotede, flørtende og oppstemte virvler de opp rødt støv og hilser gudskjelovkvelden.  Inn på den brede, fornemme Kunde Road. Akasier, jacaranda – og magnoliatrær, lukt av jasmin og en kakofoni av uidentifiserte eksotiske blomster og urter. Beruset av tropedufter vender vi hjem akkurat i det mørket bråkaster seg over byen.

Sier blidt Asante sana til sikkerhetsvakten som holder porten åpen, løper lykkelig og lettbent opp trappene. Og bråstopper: Vi kan da ikke ha vært så totalt utblåste at vi glemte å låse?! Umulig – vi er jo nærmest for låsfantaster å regne. Et blikk inn i leiligheten er nok til å fastslå at stuebordet er ryddet for laptop’er samt Fars mobiltelefon og nye Asus. Soveværelset! Alle kofferter åpnet, klær over hele gulvet. Vesker og innhold spredd ut over sengene.

Det gikk relativt raskt å slå fast at utbyttet var to laptop’er, to ganger jomfruelig Asus, én mobiltelefon, ett kamera, 1 stk. kikkert. Samt Mors lommebok.(Far hade vært utkropen nok til å gjemme cash og kredittkort i skittentøyposen  – tommelen opp for Far som reddet oss fra svarte nauda!) …

Kaunda er snart orientert og materialiserer seg ledsaget av husets sikkerhetsvakter. Det er første gang vi har observert et tydelig nervøst kroppsspråk hos vår normalt så stoiske vaktmester.  Og han har god grunn: En compound som får rykte på seg f or ikke å være tyverisikker, blir raskt sjanseløs på markedet her. Vi blir enige om at det må være en inside job, siden de skyldige må ha hatt nøkkel.

Og hva som videre skjer, kan og bør best gjengis i impresjonistiske glimt:

*Kaunda innkaller alle ansatte, som samles i en tom leilighet og holdes der til neste dag (!)

 

*Kaunda kommer tilbake fra kontrollrunden og kan melde at også naboleiligheten er brutt inn i. OG: Den beskjedne lille damen i etasjen under er forsvunnet, og leilighetn tom, etter bare to dagers opphold.

*To sivilkledde politimenn dukker opp. Akkutat da er strømmen gått; det gjør den regelmessig i Nairobi. Men denne kvelden dukker også Oretitis stolthet, reserveaggregatet, et støyende og dieselstinkende monster, under for påkjenningen. De sivilkledde sveiper gjennom leiligheten med lommelykter, tar opp fortegnelse over stjålne gjenstander

*Vi tas med til Muthangari Police Station.. I en matutu, Kenyas legendariske overfylte, råkjørende minibusser. (Hovedproblemet for kenyansk politi er mangel på transportmidler)! Vi blir avhørt etter halvannen times ventetid. Fenomenet viser seg å være velkjent: Dette er den nye innbruddskriminaliteten. Alle boliger fra midlere middelklassestandard og oppover er nå så godt sikret med murer, el-gjerder, piggtråd, glasskår og låste porter at de er blittt uinntakelige. Derfor jobbes det nå innenfra.

*Kaunda tropper opp igjen; nå ledsaget av to politkonstabler. Og de av oss som har levd en stund, vil ha bilder på netthinnen av P.G. Wodehouse’s engelske landsbykonstabel; plattfot, godlynt og rundmaget. Vi fikk nå møte hans afrikanske fetter, lykkelig svingende på en kort, svartlakkert kjepp med sølvbeslag. Nok en opptegnelse over savnede gjenstander. Vi prøvde å meddele at vi ikke hadde rørt noen av de aktuelle, gjenværende sakene og ville vise dem the scene of the crime, soveværels. De så uforstående ut og fortsatte å henge i døråpningen og småprate med Kaunda. (OBS: Men vi er klar over at i Norge ville det neppe ha kommet noe politi i det hele tatt, så vi står vel likt) …

*Kaunda kan melde at beboeren av naboleiligheten er en ung dame ansatt på den japanske ambassaden. Hun er bortreist for helga, men er orientert og kommer tilbake på søndag.

*Søndag kveld: Vi hører Kaundas dype røst i trappeoppgangen, ledsaget av lyden av lette føtter.

*Mandag morgen: Rykter vil ha det til at en PC med sensitive opplysninger (WOW!) er stjålet fra naboleiligheten, og at japansk etterretning er satt på saken DobbeltWOOW

*Mandag ved 10-tida: Det ringer på døra: Kaunda samt en blidspent ung asiatisk dame. Og en anonymt utseende fyr i joggedress. Som høflig spør om å få stille noen spørsmål. Vi er lettere opprømt. (Har senere reflektert over det med joggedress: Sikkert et ideelt kamuflasjeantrekk for hemmelige agenter: Folk i joggedress blir ikke sett, de er bare i peiferien av synsfeltet, som en slags linselus, ikke sant?) Vi utveksler mailadresser og tlf.nummer. HØRER DERE – jeg har et nummer til japansk etterretning lagret på telefonen min!!!!! Og DE HAR MITT!!!

 

***!!!! Vi kommer ned på gårdsplassen like etter intervjuet. Der er vår hemmelige agent fortsatt, i samtale med Kaunda og ambassadedamen. Ved siden av en staselig hvit Land Cruiser. Og en ruvende, diskret uniformert sjåfør med uutgrunnelig ansikt. Samt to karer med svart dress, mørke solbriller, blankpolert skalle OG tydelig bul på innerlomma! Hallooo, liksom – HVOR mye James Bond-faktor går det an å få skviset inn i en pensjonisttilværelse på en vanlig mandag formiddag – hva?

Men Agent 007-faktoren blekner noe når kara hopper inn i Land Cruiser’en og sjåføren forgjeves vrir om tenningsnøkkelen. Mer og mer fortvilet for hver gang. Vi beveger oss nå i glideflukt fra On her Majesty’s Service til Pink Panther: Kaunda, vi, ambassadedamen pluss et par nysgjerrige tilskuere tar rennefart, kaster vår fulle tyngde mot SUV’en og får kjerra til å trille over gårdsplassen. Akkurat i det den passerer porten, hoster den svakt og begynner å summe … Vi vinker farvel til dem ned Gitanga Road

*Og hva som siden er skjedd, er kort oppsummert: Vi har fått utskrifter fra kredittkortelskapene med angivelse av når og hvor de stjålne kortene har vært forsøkt brukt. Ingen respons fra politiet foreløpig. Men James Bond har lovet å begynne å se på de elektroniske sporene denne uka. Når han er ferdig med other security issues

Håper han får start på bilen.

 

24
November

Rick’s Café 2011

http://www.rickscafe.ma/

 

(Eller: Et halstarrig forsøk om Dichtung und Wahrheit )

 

Det er blitt mørkt i Casablanca. En  drosje stanser foran de blinkende lysskiltene ved inngangen til Rick’s Café; en avkuttet strime bløt pianomusikk høres der ute før dørene igjen lukker seg bak de sist ankomne gjestene … Ny scene: Orientalske møbler, pianomusikk, palmer, marokkanske lamper. En blond, skandinavisk kvinnne trer inn i det opplyste restaurantlokalet …  Nei, nei, nei!!! KUTT, KUTT!

 

Scenen er Rick’s Café, Casablanca, november 2011. Og resauranten, både utvendig og innvendig, er en overbevisende kopi av det vi muligens kan kalle ”hovedscenen”  fra The Mother of All Films. Innlysende nok har noen kommet på idéen å etablere Rick’s Café her, tett opp ved muren til den gamle medinaen. Amerikanere, selvfølgelig. Og det må innrømmes at de har hatt utmerkede interiørarkitekter: You could have fooled me any time … Det ser også ut til at prosjektet er en suksess; lokalet er temmelig fullsatt når vi skrider inn denne mandagskvelden i november og tror vi ser ut som Ingrid Bergman (og vi innser glatt at vi nok er alene om illusjonen): Et langbord fullt av japanske turister, en gruppe wannabe-sofistikerte amerikanske damer, mange fasjonabelt utseende marokkanere; et internasjonalt set, de fleste av dem formodentlig på en personlig sentimental journey. Men tydeligvis også en del historieløse jyplinger; vi hører en kelner forklare til en munter klikk med vestlig utseende jeunesse dorée at jo, det er en 70 år gammel film, but it still stands up! Og vi tenker i vårt stille sinn at burde det ikke være strengere restriksjoner med adangen her …?

Men palmene, lampene, de mørke panelene er der …

Og selvfølgelig er vi dumme turister som går i en slik felle. Vi lar oss spekulere i, suckers som vi er. Oppskrudd som en liten unge entrer man kulissene sprekkeferdig av forventninger som med all nødvendighetens og logikkens tyngde er dømt til å skuffes. Innerst inne hadde man jo innbilt seg at magi finnes, og at veggene skulle vibrere med gjenklangen av Here’s to looking at you, kid og Of all the gin joints in all the towns in all the world, she walks into mine …   Og selvfølgelig har pianisten fri på mandager. Men høyttalerpianomusikk er jo O.K. nok, det…?

 

Det er ikke spart på mye her: Mørkt, elegant interiør som utmerket godt kunne ha vært 1940-tall, proffe, svartkledde kelnere; alt er tidsriktig ned til de helt små detaljer. Til og med et bakrom med spillebord og bar forefinnes, atskillig trangere enn ”originalen”, riktignok. Her er det også satt opp en palmeomkranset skjerm der FILMEN spilles kontinuerlig (uten lyd) –  vi blir stående fjetret noen sekunder og ser på pianoscenen, leser på leppene: Play it once, Sam. For old  times’ sake

Og vi nynner uhørlig (håper vi) …

 

Och Ingrid Bergman log rart

och ömt mot Humphrey Bogart

i vit tropic kavaj

As Time Goes Byyy …

 

Vi blir tilvist bord mellom to grupper med amerikanere, er fortsatt opprømt når aperitifen kommer på bordet, men er oss allerede smertelig bevisst at vår jakt på det vidunderlige naturligvis er fåfengt. Kelnerne er kjappe, unge, har stendøde ansikter og innbyr så absolutt ikke til sentimental mimring eller jovial spøk.

Mengder med stoff om virkelighet, idé og alt det der for en tvilsom amatørfilosof med et heller forgrått forhold til både Platon og Marx her, selvsagt: Millioner av mennesker verden rundt  (og jeg er stolt over å inkludere Woody Allen i våre rekker) går og bærer på bilder, bilder – til alt overmål – skapt av en improviserende gjeng politiserende, patriotiske filmmakere i 1942, et overtydelig propagandastunt av diskutabel filmatisk kvalitet, et hastverksarbeid, et stykke såpeopera. Vi er også klar over at location-opptakene ble gjort i Tanger, og filmteamet var aldri i denne deprimerende, fargeløse byen, jadda- jadda- jadda …

Men /og: Er det våre bilder som er uvirkelige? Eksisterer de ikke? Er disse sleeke kulissene vi nå sitter i, uten vibber av noe slag, virkeligere? Våre bilder/dette glatte, pene stedet?  Hva overskygger hva? Og –  litt verre, kanskje: Hva kommer til å overleve hva?

 

Klokken 21 opptrer innehaversken, eller én av dem; hun sirkulerer med strengt tilmålt vennlighet mellom bordene, akkurat så stiv i ryggsøylen og i maska som bare rike amerikanske damer kan være det. Stanser et øyeblikk ved hvert bord: Bonsoir; nice to have you here, svever videre med tidenes mest glaciale smil.

 

I det vi tumler ut i nattemørket for å kapre en taxi, forærer garderobedamen oss et postkort med bilde av restaurantens palmeprydede fasade.

Når vi noen timer senere kaster oss fram og tilbake i hotellsenga, akkompagnert av de desperate ulene fra løshundene i Casablancas stygge, grå gater, kverner bildene fortsatt: Men, (lett gråtkkvalt her) hør – Ingrid, Humphrey, Woody – ikke sant: We will always have Casablanca …

 

(huh?)

 

http://www.usualsuspectscasablanca.com


19
March

Lalibela

THE CLIFF TOWN OF LALIBELA – FOR BACKPACKING, ADVENTURE & THE PURSUIT OF THE-ANSWER-TO-LIFE-THE-UNIVERSE-AND-EVERYTHING

 

Probably no traveler’s guide, no pictures, no story can ever convey the unique character, the close to alien atmosphere of this truly strange eagle’s nest, perched 2600 m above sea level, in the wild mountains of northern Ethiopia: An inconspicuous, village-like town of modest stone dwellings, small tea-houses, a few guest houses and a couple of brand new, rather fancy hotels. Because modernity has – at last – come to Lalibela. In the shape of a fast growing tourism. And for very good reasons: Lalibela hides, and very literally hides, one of the hitherto strangely unappreciated wonders of the world, as mind-boggling as the Egyptian pyramids: The enigmatic 11-12th century cliff-hewn churches and monasteries, 11 in number, deftly hewn into the spectacular mountain slopes. They are so ingeniously melted into the landscape that you would not be able to spot them even on a relatively short distance, hadn’t it been for the ugly roofs-on -poles that have been erected lately on top of some of them, understandably enough to protect the basalt stone walls from crumbling under the attack of moisture and wind.

 

The story of the conception of this nine day wonder is even more stunning than the buildings themselves: During the 11th century wars with the advancing Muslims, the Christian king Lalibela chose to move his military headquarters from Axum up to the rugged Simien Mountains. And you don’t have to be a strategy expert to see the obvious military advantages of his decision: No European fortress or mountain castle I have ever some across, can compare with this location …
But the military emergency must have lost momentum; what started as a fortress, and consequently a settlement, a town after some time, must in the course of some centuries have grown, or rather exploded. It is of course vital to bear in mind that we are talking here of the oldest existing Christian state in existence. We are overwhelmingly reminded of the religious heritage of Ethiopia when we visit the countless churches; it seems like every other of them house a handwritten bible from the 9th century – or the fifth! Lying around in village churches. And, mind you, they are household articles, being used for Sunday mass! The congregations, we are told, will not put up with anything but the real thing; if the priest reads from a copied text, it is not the word of God. (The bible language is the ancient Ge’ez, these days, but authenticity seems to overrule other aspects). See picture below!

The first question that inevitably springs to the mind of a modern observer, is of course: How the …! did they construct this; how much labour has been spent on carving, hammering, chiseling the thousands and thousands of tons of stone? And the HOW is even less puzzling than the WHY? In a presumably poor society, under harsh geographical conditions, why spend so much time, labour, energy on something that would give so little material reward? The contemporary European cathedrals were, after all, brought to the world in economically robust and geographically very luscious regions such as France and the blossoming Mid- and Southern Germany. Of course we know very little of the economy of early medieval Ethiopia, but to say that the topography and the physical conditions in the upper Amhara region are forbidding, is a blatant understatement! The word “mystery” is depressingly easy to resort to, but it is hard to find any place where it would be more appropriate.
According to the historians, the construction period of the cliff churches must have lasted a couple of hundred years. Ethiopian folklore will tell that it took exactly 23 years! Voluntary
work, gladly offered by the pious and zealous citizens of the ancient settlement of Lalibela. Albeit with ample help from the Arch Angels. The latter are said to have been working during the night, while the good and honest men ( and possibly women?) – of Lailbela indulged in some well earned hours of sleep. In addition, and here things start to get really interesting, also the free masons – still according to local and national traditions – have had a hand in the matter. To most of us, this intervention might appear no more credible than the abovementioned assistance from celestials spheres. Without any pretence, I only, as a matter of fact, point out that the old free mason symbol is painted in the frescoes in several places – personally I observed it twice, large and conspicuous, in the roof painting of one of the major churches. (And – here is a treat for those with an inclination for juicy conspiracy theories: The maltese cross is ubiquitous in the decorations – our friends the Templar Knights have left their business card?


But before we proceed further, just a brief practical observation: Even to the eye of the technically very uninitiated, it is more than obvious that higher skills than that which voluntary amateurs can offer, have been at work here: Without administration by highly educated architects and engineers, these roman arches, impressive vaults, perfectly even surfaces and ingeniously constructed columns could not possibly have been imagined, say nothing of actually built.
But back to the murkier aspects of human creativity: As for medieval iconography, our highly qualified and astonishingly well informed guide gave an exciting introduction to the symbology, the implications of the use of the maltese cross as well as the greek, the Armenian and the teutonic crosses in the highly artistic frescoes that decorate some of the most elaborate of the churches. The connection between medieval Europe and same Ethiopia is a somewhat controversial issue. There were rumors in Europe around the 12th century of a legendary Christian land deep down in Africa, supposedly governed by a king-cum priest called “Prester John”. But few were willing to believe such a story.

However – will come back to the real conspiracy theories in the next chapter – there’s a lot here …

 

15
January

Rapport fra en afrikansk forstad

De fleste av oss henger vel, mer eller mindre bevisst, fast i klisjéene når det gjelder forestillinger om Afrika; om vi ikke akkurat visualiserer stråhytter og barn med oppsvulmede mager, så i alle fall bølgeblikkskur og bensinfat med skitne vannskvetter?

Hvilket jo også tilsvarer virkeligheten for altfor store deler av befolkningen. Men hvor raske og hvor omfattende de sosiale endringene er i dagens eksplosive økonomi i et land som for eksempel Kenya, har vi ennå bare såvidt fått kontakt med i den vestlige verden .

Den nye 12-felts motorveien som nå bygges mellom Nairobi og Thika i nordøst, er et slående eksempel. Kenya er ”The Hub” for den økonomiske oppblomstringen i Øst-Afrika. For 2010 forventes en økonomisk vekst på  5,2 prosent  iflg. Kenya Association of Manufacturers (i 2007 før valgvolden var den på hele 7,9, men tok en forventet dukkert i 08- 09 til hhv. 1,7 og 2, 6).

Et viktig stikkord her er selvsagt Kina. I et par mannsaldre har vestlige land forsøkt å bygge ut infrastrukturen i Kenya og andre utviklingsland ved hjelp av fredskorps, statlige og private investorer samt en hel skog av NGO’er. (Vi kan nevne som en kuriositet at landet innførte trafikkregler for første gang i 1968, i et norskledet prosjekt). Men vi må nok  innrømme at det ble lite fart på sakene før kineserne kom. En liten illustrasjon fra egen erfaring: Strekningen Nairobi – Narok, inngangsporten til Maasai Mara, som vi for fem år siden brukte en halv dag på å kjøre, på smertefulle u-landsveier, svisjer vi i dag over på halvannen time. Billig kinesisk arbeidskraft og nådeløs ditto effektivitet gjør vei i vellinga.

Men kineserne handler neppe ut fra ren menneskekjærlighet. Ett eksempel: Kinesisk lobbyvirksomhet har nettopp klart å forhindre en lov som ville innføre førerprøve for motorsykler; dettte har hittil ikke eksistert, og kommer ikke til å bli realisert i overskuelig framtid.  Så nå burner et farlig antall usertifiserte motorsyklister rundt på et stadig ekspanderende veinett. På kinesiskproduserte motorsykler. Med de konsekvenser det innebærer for helsevesen og trafikkpoliti.

Og stadig flere kenyanere får råd til motorsykler. Middelklassevelstanden er et av de mest slående tegnene på det nye Afrika. Den tradisjonelle inndelingen i en liten og obskønt rik overklasse mot et udifferensiert utarmet og utplyndret folk har fortsatt mye for seg, men middelklassen er blitt en høyst synlig realitet; dens eksistens kommer kanskje tydeligst  til uttrykk i den voldsomme urbaniseringen. Og her snakker vi ikke akkurat om bidonviller med bøgeblikktak! I dagens Nairobi er forstedene i ferd med å ta glansen fra bysenteret. Oppover åssidene blomstrer villaer og bekvemme apartementsbygninger i nye bydeler med betegnende navn som Upper Hill og Spring Valley, men også mer selvbevisste regionale som Kitisuru,  Kileleshwa, Kilimani. Og så ikke minst luksusstrøket Karen, selvsagt – ganske riktig oppkalt etter Karen Blixen – at the foot of the Ngong Hills  … Noe som jo avstedkommer ganske blandede følelser for en nordboer .

Et annet stikkord for dette Wirtschaftswunder er Somalia. Store mengder somalisk kapital pøses nå inn i Kenya, og det er særlig i eiendom og eiendomsutvikling den investeres, byggebransjen er vekstnæring. Og hvor all denne kapitalen kommer fra, er ikke alltid lett å spore. Men det er vanskelig å overse elefanten i rommet her: Piratvirksomheten genererer enorme summer. Og somalierne er i ferd med å vinne seg ry som de råeste, dyktigste og mest framgangsrike forretningsmennene i Øst-Afrika. Også dophandel er åpenbart inne i bildet; somaliere har tatt kontrollen over handelen med narkotika som skipes rundt fra Sør-Amerika opp til Europa, og havnebyene i Kenya tjener som omlastingsstasjoner på veien til Europa. Som alltid: Vold, blod, brutalitet og brå rikdom. Man kan gjøre seg mange interessante tanker rundt begrepet ”realøkonomi” i denne sammenhengen,

Og den febrilske byggeboomen som setter så sterkt preg på landskapet, ser ut til å føre med se en ikke mindre feberhet optimisme. At en så bratt oppgang med all historisk sannsynlighet ender i en uavvendelig smell, ser ikke ut til å bekymre noen; det bores og graves og hamres, og nye villastrøk eter seg oppover åssiden der det før ble dyrket bananer.

Arkitekturen som preger den nye byggeboomen er ganske lekker, en anelse nyrik, kanskje. Og biltettheten i de tilstøtende trafikkårene er kvelende, lammende og en himmelropende miljøskandale … Du kunne nesten –  men bare nesten – leve i en boble av europeisk/amerikansk luksus i disse enklavene, uten føling med de sosiale og økonomiske realitetene rundt deg.  Men disse er i høyeste  grad tilstede:

De besittende klasser må mure seg inne, bokstavelig talt. Selve hovedkriteteriet på at du er blitt middelklasse, er at du lever i et gated community; villafeltene eller compound’ene er omhyggelig bevoktet og solid innemurt. Og på toppen av muren, der man før gjerne hadde montert piggtråd, evt. glasskår, ser vi i dag,  i bedre strøk, lett kunstnerisk utformede ståltrådruller spiket med barberblader! De ser ganske dekorative ut; selv klassekampen er blitt estetisert … Det hevdes med krav på troverdighet – og denne skribent kan ikke gå god for det –  at dette er blitt hovedmarkedet for Gillette nå; blekkene til å skave av skjeggstubbene med taper i betydning mot sagtennene som konstrueres for å  holde fattigfolk og tjuvpakk unna de velståendes lune reder verden over. Ved inngangsportene opererer en hel liten stab av unifornerte voktere med batong i beltet; de holder en forbydende hånd ut mot deg når du prøver å fotografere. Noe de  neppe har formell formell myndighet til. Men money talks, her som overalt.

Og vi snakker – vel å merke – i all hovedsak om en svart middelklasse som bebor disse blomstrende områdene. Selvsagt er det også en betydelig andel velstående utlendinger, europeere, kinesere, indere, innenfor murene, men det er først og fremst det nye fremadstormende Afrika som nå inntar scenen. Mellom 10 og 15 % av befolkningen – og det blir en del når vi tar utgangspunkt i et folketall på 40 millioner –  kan kategoriseres som middelklasse i Kenya i dag; tallet samsvarer, av rimelig innlysende grunner, med den prosentandelen som har daglig tilgang på elektrisk strøm. Og barberbladene taler sitt tydelige språk. Men vi bør vel likevel nyansere bildet: Velstanden sprer seg i befolkningen. Nairobis beryktede bølgeblikkslum Kibera er ett eksempel: Den har lenge vært brukt som et klassisk og nærmest arketypisk eksempel på den sosiale nøden i storbyene, og omfanget og elendigheten  har antatt tilnærmet mytologisk karakter. Det har lenge vært nærmest opplest og vedtatt at at den huser to millioner mennesker. Men den siste opptellingen fra Kenyas regjering resulterte i et tall på 140 000. Ille nok, og vi kan ikke se bort fra at det kan ligge et ønske om skjønnmaling her. Uansett, tegnene på vekst og velstand er ikke til å overse.

Men avstandene er likevel dramatiske. Et litt rørende eksempel er gubbene med håndkjerrene.  Midt i den hissige trafikken i fortstadsgatene  tusler menn med strikkeluer og skranglete kjerrer, lastet med grønnsaker og frukt, som de drar etter seg på vei til de små improviserte markedene langs bilveien. Du finner dem overalt, i bygater og langs landeveier: Stabler rmed grønne bananer, kassser med tomater, voktet og solgt av tannløse menn eller fattige kvinner innhyllet i fargerike, tradisjonelle afrikanske stoffer. Og de blir stort sett tolerert; det er mest hissige utlendinger, fortrinnsvis unge, mannlige sådanne, som tuter irritert på dragkjerrene og hytter med neven. Og gudene skal vite at de skaper trafikktrøbbel. Men de er en del av tilværelsens uavvendelige tildragelser for afrikanere; tydeligvis også for de hippe og slicke bak rattet på landcruiserne. Sannsynligheten for at de fleste av dem har en bestefar som driver eller drev i samme geskjeften, er nok ganske høy.

Nettopp tilgangen på billig arbeidskraft er vel det som utgjør den mest synlige forskjellen mellom afrikansk og europeisk næringslivsstuktur. I de lekre og air-kondisjonerte nye shoppingsentrene finner du det meste av det som er å få kjøpt i verden.  Akkurat som hjemme. Og  standarden er nok hakket over Ski Storsenter. (På den annen side: Det er ikke helt Abu Dhabi heller, da…). Men den slående forskjellen er at i hver eneste hyllerekke på supermarkedet er det utpostert én eller to uniformerte ansatte til å svare på spørmsål og by deg all assistanse du måtte ha behov for. Sånt har ikke Rema-Reitan råd til, nei … Og her er det vel å merke hundrevis på hundrevis av kvadratmeter med butikk! Og riktignok har vi sett,  noen ganger,  i store supermarkeder i Europas storbyer, at det står en ansatt ved enden av samlebåndet og hiver vaskepulveret og hvetemelet ditt ned i plastposen for deg. Men her! I den indiske sjappa nede i gata kommer de også bukkende  og tar varene ut av kurven for deg for å legge dem på båndet. Hvoretter de pakker dem i esker og bærer dem ut til bilen…  Det kan være skremmende lett å få fluer i hodet og bli memsahib under slike forhold. Når du  for eksempel parkerer foran en bedre restaurant  (og dit har jo selv en middels velavlønnet nord-europeer råd til å gå –  foreløpig),  kommer den smilende betjeningen styrtende til for å bukke og åpne bildøra, og/eller de står i stram giv akt og gjør honnør! Lett forvirrende, og ikke udelt behagelig, for en som kommer fra en sosialdemokratisk virkelighet (men skummelt forførende, da …).  Og definitivt ikke sunt. For noen av partene. Men dette er vel de sosiale realietene de alle fleste mennesker i verden lever under. Det er bare vi i vår lille boble oppunder iskanten som har skapt oss en egen verden der den normale samfunnsorden i alle fall tilsynelatende ikke gjelder. Og siden alle nordmenn globalt sett er rike, kan vi surfe på bølgetoppen og la oss slikke oppetter ryggen av folk som hater oss. Hater oss med grunn.

For alle som har lest litt historie, bør det ringe i bjeller her. Men hvem er det som vil høre dem ?