Rick’s Café 2011

http://www.rickscafe.ma/

 

(Eller: Et halstarrig forsøk om Dichtung und Wahrheit )

 

Det er blitt mørkt i Casablanca. En  drosje stanser foran de blinkende lysskiltene ved inngangen til Rick’s Café; en avkuttet strime bløt pianomusikk høres der ute før dørene igjen lukker seg bak de sist ankomne gjestene … Ny scene: Orientalske møbler, pianomusikk, palmer, marokkanske lamper. En blond, skandinavisk kvinnne trer inn i det opplyste restaurantlokalet …  Nei, nei, nei!!! KUTT, KUTT!

 

Scenen er Rick’s Café, Casablanca, november 2011. Og resauranten, både utvendig og innvendig, er en overbevisende kopi av det vi muligens kan kalle ”hovedscenen”  fra The Mother of All Films. Innlysende nok har noen kommet på idéen å etablere Rick’s Café her, tett opp ved muren til den gamle medinaen. Amerikanere, selvfølgelig. Og det må innrømmes at de har hatt utmerkede interiørarkitekter: You could have fooled me any time … Det ser også ut til at prosjektet er en suksess; lokalet er temmelig fullsatt når vi skrider inn denne mandagskvelden i november og tror vi ser ut som Ingrid Bergman (og vi innser glatt at vi nok er alene om illusjonen): Et langbord fullt av japanske turister, en gruppe wannabe-sofistikerte amerikanske damer, mange fasjonabelt utseende marokkanere; et internasjonalt set, de fleste av dem formodentlig på en personlig sentimental journey. Men tydeligvis også en del historieløse jyplinger; vi hører en kelner forklare til en munter klikk med vestlig utseende jeunesse dorée at jo, det er en 70 år gammel film, but it still stands up! Og vi tenker i vårt stille sinn at burde det ikke være strengere restriksjoner med adangen her …?

Men palmene, lampene, de mørke panelene er der …

Og selvfølgelig er vi dumme turister som går i en slik felle. Vi lar oss spekulere i, suckers som vi er. Oppskrudd som en liten unge entrer man kulissene sprekkeferdig av forventninger som med all nødvendighetens og logikkens tyngde er dømt til å skuffes. Innerst inne hadde man jo innbilt seg at magi finnes, og at veggene skulle vibrere med gjenklangen av Here’s to looking at you, kid og Of all the gin joints in all the towns in all the world, she walks into mine …   Og selvfølgelig har pianisten fri på mandager. Men høyttalerpianomusikk er jo O.K. nok, det…?

 

Det er ikke spart på mye her: Mørkt, elegant interiør som utmerket godt kunne ha vært 1940-tall, proffe, svartkledde kelnere; alt er tidsriktig ned til de helt små detaljer. Til og med et bakrom med spillebord og bar forefinnes, atskillig trangere enn ”originalen”, riktignok. Her er det også satt opp en palmeomkranset skjerm der FILMEN spilles kontinuerlig (uten lyd) –  vi blir stående fjetret noen sekunder og ser på pianoscenen, leser på leppene: Play it once, Sam. For old  times’ sake

Og vi nynner uhørlig (håper vi) …

 

Och Ingrid Bergman log rart

och ömt mot Humphrey Bogart

i vit tropic kavaj

As Time Goes Byyy …

 

Vi blir tilvist bord mellom to grupper med amerikanere, er fortsatt opprømt når aperitifen kommer på bordet, men er oss allerede smertelig bevisst at vår jakt på det vidunderlige naturligvis er fåfengt. Kelnerne er kjappe, unge, har stendøde ansikter og innbyr så absolutt ikke til sentimental mimring eller jovial spøk.

Mengder med stoff om virkelighet, idé og alt det der for en tvilsom amatørfilosof med et heller forgrått forhold til både Platon og Marx her, selvsagt: Millioner av mennesker verden rundt  (og jeg er stolt over å inkludere Woody Allen i våre rekker) går og bærer på bilder, bilder – til alt overmål – skapt av en improviserende gjeng politiserende, patriotiske filmmakere i 1942, et overtydelig propagandastunt av diskutabel filmatisk kvalitet, et hastverksarbeid, et stykke såpeopera. Vi er også klar over at location-opptakene ble gjort i Tanger, og filmteamet var aldri i denne deprimerende, fargeløse byen, jadda- jadda- jadda …

Men /og: Er det våre bilder som er uvirkelige? Eksisterer de ikke? Er disse sleeke kulissene vi nå sitter i, uten vibber av noe slag, virkeligere? Våre bilder/dette glatte, pene stedet?  Hva overskygger hva? Og –  litt verre, kanskje: Hva kommer til å overleve hva?

 

Klokken 21 opptrer innehaversken, eller én av dem; hun sirkulerer med strengt tilmålt vennlighet mellom bordene, akkurat så stiv i ryggsøylen og i maska som bare rike amerikanske damer kan være det. Stanser et øyeblikk ved hvert bord: Bonsoir; nice to have you here, svever videre med tidenes mest glaciale smil.

 

…

I det vi tumler ut i nattemørket for å kapre en taxi, forærer garderobedamen oss et postkort med bilde av restaurantens palmeprydede fasade.

Når vi noen timer senere kaster oss fram og tilbake i hotellsenga, akkompagnert av de desperate ulene fra løshundene i Casablancas stygge, grå gater, kverner bildene fortsatt: Men, (lett gråtkkvalt her) hør – Ingrid, Humphrey, Woody – ikke sant: We will always have Casablanca …

 

(huh?)

 

http://www.usualsuspectscasablanca.com